Den største forbrytelsen

Bernt Hagtvet utga denne uka «Folkemordenes svarte bok». Den vil utvide vår forståelse av de groveste overgrepene, som Stalins. Men er alt som er forferdelig et folkemord?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[aktuell bok] Holocaust var en grusomhet så eksepsjonell at de moralske og folkerettslige kategoriene fra før krigen var blitt utilstrekkelige da freden senket seg. Man trengte et nytt ord for å beskrive det Winston Churchill kalte en «navnløs forbrytelse».

Den polske juristen Raphael Lemkin foreslo «genocid», som egentlig betyr «stammemord». Han betraktet dette som en internasjonal forbrytelse og ville at stater forpliktet seg til å hindre og straffe denne groveste formen for kriminalitet, noe han først fikk gjennomslag for i Nürnberg-prosessen.

Politikk og semantikk

Da FNs generalforsamling vedtok Konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord i 1948, så hans livslange bestrebelser ut til å lykkes mer permanent. Men istedenfor å feire, satt Lemkin i en korridor i FN-bygningen og gråt.

Han hadde mistet familien i holocaust, og var kanskje rørt av et viktig øyeblikk i folkerettens historie. Ifølge Folkemordenes svarte bok, som ble lansert på et seminar i Gamle festsal denne uka, ønsket han imidlertid også en bredere definisjon av forbrytelsen enn kompromisset vestmaktene og Stalin var blitt enige om.

I antologien, som professor Bernt Hagtvet har redigert, er innsnevringen av folkemordbegrepet gjenstand for kritikk. Slik griper boka inn i en kontrovers som er preget av at det har gått både erindringspolitikk og sikkerhetspolitikk i semantikken.

Forfatterne opererer med varierende definisjoner, men av både enkeltbidrag og utvalget av morderiske begivenheter på de 670 sidene, forstår man at konvensjonens ordlyd er inneffektiv i møte med flere av det 20. århundrets overgrep.

Stalins terror på 1930-tallet faller for eksempel bare delvis inn under konvensjonens snevre definisjon. Det samme gjelder Pol Pots skrekkregime i Kambodsja fra 1975 til 1979.

Hovedproblemet, om vi skal tro boka, er at konvensjonsteksten begrenser folkemord til å gjelde «en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Mot dette fastholder antologien at også systematiske drap på politiske og sosiale grupper bør omfattes.

Problematisk vaghet

Fra Namibias ørkener, der hererofolket ble slaktet i 1904, til Darfur, der Janjaweed-militsen herjer hundre år senere, går det en blodstenket linje. Men ikke alle grusomheter bør kalles et folkemord, med alt hva dette fører med seg av politiske og moralske implikasjoner.

Det kan finnes gode grunner for å utvide definisjonen. Blant de viktigste er nødvendigheten av å forstå hvordan massevold oppstår, slik at den kan motarbeides. Og da framstår semantiske debatter som irrelevante.

Det eksisterer imidlertid like gode grunner til å opprettholde en relativt snever kategori, forbeholdt hendelser som holocaust, drapene på 800.000 tutsier og moderate hutuer i Rwanda i 1994 og overgrepene mot den armenske befolkningen i restene av Det ottomanske riket under første verdenskrig. En for vag definisjon kan for eksempel føre til at folkemordbegrepet tømmes for politisk og moralsk kraft.

Kambodsjas «Killing fields» og Stalins utrenskninger av kulakkene faller innenfor en moderat utvidet definisjon, men burde ikke Maos kulturrevolusjon i så fall vært behandlet like utførlig i Folkemordets svarte bok? De systematiske drapene på kommunister i Indonesia i 1965-66 blir viet et eget kapitel. Og ifølge Hagtvet gjør Kina seg skyldig i et «kulturelt folkemord» i Tibet.

Begge disse forbrytelsene er alvorlige, men dersom man først skal utvide folkemordbegrepet såpass: Hva med kurdernes skjebne i Saddam Husseins Irak, hendelsene i Kongo under Kong Leopold, overgrepene mot aboriginene i Australia eller Mengistu Haile Mariams røde terror i Etiopia i 1978? Listen kan dessverre gjøres lang.

Kenya står forøvrig ikke på den, selv om det tidlig ble gjort forsøk på å kategorisere urolighetene etter valget der som et gryende folkemord. Å sammenlikninge Kenya med for eksempel Rwanda tilslører de underliggende årsakene til den kenyanske krisen og fører til en bagatellisering av den velorganiserte masseslakten på tutsier og moderate hutuer.

Folkemordenes svarte bok går aldri så langt, men man kan likevel spørre om ikke boka et stykke på vei legitimerer en slik uthuling av begrepet. Dessuten risikerer man altså å tåkelegge dynamikken og årsaksforholdene bak volden når sammenlikningene blir for generelle, og det går imot bokas uttalte målsetning.

Samtidig er et komparativt blikk nødvendig skal man få økt forståelse for hva som skjer når et samfunn kollapser i omfattende voldshandlinger. Tysklands famøse historikerstrid på 1980-tallet handlet nettopp om et forsøk på å trekke paralleller. Ernest Nolte betraktet Hitlers utrydningsleire som et «svar» på Stalins gulagsystem, noe som virket sterkt provoserende på filosofen Jürgen Habermas, ettersom det kunne tolkes som en bortforklaring av Tysklands fundamentale skyld og ansvar i det som i dag må betraktes som et sivilisatorisk nullpunkt, og som også fikk oss til å uttale ordene «aldri mer».

Verdenssamfunnets ansvar

Antologibidragsyterne er, som de fleste andre, rystet over at grusomhetene og sivilisasjonssammenbruddene likevel ikke ser ut til å opphøre, ofte fordi makt- eller interessepolitikk går foran medmenneskelighet.

Kombinasjonen av en utvidelse av folkemordsbegrepet og dette ønsket om at «Responsibility to protect»-doktrinen skal bli mer enn retorikk, gjør også boka kontroversiell i forhold til debattene om humanitære intervensjoner.

Sist helg skrev Arild Linneberg i Klassekampen at Kjell Arild Nilsens grundige bok Milosevic i krig og i Haag var «enda et bidrag i rekka av antiserbisk propaganda». Linneberg betvilte også påstanden om at Milosevic var ansvarlig for forbrytelser mot menneskeheten under krigene på Balkan på 90-tallet. Dette henger sammen med hans motstand mot Nato-intervensjonen i 1999, og er drevet av en frykt for at humanitære intervensjoner skal bli skalkeskjul for «nykolonialisme».

Linnebergs holdninger deles av flere på venstresiden. Man kan imidlertid vanskelig tenke seg en posisjon som er fjernere fra den som kommer til uttrykk i Folkemordenes svarte bok. Her framstår Natos aksjon overfor Serbia snarere som et unntak fra en like regelmessig som uhyggelig maktpolitisk forkludring av verdenssamfunnets ansvar for å forhindre overgrep, noe som ofte gir seg utslag i forsøk på å sno seg rundt folkemordbegrepet.

USA gjorde det i forbindelse med Rwanda, og mens regimet i Khartoum i dag forsøker å sabotere utplasseringen av en effektiv FN-styrke i Darfur, beskriver EU-parlamentet hendelsene som «ensbetydende» med folkemord. Denne «moralske feigheten» gjør det mulig å unnlate å iverksette sanksjoner. Samtidig viser eksemplene hvor viktig en presis definisjon av folkemordbegrepet er i en aktuell politisk kontekst. ■

Aktuell bok

Bernt Hagtvet (red.)

Folkemordenes svarte bok

Universitetsforlaget (2008)

670 sider

---
DEL