Den store lobbykampen

Stadig flere kjemiske forbindelser kommer inn i kroppen vår gjennom lufta vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser. Alt slikt fremmer europeisk konkurranse-evne – hevder kjemi-industrien.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er kalt den største lobbykampanjen i EUs historie. Alt som fins av kjemikonsern i Europa – og USA – har gått sammen om å hindre at EU vedtar en lovgivning som etter hvert kan gi bedre oversikt over hvilke kjemiske forbindelser industrien slipper løs på oss, hvilke som er mest bekymringsfulle for helsa vår og for miljøet i Europa – og hvordan en kan få vekk de kjemikaliene som er mest problematiske.

Den store lovpakka går i EU under navnet REACH (Registrering, evaluering og autorisering av kjemikalier). Det første forslaget til REACH-forordning ble lagt fram i mai 2003. Men to år før presenterte EU-kommisjonen ei hvitbok, det som svarer til ei stortingsmelding, om den framtidige kjemikalie-lovgivningen.

Kampanje mot miljølov

Hvitboka utløste en massiv kampanje fra den europeiske kjemi-industrien i regi av CEFIC, Den europeiske kjemi-industriens bransjeråd. I følge Inger Schörling, som var saksordfører for REACH i EU-parlamentet omfatta kampanjen «seminarer, konferanse-verksteder, lunsjer, middager, brev, masseutsending av brev, oppringninger, bedriftsbesøk, mediautspill og alle andre innslag som kunne tas i bruk».

CEFIC har en stab på 140 – og kunne i tillegg trekke på kreftene til storkonsern som BP, Bayer, BZSF, Dow, DuPont, ExxonMobil, Novartis, Shell, Solvay, Total og Unilever. Til sammenlikning har EU-kommisjonens generaldirektorat for miljø en stab på 550 – og avdelingen for kjemikaler er bare én av et tredvetall avdelinger. Er avdelingene noenlunde like store, har kjemikalieavdelingen til EU-kommisjonen høyst 20 ansatte.

Samles i isbjørn og mennesker

Det tyske kjemikonsernet BASF var særlig aktivt i denne kampanjen. Men gå inn på nettsida deres! Der roser konsernet seg av at økologisk bærekraft ligger til grunn for virksomheten – og at det har undertegna FNs Global Compact som forplikter konsernet til «en føre-var-holdning til miljøutfordringer».

Generaldirektøren i CEFIC argumenterte i et brev til EU-parlamentarikerne med at «det er få direkte tegn på at menneskeskapte kjemikalier fører til dårlig helse eller skade på økosystemer».

Men sikkert er det at kjemiske forbindelser fra kjemi-industrien omgir oss overalt hvor vi ferdes. Noen av dem er klassifisert som «svært bekymringsfulle». De kan føre til kreft, skade arveanlegg, endre hormonbalansen i kroppen vår. Andre brytes ikke ned i naturen, men samles opp i næringskjeden, stadig mer konsentrert jo lengre opp i næringskjeden en kommer. Der finner en både isbjørn og mennesker.

Om å slå tall i bordet

Kjemilobbyen har dreid debatten vekk fra helse og miljø og ensidig over på kostnadene. Flere titall utredninger er gjennomført for å dokumentere hvilke kostnader REACH vil påføre produsenter og brukere av kjemiske produkter.

CEFIC anslo tidlig at det ville koste 8 milliarder euro over 10 år bare å gjennomføre testingen og at de samlede kostnadene for industrien ville bli mellom 20 og 30 milliarder.

20-30 milliarder euro, oppimot 250 milliarder kroner kan virke svimlende mye. Men målt mot den samlede produksjonsverdien for kjemi-industrien (5.000 milliarder euro) er de forsvinnende små.

Miljøforkjemperne måtte også begynne å regne – og da på de økonomiske fordelene. En rapport bestilt av Verdens Villmarksfond (WWF) kom til at over tid ville helsegevinsten av REACH bli mellom 57 og 283 milliarder euro.

2 millioner jobber i fare!

Men kjemilobbyen hadde ikke noe valg. Den måtte gå hardt ut. Det tyske industriforbundet BDI fikk i desember 2002 fram en rapport som konkluderte med at 2.350.000 jobber ville forsvinne bare i Tyskland. Den franske kjemi-industrien la fram tilsvarende tall.

Få argumenter var for billige. Det transatlantiske næringsnettverket TABD fastslo at REACH ville innebære medisinske forsøk på 12 millioner dyr. Det førte til at deler av dyrevernbevegelsen engasjerte seg i kampen mot REACH. Den hadde oversett at TABD i flere år har gått sterkt imot alle forsøk fra EU på å forby bruk av dyr til testing av kosmetikk.

Colin Powell på ville veier

Den amerikanske kjemi-industrien ble også mobilisert. Presidenten for Det amerikanske kjemirådet, bransjeorganet for kjemi-industrien i USA, beskrev REACH som «den alvorligste risiko for vår industri på en generasjon».

Daværende utenriksminister Colin Powell fulgte godt opp da han påla ambassadene i Europa å påvirke de ulike regjeringene siden de «vil være mer sensitive for virkningen på konkurranseevnen, sysselsettingen … enn byråkratene i Kommisjonen». Det var særlig viktig å påvirke regjeringene i de nye EU-medlemmene i Øst-Europa.

Konkurranse-evnen i fare!

Det var ikke rart at EU-kommisjonen begynte å vakle. I mars 2003 vedtok regjeringssjefene i EU høytidelig at konkurranse-evnen er den sentrale utfordringen for EU. Og i september samme år fastslo makttrioen Blair, Chirac og Schröder – i et åpent brev til EU-kommisjonens president, Romano Prodi – at REACH var en trussel mot konkurranse-evnen til den europeiske kjemi-industrien.

Det intense presset fra førte til at EU-kommisjonen i oktober 2003 la fram et nytt forslag til REACH-forordning, et forslag som var svekka på vesentlige punkter.

Og slik skulle det fortsette. Ved hver korsvei har EU-kommisjonen svekka forslaget til REACH-forordning – på mange punkter til det uigjenkjennelige i forhold til det som ble skissert i hvitboka fra 2001.

Til behandling i EU-parlamentet

I høst er REACH-forordningen til behandling i EU-parlamentet, og midt under behandlingen sender EU-kommisjonen ut nye endringsforslag. En så forsiktig miljøpolitiker som Connie Hedegaard, miljøminister i den danske høyreregjeringa fant grunn til å reagere: «Det er svært uhensiktsmessig og igjennomtenkt at Kommisjonen nå begynner å sirkulere endringsforslag som kan ende med å underminere de grunnleggende prinsipper i REACH.» (Politiken 23.9).

Ved behandlingen i EU-parlamentets miljøutvalg 4.oktober ble forslaget – i følge Greenpeace – ytterligere svekka, men to viktige grunnprinsipp er beholdt:

– at det er opp til produsenten å bevise at et stoff ikke er skadelig,

– og at hvis et stoff er farlig for miljø eller helse, plikter produsenten å sifte det ut med et mindre farlig dersom det fins alternativer.

Kjemilobbyen har til det siste prøvd å få disse prinsippene vekk fra lovteksten, men mislyktes altså i første runde. Andre runde kommer i slutten av november. Da skal parlamentet ta standpunkt til forslaget i plenum.

Miljøbevisstheten er langt større i miljøutvalget enn i parlamentet som helhet. Det er derfor ingen grunn til å tro at sluttvedtaket blir noe bedre enn det ble i miljøutvalget.

Fra EU-parlamentet skal det til Ministerrådet der statsråder fra EU-statene skal avgjøre om REACH handler om konkurranse-evne eller om helse og miljø.

---
DEL

Legg igjen et svar