Den tunge bølgen

Den norske hardrocken er i årevis blitt skvist av veteraner som nekter å gi seg på den ene siden og den omfattende black metal-scenen på den andre, men nå gjør flere band sitt til at dette er i ferd med å endre seg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det startet med at WE gikk rett inn på førsteplass på VG-lista med Smugglers (Nun Music/Sonet) i fjor, for deretter å plukke meg seg både Alarm- og Spellemannpris i år. 2005 ser også ut til å bli et bokstavelig talt tungt år, og allerede har vi fått fire gode album fra fire svært forskjellige band. Og jeg har ikke glemt at vi i tillegg sender Wig Wam til Melodi Grand Prix-finalen.

Disse fire bandene ligger derimot langt unna den ironiske poseringen og nostalgiske parodirocken til Wig Wam. Dette er en ny generasjon norske hardrockere, flasket opp på veteraner som Black Sabbath og Metallica og nyere band som Faith No More og Slipknot. De lager musikk med store ambisjoner, aggressive riff, voldsom vokal og knallharde rytmer, musikk som er generasjoner unna den mer melodiøse hardrocken fra 70- og 80-tallet, som nå er blitt stueren.

Metalcore

Ta Insense fra Follo, med Tommy Hjelm fra Kristopher Schaus notoriske The Cumshots i spissen. Hjelm har takket for seg i The Cumshots for å følge opp Insense-debuten fra 2002 med Soothing Torture (Black Balloon Records/Playground). Samtidig lanserer bandet begrepet The New Wave of Norwegian Metal. Et begrep lånt fra The New Wave of American Metal, representert ved band som Killswitch Engage, Slipknot og Shadows Fall – som låner like deler fra ekstrem hardcore-punk som klassisk metal og gjerne kalles metalcore.

Insense legger seg ganske tett opp til sine amerikanske forbilder, og kobler melodiøse partier og metalriffing med hissige hardcore-skrik, kaotiske arrangementer, støyutblåsninger og eksperimentering. Kanskje prøver de hakket for hardt, for samtidig som de sprenger ut en ny bås i norsk metal (riktignok sammen med Lowdown fra Stavanger og Clown fra Bergen), klarer ikke Insense å rive seg helt løs fra sine amerikanske forbilder.

El Caco er på samme selskap som Insense, men lillestrømlingene viser på sitt tredje album en større kommersiell klo. Så ble da også The Search (Black Balloon Records/Playground) det første albumet fra det vesle metal-selskapet Black Balloon Records som karret seg inn på VG-lista for en periode noen uker tilbake. Fullt fortjent, for El Caco viser klar progresjon fra forgjengerne Viva og Solid Rest. Trioen har alltid skapt et mektig øs, men kombinerer dette i stadig større grad med sterke og iørefallende melodier. Albumet er en fryd å høre på for alle med sansen for rock av det tyngste slaget. Enten vi da snakker om 70-tallet (Black Sabbath), 80-tallet (Metallica), 90-tallet (Soundgarden) eller 00-tallet (Queens of the Stone Age). El Caco klarer å skape sin musikalske oppvekst om til noe eget, nytt og spennende.

Stonegard vinner

Audrey Horne er et helt nytt band med erfarne musikere, og et solid bevis på at interessen for nye typer hardrock øker i Norge. Medlemmene har bakgrunn fra Bergens black metal-scene, fra band som Enslaved og Gorgoroth. Debuten No Hay Banda (DogJob Records/Tuba) åpner med «Dead», som umiddelbart bringer tankene til de mer krevende og støyende partiene til Faith No More. Produksjon, arrangementer og variasjon videre gjennom albumet får i det hele tatt Audrey Horne til å høres veldig amerikansk og moderne ut. Så er da kalaset delvis produsert av Joe Barresi, en størrelse med navn som Fu Manchu, Queens of the Stone Age og Melvins på cv-en. Det er solid og forfriskende unorskt, men jeg får noe av den samme følelsen jeg fikk av å høre på Insense: Det blir til tider for flinkt og for tett opp til de amerikanske referansepunktene, som for å vise amerikanerne at vi kan dette like godt som dem.

Skal vi kåre en vinner i dette rekordkvartalet for norsk hardrock, stikker Oslo-baserte Stonegard av med pokalen foran snuten til El Caco. Rett og slett fordi Arrows (Bells Go Clang/Bonnier Amigo) er et album der det meste klaffer, der bandet ikke har vært redd for å rendyrke sin stil og der dynamikken mellom blytunge rockere og ballader funker. Inspirasjonen er hentet fra 80-tallets thrash metal-scene med Metallica i front, krysset med en dose 90-tallsdysterhet, uten at resultatet verken blir nostalgisk og bakstreversk. Dette er 35 minutter med kontante rytmer, fengende låter og glassklare riff, der vokalist Torgrim Torve hele tiden ligger rå og selvsikker i front.

---
DEL

Legg igjen et svar