Den skitne krigen

Det er 50 år siden algerierne gjorde opprør mot den franske kolonimakta.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Da et kompani en dag nærmet seg en landsby, så de noe som rørte seg i en busk. Uten å undersøke, ga offiseren ordre om å skyte. I samme øyeblikk kom ei livredd, lita jente i hvit kjortel fram fra busken og løp mot landsbyen, hun var vel en syv-åtte år. De nærmeste stoppet å skyte, de bakenfor fortsatte, men den lille jenta i hvitt løp fortsatt. Da vendte kapteinen seg mot skarpskytteren: ‘Du får 500 francs og min rasjon om du treffer.’ Skarpskytteren siktet rolig og skjøt. Den lille, hvite flekken stoppet brått og rullet om i gresset. Hun døde noen minutter senere i armene på mannen som hadde skutt henne.»

Sitatet er fra boka Ørkenen ved daggry. Slike begivenheter var dessverre ingen sjeldenhet i krigen om Algerie.

Forspillet

Forspillet til opprøret fant egentlig sted i byen Sétif den 8. mai 1945: Verdenskrigen var over, i den europeiske bydelen ringte kirkeklokkene, og mange franske colons var i Sétif med varer. Men en parole om frihet for algerierne samlet 50.000 menn, kvinner og barn. De marsjerte under det grønne og hvite flagget bak en stor plakat: «Vi gratulerer de allierte med seieren.» Det hele foregikk fredelig – inntil en fransk politimann skjøt mannen med plakaten. Da eksploderte demonstrantene og i raseri myrdet de europeere på åpen gate. Om natta strømte folk ned fra fjellene med våpen. Mange hvite ble drept – på isolerte gårder ble europeere myrdet.

Kolonimaktens svar var fryktelig: Politi, fremmedlegionærer, spesialavdelinger, sivile europeere fikk våpen. Moralen var: For hver europeer som blir drept, skal ti arabere få svi. Hele landsbyer ble utslettet – det var den frykteligste massakren i Algeries historie. Flyvåpenet bombet landsbyer i innlandet, marinen utraderte dem på kysten. Likene havnet i massegraver. I nasjonalforsamlingen i Paris var det ingen protester. Offisielt ble 104 europeere og 15.000 arabere drept. FLN (frigjøringsfronten) sa seinere at tallet var 45.000.

Etterpå var det tyst i ni år.

Filleproletariat og apartheid

Hvordan var så dette landet, som hadde vært koloni siden 1830, skrudd sammen?

«Selv om vi hadde vært lykkelige under franske bajonetter, ville vi likevel ha kjempet», sa FLN. «Under franske bajonetter kan man ikke være annet enn ulykkelig,» kommenterte Jean-Paul Sartre i en artikkel i 1956: «Det fins ikke gode og dårlige kolonister, bare kolonister». Det var systematisk: Jordbruksprodukter og råstoffer til moderlandet, industriprodukter til koloniene. Men ettersom jorda var «opptatt» da europeerne kom, måtte den «omfordeles». Gjennom juridiske triks og konfiskering røvet franskmennene 2/3 av jorda på 100 år. De ruinerte havnet i byproletariatet eller med dårlig og skrinn jord i grenseområdene mot Sahara. Vindyrkingen overtok enorme kornområder. Kornmengden økte derfor ikke på seksti år, og det til tross for at folketallet ble tredoblet. Ifølge offisielle tall var det 250 kilo korn per person i 1871, i 1940 bare 125. Likeså med husdyrene: Mens landet før 1914 hadde ni millioner husdyr, fantes det i 1956 bare fire millioner.

«Til europeernes skrik om Algérie fran?aise strømmer de fattige mot byene hvor de utgjør et stadig større filleproletariat,» skrev Jean-Paul Sartre.

I landet hersket i praksis apartheid. Mens rundt 35 prosent av algerierne var arbeidsløse, tjente europeerne i snitt 28 ganger mer. Av 2000 embetsmenn var bare 8 algeriere. Alle europeiske barn fikk skolegang mot bare 13 prosent av de arabiske. Morsmålet var blitt fratatt dem – det ble snakket, nesten ikke skrevet – 90 prosent var analfabeter. I 1912 hadde borgermestrene i Algerie også bedt om at skolegang for arabere ble avskaffet. I fengslene fikk europeere to pledd – arabere bare ett. Arbeidsløse arabere fikk 12 francs om dagen, europeere 18-20. Under krigen var brødrasjonen 300 gram for hvite, «andre» fikk 250 gram. På lærerskolen hadde de franske studentene porselensservise, de algeriske metalltallerkener. Slik kunne man fortsette å ramse opp eksempler.

Det braker løs

Dette kunne ikke vare. Den 1. november 1954 startet opprøret. Cirka 1000 mann utførte 70 aksjoner, men de fleste var mislykkede. Resultatet ble noen ildspåsettelser, bomber mot telefonledninger og broer, små geriljaangrep. Åtte drepte og fire såret. Men store mengder løpesedler undertegnet FLN fant veien til en undertrykt befolkning. Krigen ble ført med stor råskap fra begge sider. FLN påberopte seg noe av det samme som palestinerne i dag: Kniver, økser og bomber mot sivile er den fattiges våpen. Motparten hadde tanks, fly og 500.000 velutstyrte soldater.

På samme tid i Paris var Mendès-France statsminister. Algerie ble i 1945 en del av republikken, og var derfor underlagt innenriksministeren – Fran?ois Mitterand. Av samme grunn ble det ikke betraktet som et koloniopprør, men som et opprør i Frankrike. «Algerie, det er Frankrike,» sa Mitterand da han sendte tropper nedover. Han føyde til: «Uten Afrika vil ikke Frankrike ha noen historie i det 21. århundre». Mendès-France sluttet seg til. Han hevdet at Algerie har vært fransk så lenge at et skille er umulig. Kommunistpartiet var ikke det spor bedre: Opprøret er individuelle handlinger som i virkeligheten går kolonistenes ærend – kanskje er det makta sjøl som står bak, antydet de.

Krigen utløste voldsomme politiske kriser, seks regjeringer kom og gikk. I mai 1958 grep de militære makta i Alger, med støtte fra byens europeere – regjeringen i Paris var blitt for bløt. Under general Massu overtok dermed en «redningskomité» byen og krevde at general de Gaulle igjen måtte inn på den historiske arena. Politikerne strittet imot, men president René Coty (som vil beholde Algerie) oppnådde at de Gaulle ble regjeringssjef. I september 1958 er den 5. republikk et faktum.

Kuppmakerne hadde i og for seg god grunn til å tro at de Gaulle var deres mann: Den 4. juni besøkte han Alger og uttalte: «Jeg har forstått dere.» Og få dager etter: «Leve det franske Algerie!» Samme høst avviste FLN hans plan for integrasjon med Frankrike.

Men samtidig synes krigen å være uten ende, og i september 1959, nærmere ett år ette maktovertakelsen, bruker de Gaulle for første gang ordet «nasjonal selvbestemmelse». Ved årsskiftet 1956/57 var styrkene på 350.000 mann. De øker til 500.000.

Tortur

Rapportene om tortur ble stadig flere. Fremmedlegionærer, fallskjermtropper og eliteavdelinger gikk fram med uhørt brutaliet. Straffeekspedisjonene deres mot landsbyer med antatte opprørere var fryktelige. Tusener på tusener ble skutt; de brente husene og voldtok kvinner for å ramme mennene. Torturberetningene fra de menige soldatene var groteske: «…denne gamle kvinnen som kunne vært min bestemor. Naken på golvet, magen oppsvulmet av vann (gjennom en slange i svelget, red.anm.), brystene knust av slag.» En annen beskriver en salle spéciale: «…bare et Gestapo-kontor kunne ligne på dette … et solid bord festet til golvet, med reimer for armer og bein, et strømuttak; et stort badekar fylt med skittent vann, køller av type base-ball og klyper til å hindre pusting gjennom nesa.»

Et av «høydepunktene» i råskapen er la bataille d’Alger i 1957, der general Massus paras fikk bedrive sin tortur i såkalte transittsentre. Bortimot 24.000 ble arrestert. De fleste torturert – som oftest med strøm. Eller fangens hode ble presset under vann i et badekar inntil han nesten druknet. Etterpå kunne magen og lungene sprenges med kaldt vann gjennom en slange i svelget. En annen slange med voldsomt trykk ble plassert i rectum og ødela innvollene. Flasker ble presset inn i kvinners vagina. Fanger ble hengt opp i en bjelke etter beina eller alle fire lemmer. Hundrevis av folk ble slått i hjel med balltre fordi de ikke snakket. Og de som snakket, ble som regel henrettet neste dag.

Svært mange døde av torturen. Hver dag kjørte en lukket lastebil rundt til «forhørsstedene» for å hente døde og døende. De siste ble «fullført» med revolver eller dolk. Noen ble begravd, andre lik ble dumpet i betongen og grunnmuren til en rekke leiegårder som på denne tida var under bygging i Alger. Men de fleste «forsvunne» – mellom tre og fire tusen – ble kastet i havet fra helikopter med noe tungt rundt beina. Politisjefen i Alger – som var tidligere KZ-fange – valgte å gå av i protest mot terroren. 3024 fanger var «forsvunnet», rapporterte han, og et uhørt antall var blitt «selvmyrdet» i sine celler. Også general Bollardière, som var blitt torturert av Gestapo, ba siden om å få gå av, og ble straffet med 60 dagers arrest.

Hjemlig motstand

Hjemme i Frankrike gikk myndighetene løs på kritikerne – ikke torturistene. Forfattere, offiserer, soldater, geistlige, politiembetsmenn og så videre snakket om Gestapo-tortur og et land uten ære. Regjeringen svarte med unntakstilstand,: Aviser, tidsskrifter og bøker ble inndratt. Sensur ble innført i radio, på kino og i teateret. Forlaget Maspero fikk forbudt 30 bøker om krigsforbrytelsene, hundrevis av aviser ble stoppet i trykken.

I oktober 1960 ble det innført portforbud i Paris for algeriere. Da 30.000 protesterte, slo politiet fryktelig til: 12000 ble arrestert, tusenvis såret og bortimot 200 drept.

Først da krigen var tapt, dukket den «offisielle» venstresida opp. I februar 1962 ble det arrangert en stor, forbudt, demonstrasjon hvor «alle» var med: Fagforbund, studentorganisasjoner, kommunister, sosialister, ungdomsorganisasjoner og det nye venstresosialistiske PSU – grunnlagt på skammen over de andres feighet. Politiet angrep, hundrevis ble såret og åtte drept. En halv million kom i begravelsen, og en generalstreik lammet tog, aviser og skoler.

Et mislykket kuppforsøk

I praksis var krigen avgjort i april året før, da fallskjermsoldatene i Alger igjen okkuperte offentlige bygninger og flyplassen, kuttet telekommunikasjonslinjene og overtok radio France V. Paris’ utsendinger ble arrestert. General Challe talte over radio: «Jeg er i Alger med generalene Zeller og Jouhaud og har forbindelse med general Salan for å holde vår ed: bevare Algerie!» Og en speaker sa: «Algerie fran?aise er ikke dødt… Det vil aldri bli noe uavhengig Algerie!»

I de store byene spredte opprøret seg i de europeiske miljøene. Plakater støttet kuppmakerne og OAS – europeernes hemmelige organisasjon. Skarer av væpnete sivile defilerte i gatene med trikoloren. Og bilene tutet: Al-ge-rie-fran-?aise. Etter litt nøling fikk kuppgeneralene støtte av militære ledere i departementene Oran og Constantine.

Men generalene hadde én bekymring: De 500.000 vernepliktige soldatene i leirer over hele landet.

Hjemme i Frankrike erklæres det samtidig unntakstilstand, og klokken 20 lyder presidentens høytidelige stemme over radio. Han forbyr enhver franskmann å lyde kuppmakerne. Dette slår ned som en bombe i militærleirene. Det oppstod en massiv stemning mot generalene. Dramaet blir enda mer akutt idet statsminister Debré rett før midnatt henvender seg til nasjonen i fjernsynet. «Vi frykter at kuppmakernes fallskjermsoldater skal lande i Paris og prøve å ta makta,» sier han. «Derfor, hvis dere hører sirener, ber vi dere begi dere ut til flyplassene for å overtale de villedede soldater til ikke å delta.» Folk tror nesten ikke sine egne ører. Men Paris væpner seg – uniformer, våpen og ammunisjon bringes inn, soldater utplasseres – politifolk, gendarmer og opprørspoliti ligger rundt Elysée, nasjonalforsamlingen og departementene, tanks går i stilling, og marinedepartementets tak bli utstyrt med antiluftskyts.

Generalene i Algerie har basert seg på at hæren ikke vil skyte på sine egne, men idet fallskjermsoldater prøver å innta marinebasen i Mers-el-kébir, blir de hindret med våpen i hånd – admiralen der står last og brast med republikken. Etter dette strømmer det inn lojalitetserklæringer til regjeringen – kuppmakerne kan ikke lenger vinne. Deres siste håp er en allmenn reisning fra europeerne i landet. Og samme kveld oppfordrer radioen til å møte fram på Forum i Alger. Folk kommer, men er pessimistiske, og mens mengden står der, høres plutselig marsjerende soldater som nærmer seg – er det venner eller fiender? Folk begynner å rope: «Algérie fran?aise – leve hæren! – de Gaulle til galgen!» Fallskjermsoldater og legionærer stiller seg foran de sivile, og biler brukes som sperre. Men de som nærmer seg er opprørspoliti (CRS) og regulære soldater. De har overtatt radioen og plasserer seg overfor legionærene med våpnene parat. Befolkningen får ordre om å gå hjem – mange gjør det, gråtende – for her vil det flyte masse blod om opprørerne ikke lystrer. Kort etter står likevel generalene på regjeringsbyggets balkong, men høyttalerne er koblet ut…

Slik ender det.

Den skitne krigen – la sale guerre – var over. Men tapene hadde vært fryktelige. Ifølge franske myndigheter ble 227.000 algeriere drept. FLN hevder tallet er nærmere en million og at 270.000 barn mistet far eller mor. Tre millioner ble fordrevet, 400.000 satt i leirer i Tunis og Marokko. To millioner franske soldater var blitt innkalt, 18.000 ble drept – 55.000 såret.

900.000 europeere forlot Algerie – hatet og rasismen satt for dypt. 80 prosent av dem var født i Algerie og så det som deres land, alt annet var forræderi. Bare 100.000 ble igjen.

---
DEL

Legg igjen et svar