Den store samtalen

I boka Rastløs skriver Anne K. Bang om sine rastløse reiser, der hun kommer på sporet av samtaler om verden som foregår uten at vi i Vesten skjønner hva som blir sagt. I dette redigerte utdraget fra boka forklarer hun nærmere inn på denne ukjente samtalen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det hender iblant at jeg lytter til samtaler når jeg er ute og reiser. De foregår overalt i verden, på gatehjørner, rundt TV-skjermer i arabiske land, over lave kafébord i Hanoi, på jernbanestasjoner i Kina der tusenvis av mennesker tilsynelatende venter på det samme toget. Det jeg hører er bruddstykker av Den store samtalen – den som foregår når verden snakker sammen. Meninger utveksles, verden formuleres, tiden forklares. I vår tid er det et viktig kjennetegn ved denne samtalen: I Den store samtalen snakkes det om verden, mens verken Europa eller USA er tilstede.

Ikke som samtalepart. Ikke som observatør. Ikke med en eneste reporter utsendt. Ikke engang som avlytter eller potensielt interessert, men likevel fullstendig og altoverskyggende tilstede.

Den store samtalen fortsetter mellom de filippinske ekspeditrisene i Gucci-forretninger i Gulfen, for ikke å snakke om mellom drosjesjåfør og passasjer overalt. Den store samtalen foregår i dagliglivet, men også på politiske møter og til og med i parlamenter og sammenkomster av ærverdige eldre menn like før solnedgang. Den store samtalen foregår ikke på FNs generalforsamling. Den foregår ikke i Det hvite hus eller i Downing Street og selv ikke på det norske Stortinget. Den foregår langt utenfor CNNs rekkevidde.

Det var nettopp denne samtalen den indiske forfatteren og antropologen Amitav Ghosh diskuterte i essayet «The Imam and the Indian» fra 1986. Her presenterte han et utdrag fra Den store samtalen, et bruddstykke som fant sted en gang på begynnelsen av 1980-tallet. Under et feltarbeid i en landsby i Egypt havnet Amitav i diskusjon med landsbyens gamle imam. Imamen var på dette tidspunktet akterutseilt som religiøs leder, av høyreiste, unge troende som hadde kommet til landsbyen iført helt rene klær og et skinnende islam som blendet til urokkelighet. Disse unge mennene gikk den gangen gikk under mange navn, men i Vesten har vi senere har lært å kjenne dem under fellesbetegnelsen «islamister».

I diskusjonen med Amitav Ghosh hevdet imamen at India hadde dårlige fremtidsutsikter. Fra sikre kilder hadde imamen fått vite at indere – vantro, inntil det uforståelige – hadde for vane å brenne sine døde og strø asken i Ganges. Hvordan, spurte imamen, kan India oppnå sivilisasjon så lenge denslags barbariske skikker får fortsette? Hvordan kan India oppnå: vitenskap, våpen, makt – så lenge man brenner de døde? Brenner dem? På bål! Vitenskap, våpen og makt. Vestlig vitenskap, vestlige våpen, vestlig makt. Hvordan kan du oppnå dette så lenge du brenner dine døde?

Det Amitav Ghosh her påpeker er hvordan målestokken på 1980-tallet hadde blitt allmenn og hevet over tvil. Det var selvfølgelig ikke noe nytt av at en egypter og en inder møtes. De møttes til stadighet også for 400-500 år siden også – i India, i Egypt, i havnebyer langs hele det indiske havet og i metropolene mellom Marokko og Kina. Det er ikke noe uvanlig i møtet mellom Amitav og imamen. Det er heller ikke noe nytt i uenigheten dem imellom. Den reisende marokkaneren Ibn Battutah ga utrykk for det samme da han oppholdt seg i India på 1300-tallet; hinduistiske skikker ble av Ibn Battutah systematisk fordømt som feil handling, men uten henvisning til verken vitenskap, våpen eller makt. Ibn Battutah fordømte med henvisning til Gud.

Nå, skriver Amitav etter sin samtale med imamen, er det bare ett argument som gjelder: man kan ikke oppnå sivilisasjon på den måten. Sivilisasjon – definert som vitenskap, våpen, makt. Målestokken er fundamentalt endret – selv for gamle imamer, og selv for indiske antropologer på feltarbeid. For hva svarer Amitav Ghosh? Han sier: Du tar feil, gamle imam. I India brenner vi de døde, men vi har likevel sivilisasjon. Vi har raketter og atombomber og våpen og tanks og computere også. Vi har sivilisasjon. Så – ha! Han viser til den samme målestokken, den eneste allmenngyldige. Med andre ord: I diskusjoner mellom sivilisasjoner er Vesten ikke tilstede – unntatt som målestokk.

Dermed gjelder også en annen underlig regel som Amitav Ghosh påpeker: Den eneste man ikke innleder en slik diskusjon med er Vesten selv. Hvordan kan man diskutere med selve målestokken? Vestlighet er i seg selv et skjold, en sperre mot diskusjon, mot reell samtale. For, målestokken ligger fast og ingen diskuterer eller betviler den, og hvordan kan man da si noe som helst? Det blir som å si til meterstokken at man har en bedre meter, en mer fullverdig eller mer nyttig meter. Det blir umulig. Med andre ord: Vesten er aldri deltaker i samtalen der den selv er målestokken. Vesten meddeler ikke annet enn det som er synlig: en meter er en meter er en meter og vitenskap, våpen og makt er tydelig for alle.

På 1980-tallet, da Amitav Ghosh gjorde sitt feltarbeid, var Den store samtalen forlengst i full gang. Indere møtte kinesere, thailendere møtte arabere, malayer snakket med nepalesere og så videre og så videre. Indiske antropologer møtte avdankete imamer, diskuterte og var enige eller uenige med henvisning til en felles målestokk.

Det var selvsagt ingen som sa: «Vi vil bli vestlige – vi vil bli eks-kristne, sekulære, kapitalistiske vestlige mennesker.» Det de sa var heller noe i retning av: Gjennom vår utmerkede kultur (islam, hinduisme, buddhisme, asiatiske verdier – hva som helst) kan vi/skal vi oppnå alle ting: Vitenskap, våpen, makt (og: det skal tilføyes, et vesentlig element som Amitav Ghosh ikke nevnte: et endeløst, utømmelig konsum). Fordi vi har et så utmerket grunnlag for det, fordi vi er dyktige, gudfryktige, fordi vi holder sammen, fordi vi arbeider hardt (og så videre: argumentene for ens egen utmerkede kultur kan som kjent anføres i det uendelige), skal vi score høyt på målestokken. På den målstokken som vi tross alt er helt enige om.

Etter at Amitav Ghosh møtte imamen har det skjedd mye. Det viktigste som har hendt er at Den store samtalen i høy grad er blitt oppmerksom på nettopp det Ghosh påpekte – nemlig at premissene er satt. Den har i større grad begynt å dreie seg om selve målestokken. Viser en meter virkelig en meter? Er den riktig? Er det den beste mulige målestokken? Skal dette være måten vi måler vårt eget samfunn på?

Nei, sier noen. Nei, det er det absolutt ikke. Og siden Vesten selv er umulig å få i tale (i tale her forstått som en deltaker i samtalen – ingen vil vel ha en samtalepartner som sitter ved enden av kafébordet og leser høyt fra fasiten), ble det for noen påkrevd å handle.

Angrepene 11. september 2001 var nettopp et slikt tilfelle – to fulltreffere rett i målestokken for vitenskap, våpen, makt.

Menneskene inni husene ble i dette perspektivet å anse som sagflis på blinken, uvesentlige, så lenge man traff målestokken man ønsker å ramme. Med all mulig tyngde.

I Den store samtalen (som fremdeles, selv etter flere fulltreffere, hovedsakelig foregår uten at Vesten deltar – virkelig deltar, og ikke dikterer den og setter premissene for den), finnes det flere syn. En utbredt holdning er at denslags angrep ganske enkelt er forbudt. Gud og landets lover har forbudt oss å gå løs på annen manns liv og eiendom, og dermed er diskusjonen avsluttet. Andre vil forsvare målestokken, og si at den tross alt er gyldig også for andre enn vestlige mennesker, og deretter vil de falle inn i diskusjoner omkring tilpasninger av målestokken for lokale forhold. Et tredje synspunkt er at denslags angrep er uhensiktsmessige fordi de skaper et uheldig og feilaktig bilde av ideologien og religionen bak angrepet.

Et fjerde syn vil si at skuddene var uten målskive og at de til og med bommet på sin egen mangel på mål. De gjorde faktisk ingen reell skade på måleenhetene de var ute etter. Vitenskap, våpen og makt består uberørte i den vestlige verden, sier de, og snart vil det også stå nye tårn der de gamle sto. Derimot gjorde de stor skade på den virkelige målestokken, den eneste reelle måleenhet som finnes, nemlig menneskene inne i husene. Disse stemmene vil hevde at hver enkelt person ikke er sagflis på blinken, men derimot den eneste enheten som er verdt å være grunnpremiss i noen samtale.

De vil si at menneskene er målet for samfunnet, for livet (både dette og det eventuelt neste), og for alle andre måleenheter.

Jeg synes at det er nødvendig å fortelle at disse ordene blir sagt, mellom folk og grupper som snakker og samtaler seg imellom hele tiden. I vår tid synes jeg det er nødvendig å fortelle, igjen og igjen, at stemmene finnes og at de er mange og at de faktisk samtaler hele tiden enten vi hører på eller ikke. Enda viktigere er det å forstå at i denne samtalen er det rom for flere deltakere. Her kan til og med vestlige mennesker sette seg til bordet og delta. I denne samtalen er skjoldet nede, og målestokken er den minste mulige, og den aller største mulige. Den inkorporerer potensielt alle. Her snakker man virkelig med andre mål. Er det ingen som vil delta i denne samtalen?

«Why do they hate us?» spør amerikanerne, og hører ikke etter når svarene kommer. I stedet refererer de til den samme målestokken som ble skutt på den 11. september. De refererer til de døde menneskene også, men ikke som selve måleenhetene. Ved en paradoksal parallellforskyvning refererer også Bushadministrasjonen til de 2800 døde som sagflis som kom i veien – collateral damage – for et angrep som i følge dem var så ondskapsfullt at det ikke engang var rettet mot mennesker, men mot en hel «sivilisasjon».

Som om sivilisasjoner er lettere bytte enn mennesker og derfor mer uakseptable som angrepsmål. Motsatt, i det de kaller «forsvarskrigen», blir det naturligvis akseptabelt å påføre samme type skade under operasjoner i Irak for man angriper her en målestokk man ikke aksepterer, og det er dessverre slik også her at mennesker har det med å befinne seg i skuddlinjen.

Siden mye av Den store samtalen finner sted i nærheten av et tv-apparat, er det ikke til å unngå at den vil dreie seg om bildene fra Irak. Også her vil det være ulike synspunkter – alt fra fordømmelse til mer eller mindre helhjertede forsvar av etablerte mål for vitenskap, våpen, makt. Men: det vil også være stemmer som påpeker at både US Marines og de ulike opprørsstyrkene bommer kraftig. Den amerikanske styrken rammer faktisk ikke de «onde verdiene» de sikter på, det vil si diktatoriske og undertrykkende tendenser ved samfunnet. De treffer folk. Opprørerne treffer ikke vestlig militær- og kapitalmakt. De treffer mennesker. Begge treffer de, igjen og igjen, den eneste premissen som faktisk kunne ha ligget til grunn for en virkelig utvidelse av Den store samtalen. For hvert treff reduseres sjansene for at det skal skje.

Anne K. Bang er både historiker med doktorgrad i arabisk historie og skjønnlitterær forfatter. Den opprinnelige versjonen av denne teksten er å finne i boka Rastløs (Spartacus 2005). Gjengitt med tillatelse fra forfatter og forlag.

Anne K. Bang

«Rastløs. Et essay om å reise»

Spartacus 2005

---
DEL

Legg igjen et svar