Den tredje veien videre

Klasseforskjeller er ikke lenger avgjørende. Her er fem forslag til fornying av venstresida i globaliseringens tidsalder.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Det lange farvel er endelig over, og Storbritannia har en ny statsminister. Gordon Brown er inne. Tony Blair er ute. Vil sistnevntes distinkte politiske filosofi, kjent som «den tredje vei», forsvinne med ham?

For å besvare det spørsmålet, må vi først avlive en del myter om hva denne filosofien handlet – og fortsatt handler – om. Begrepet i seg selv bør vi ikke lese for mye inn i. Den tredje vei er kun en merkelapp klistret på behovet for å oppdatere venstrefløyens tankegang i lys av vår tids verdensomveltninger. Dette gjelder spesielt globaliseringens påvirkning.

Brown vil videre. Den «første veien» var den tradisjonelle venstresiden, nærmere bestemt et sosialdemokrati som dominerte politiske tanker og handlinger i de første årene etter andre verdenskrig. Det var basert på John Maynard Keynes økonomiske teorier, og på at staten skulle overta for det frie markedet innen de vesentlige økonomiske feltene. Denne tilnærmingen viste seg å bli mindre effektiv i takt med at økonomien ble stadig mer globalisert, og staten viste seg stadig oftere å være både ineffektiv og byråkratisk klønete. Dermed ble det åpnet for den markedsfundamentalistiske «andre veien», Thatcherismen. Tilhengerne av denne mente at markedets rekkevidde burde favne så bredt som mulig, fordi det er nettopp markedet som tilbyr den mest rasjonelle og effektive måten å fordele ressursene på.

Thatcherismen frembrakte noen viktige innovasjoner, og gjenopprettet britenes økonomiske konkurransedyktighet. Allikevel måtte også den gi tapt etter hvert som de iboende begrensningene åpenbarte seg. Med Margaret Thatcher ved roret økte Storbritannias fattigdom og sosiale ulikheter mer enn i de aller fleste andre industriland i samme periode. På grunn av det sterke fokuset på privatisering skrumpet de offentlige tilbudene inn. Arven etter Thatcher ble et samfunn med økende sosiale og økonomiske forskjeller, samt offentlige institusjoner i forfall. Det var på dette tidspunkt tvingende nødvendig å finne et tredje alternativ – en politisk tilnærming som var i stand til å forene økonomisk konkurransedyktighet med sosial beskyttelse, og som kunne ta opp kampen mot fattigdom.

For enkelte dreier den tredje veien seg kun om slagord og tom retorikk, en politisk tankegang blottet for innhold. De kunne ikke tatt mer feil. Labour-partiet har for første gang i sin historie vunnet tre strake valg, og er absolutt i stand til å vinne et fjerde, nettopp fordi den tredje veien er så rik på politiske linjer. Gordon Brown kommer antakeligvis ikke til å benytte seg av begrepet, og på grunn av de hyppige misforståelsene rundt dets innhold har også jeg valgt å la det ligge. Men det er uaktuelt for

Gordon å søke tilbake til Old Labour, og han vil garantert følge dagens politiske retning. Under ham kommer den tredje veis rammeverk til

å utvikles videre. Dette rammeverket er basert på følgende politiske

hovedlinjer:

1. Vri sentrum mot venstre. For det første er det viktig å beholde kontrollen over sentrumsvelgerne. Det finnes ikke lenger noe sosialdemokratisk parti som i dag kan vinne valg gjennom å appellere til klasseforskjeller. Poenget er å vri det politiske sentrum mot venstre, noe Labour har klart i løpet av de siste ti årene. Tony Blair kunne i løpet av sin tid som statsminister si farvel til fire Tory-ledere som tviholdt på Thatchers politikk. Det konservative partiet har på sin side klart å komme seg tilbake på banen ved å akseptere hvor viktig offentlige tilbud er for samfunnet. De har støttet helsevesenet, gått med på at antall fattige må reduseres, og akseptert at disse målene er uforenlige med skattekutt.

2. Sterk økonomi. Linje nummer to handler om å oppretttholde en sterk økonomi. Sosial rettferdighet er avhengig av robust økonomi, ikke omvendt. Browns styrke er selvfølgelig at han har levert på dette punktet. Tidligere Labour-regjeringer har, nesten uten unntak, funnet seg selv i økonomisk krise etter bare få år ved makten.

3. Reformer. For det tredje må det investeres tungt i offentlige tilbud, men samtidig sørges for at dette koordineres med reformer. Slik sikrer man effektivitet, lydhørhet og gjennomsiktighet. For å nå disse målene er det nødvendig med valgfrihet og konkurranse, som er forutsetninger for å gjennomføre reformer og gi makt til innbyggerne som benytter seg av tjenestene. Brown vil opprettholde dette fokuset like sterkt som sin forgjenger.

4. Ansvar og rettigheter. Det fjerde prinsippet dreier seg om å skape en ny kontrakt mellom stat og innbyggere, basert på ansvar så vel som rettigheter. Myndighetene må bidra med ressursene nødvendig for at individer kan forme sine egne liv, men har rett til å forvente noe i gjengjeld. Arbeidsledighetstrygd har, for eksempel, tidligere vært en betingelsesløs rettighet. En slik ordning oppmuntrer ikke personlig ansvar, og bidrar til å holde folk utenfor arbeidsmarkedet. De som mister jobbene sine bør være ansvarlige for å aktivt lete etter nytt arbeid, og ha tilgang til omskolering når nødvendig.

5. Borgerrettigheter og nasjonal sikkerhet. Det femte og siste punktet er det mest kontroversielle av dem alle, men allikevel sentralt for Labours suksess: Ikke la høyrepartiene legge beslag på noen av sakene. Også dette vil bli videreført av Brown. Høyresiden har alltid hatt en tendens til å dominere områder som lov og rett, innvandring og terrorisme, derfor må vi finne løsninger på disse problemene til venstre for sentrum. Vi lever i en stadig mer globalisert verden, og er nødt til å finne en balanse mellom borgerrettigheter og nasjonal sikkerhet. Labour har ofte blitt kritisert for å underminere vår personlige frihet, men i disse dager finnes ikke det land som klarer denne balansegangen uten problemer.

Gordon Brown kommer til å vandre den tredje veien. Alle verdens vellykkede ledere med base i venstresiden gjør faktisk det samme. Det betyr ikke at han har sluttet å lete etter nye politiske retningslinjer, eller ikke ønsker å gjøre forandringer. Det må han nemlig. Som han selv har sagt, «det har blitt begått feil» – ikke bare en katastrofal blunder innen utenrikspolitikken, men i mange forhold på hjemmebane også. For eksempel har ikke Labour gjort nok for å bøte på ujevnhetene i samfunnet, og Brown kommer til å måtte vurdere spørsmålet om borgerrettigheter på nytt. Det han ikke vil gjøre er å forlate de grunnleggende ideene som har endret landets politiske utseende. ■

Anthony Giddens er sosiolog og en av ideologene bak New Labour.

Han har skrevet boka Over to You, Mr Brown:

How Labour Can Win Again, utgitt av Polity Press.

Oversatt av Camilla Marie øberg

---
DEL

Legg igjen et svar