Den største utfordringen

For nøyaktig 12 år siden lå SV an til tidenes brakvalg, og ville true seg inn i maktens innerste korridorer. Det hele endte med tidenes nedtur. Har SV lært noe av 1993?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

SVs landsmøte er ventet å bli en kjedelig men oppbyggelig seanse der partiorganisasjonen skal gis en vitamininnsprøytning før den tilstundende valgkamp. Partiet seiler på en historisk medvindsbølge på meningsmålingene. Personvalgene blir trolig helt uspennende. Store interne motsetninger finnes knapt.

Avsnittet ovenfor er ikke en omtale av helgens SV-landsmøte i Kristiansand. Det er hentet fra Ny Tids SV-landsmøtedekning anno 1993. Stedet var Tønsberg. Meningsmålingene viste i snitt 15,3 prosent oppslutning om SV. Enkelte målinger den siste tiden hadde vist oppi 20 prosent, og i Nord-Norge var SV større en Ap på en rekke målinger. Bare måneder før SV-landsmøtet hadde hovedkonkurrenten, med Statsminister-Gro i spissen, duppet under 30 prosent. Håpet var rød-grønt. Og noen hadde for alvor begynt å snakke om makt.

Opp som en løve…

Blant dem var SVs daværende leder Erik Solheim, som fikk landsmøtets tilslutning til en maktstrategi der Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble utfordret til samarbeid. Noen kritiske røster var det, både de som var usikre på om en samarbeidsstrategi var god taktikk, og de som mer generelt var skeptiske til Gro Harlem Brundtlands Arbeiderparti. Men de fleste var enige: SV var klare, de hadde saker å slåss for og de hadde velgerne i ryggen.

Og i juni måned hadde partiet krøpet ytterligere noen promille oppover på målingene: 16-tallet var nådd. Men i løpet av sommeren skjer det noe.

…ned som en skinnfell

Når augustmålingene kommer, viser de 11 prosent i snitt, altså fem prosentpoeng ned. I september viser målingene 9,7 prosent, og på valgdagen kommer jordskjelvet: «Bare» 7,9 prosent av stemmene, ikke engang halvparten av hva vårens meningsmålinger hadde vist. I Oslo er det fullstendig tellekaos, og lenge, lenge må SVerne se at hun alle vet er partiets kronprinsesse, Kristin Halvorsen, ikke får fornyet tillit. Den dagen de endelige resultatene viser at Halvorsen er inne på Tinget, er det på et knapt utjevningsmandat, og da på bekostning av Østfold SVs Wenche Lyngholm. Det hele var et ras, et jordskjelv, en katastrofe. Når partiets landsstyre samles for å oppsummere, er det bred enighet om at SV manglet tydelige saker og en tydelig ideologisk profil, at man trodde man kunne seile inn til en valgseier.

De fleste vil nok være, og var nok, enige om at den kraftig fallende renta sommeren 1993 ga Ap drahjelp, det samme gjorde Oslo-avtalen for Midtøsten i august. Senterpartiet, på sin side, gjorde et svært godt valg på EU-saken. Men det alle var enige om var at det var Arbeiderpartiet som «hadde regjeringsspørsmålet». Og SV hadde altså ingen ting.

Veien tilbake

Det skulle ta åtte år før SV igjen fikk tosifret på meningsmålingene, og i 2001 feide de inn med en stor, ungdommelig stortingsgruppe. Siden den gang har SV aldri vært lavere enn 14 prosent i snitt på månedsbasis, og i hele 2003 lå partiet og pendlet mellom 17 og 21 prosent. Men oppslutningen på meningsmålinger sto ikke i forhold til oppslutning ved valg: Septembermålingene viste 18,3 prosent i snitt for SV, men ved kommunevalget fikk partiet «bare» 12,4 prosent. Gapet avslører en ekstrem tendens blant venstreorienterte velgere til å protestere gjennom meningsmålinger. Men når valgdagen kommer, synes mange av dem å gå til andre partier, eller bli sittende i sofaen. Spørsmålet nå, er hvor mange av de drøyt 15 prosent av velgerne som nå sier de vil stemme SV, men som faktisk ikke kommer til å gjøre det. Spørsmålet er om vi vil se en reprise av 1993 – eller en reprise av 2003. Og svaret ligger kanskje et sted imellom.

Forutsetningene for at SV skal stå hele veien ut er nok betraktelig bedre enn i 1993. Den gang var det vel egentlig ingen som trodde på at SV skulle bli regjeringspartner. Dermed stod det i praksis mellom Ap-styre og borgerlig styre, og i det valget vendte mange seg til Gro. For nei-partiet SV å lefle med ja-partiet Ap halvannet år før folkeavstemningen om EU var nok heller ingen genistrek. Vi kan i hvert fall konstatere at Senterpartiet kom langt heldigere ut av valgkampen 1993 enn SV.

Forventningspress

I 2005 ser mange velgere et SV som over lang tid har vært pådriverne for et skifte, og mange ser også at SV og Sp faktisk må få en viss størrelse dersom en ny koalisjon skal formes. Men i en slik situasjon reiser det seg et nytt spørsmål: Etter valget 12. september 2005 – hva skjer da?

Forventningene til SV, og til Ap og Sp, er selvsagt skyhøye, men så langt har det skortet på de store prosjektene og visjonene – og på de små, viktige symbolsakene. Det mest framstående eksemplet på viktige symbolsaker må vel være KrFs kontantstøtte, et genialt grep som angår kjernevelgerne direkte, og som skapte massiv konflikt i den politiske debatten. SVs kamp for full barnehagedekning til lav pris har bare ett av disse elementene: Mange av SVs kjernevelgere vil gjerne ha bedre barnehager. Men det er jo ikke akkurat sånn at Frp eller KrF kjemper imot med nebb og klør. Og andre saker har bare det siste elementet: Forslaget om resosialisering av tidligere statseide selskaper bærer i seg ideologisk brodd mot Høyre, men det angår liksom ikke velgerne i det daglige.

Og på det mer overordnete planet? Har SV et prosjekt det lukter svidd av? Hittil har det ikke vært så lett å få øye på, og i den grad det finnes, må man kunne spørre om det vil bli gjennomført i samarbeid med Sp og Ap.

Realisme?

At Norge realistisk sett ikke kommer til å se så annerledes ut etter fire år med rød-grønn regjering, skyldes ikke SV alene. La bare være nevnt at de viktigste forskjellene på en høyre- og en venstreregjering ligger i hva Høyre ikke vil få gjennomført de fire årene, det være seg innen privatisering eller svekkelse av arbeidstakeres rettigheter. Derfor står SV i fare for at gapet mellom forventninger og gjennomføring blir uendelig stort når velgerne oppsummerer i 2009. Det var det som skjedde i Oslo etter fire år i byråd – helt uavhengig av SVs vurdering av egen innsats.

Når SVerne samles til landsmøte denne helgen har partiet gjennomgått en svært lang prosess fra opposisjon til posisjonssøker. Ønsket om regjeringsdeltakelse har tvunget fram en større grad av realisme i mange spørsmål – men dermed også anklager om at partiet «tilpasser» politikken til Sps og Aps politikk. Det er i mange saker ikke rettferdig: Bare de færreste i miljøbevegelsen vil hisse seg opp over om SV nå åpner for forurensningsfrie gasskraftverk – nettopp mulighetene for framtidig renseteknologi har vært miljøsidens kronargument mot gammeldagse, forurensende kraftverk. Det er heller ikke rimelig å mene at SV har gitt etter verken i forhold til Nato- eller EØS-standpunkt: Det er noe ganske annet å gi opp ett standpunkt, og å akseptere at det verken i folket eller på Stortinget er noe i nærheten av flertall for utmeldelse.

Konfliktsak

Derimot er det forunderlig at SV helt fram til det siste har vært så tilbakeholdne med å fortelle hva partiet vil i regjering. Vi vet jo hva de ikke vil: De vil ikke melde Norge ut av Nato eller EØS, og de vil ikke øke skattene utover 2004-nivå. Men det er det da heller ingen andre som vil.

SVs største utfordring framover blir å finne de tydelige konfliktsakene som skiller partiet fra andre partier. I vinter påtvang partiets landsstyre partiledelsen en slik sak: SV stiller klare krav til en framtidig pensjonsreform, de krever at velgerne skal få si sitt om reformen, og de lover omkamp fra dag én dersom Stortinget vedtar en reform som rammer kvinner og lavtlønte, slik regjeringens forslag gjør.

SVs tilbakeholdenhet med å kjøre konflikt mot Ap og Sp har så langt vært forståelig. Det har vært SVs oppgave å snakke de andre partiene inn i samarbeidsambisjoner. Men SV vil få en tøff jobb med å forklare velgerne hva som skiller SV fra Ap og Sp. Kristin Halvorsen begynte den jobben i landsmøtetalen i helgen. Nå gjenstår å se om det når fram til velgerne.

---
DEL

Legg igjen et svar