Den siste polyhistor

Fjorårets to Umberto Eco-utgivelser viser den sprenglærde italieneren på sitt verste og beste.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Mens jeg leste disse to bøkene, var jeg innom en bokhandel. Der så jeg nok en bok av Eco, en roman, foreløpig bare tilgjengelig på svensk. Så rakk jeg i det minste å lese ut fjorårets utgivelser før enda en Ecobok kommer ut. For at denne romanen også kommer på norsk, regner jeg som sikkert. Så snart jeg var ferdig med bøkene som anmeldes her, kom Mammut-katalogen. Med flere titler av Eco. Produksjonstakten hans er så høy at oversettere og forlag knapt holder følge. For å få alt gammelt ut, må selv nesten nye titler taes med i salget.

Sprikende

Fjorårets to utgivelser gir noe av forklaringen. Om litteratur er et oppsop av foredrag, artikler og essays, riktignok bearbeidet, noen av dem mer enn andre, men like fullt et oppsop, og det fra de ti siste årene. I så måte fungerer denne boken som en oppfølger og fortsettelse av Seks turer i fortellingenes skoger fra 1994. Den er imidlertid mindre enhetlig redigert, og således mindre utbytterik å lese i sammenheng. Min mistanke er at Om litteratur består av tekster som e blitt liggende igjen, ganske enkelt fordi de ikke har latt seg innordne i sammenhenger større enn seg selv. Det skyldes ikke at hver enkelt tekst er så allinkluderende at det knapt finnes relevante sammenhenger utenfor dem, men at de er skrevet som artikler, forelesninger og foredrag til ulike anledninger der det er nettopp disse anledningene som har dannet sammenhengen og det kontekstuelle overskudd av mening tekstene nå mangler. Rett nok er alle tekstene skrevet av samme mann. Rett nok er de nå også lagt etter hverandre i en og samme bok. Men tittelen avslører det lettvinte ved denne boken: For det eneste de har felles, den eneste sammenhengen mellom dem, er at de handler Om litteratur.

Flinkest i verden

Eco er som kjent sprenglærd. Og han er ikke likegyldig til sin kunnskap. Han er oppriktig begeistret for og glad i alt han vet. Derfor skriver han engasjert, med kjærlighet, innlevelse og vilje til opplysning, om sine favorittforfattere, fra Aristoteles, via Dante, til Oscar Wilde, James Joyce og Jorge Luis Borges. Hvor forskjellige disse fem er, har Eco også mye felles med dem alle. Av alle antikkens filosofer, var Aristoteles den strengeste vitenskapsmannen. Så følger det opplyste, men like fullt fritt fabulerende senmiddelaldermennesket Dante. Deretter kommer den doserende, til tider nesten irriterende kverulerende og pedantiske Wilde. Så følger Joyces overdådige ordgyteri, og Borges’ presist formulerte, men også forrykte ideer.

Alt dette bærer også Eco i seg. Dessuten baserer han sitt forfatterskap, som de fem nevnte forgjengerne også gjorde, på enorme mengder kunnskap. I umettelig vitebegjær er det få, om noen, i hele verden som gjør ham rangen stridig. Derfor er han et sikkert kort for forleggerne. Han vil helt sikkert ha noe å fortelle – til alle – som de ikke visste fra før. Og derfor er det altså slik, dessverre, at alt han skriver må ut, og det til og med i bokform.

Fantastisk

Fascinasjonen ved Om litteratur ligger altså mer i at man lar seg imponere enn at man lar seg begeistre og rive med. Med Skjønnhetens historie er det annerledes. I lesningen av denne lar man seg både imponere og begeistre, rive med og fascinere. I kilo er den blant de tyngste bøkene jeg har lest, i formidling av til dels tungt innhold blant de letteste. Det første skyldes påkostet produksjon, det andre at dette er et unikt stykke formidlingskunst. Eco har det med å finne sine egne røde tråder gjennom historien. For noen år siden slet jeg meg gjennom The Search for the Perfect Language (1995). Nå foreligger altså Skjønnhetens historie, sporet gjennom dens manifestasjoner i billedkunst, tekst og arkitektur. Og dette er et fantastisk prosjekt. Basert på et cd-rom-basert undervisningsopplegg fra 2002, forelå boken både på italiensk og norsk først i fjor. Mens omslaget utelukkende krediterer Eco, avslører kolofonsiden at halvparten av kapitlene er skrevet av Girolamo da Michele. Både til cd-rom-utgaven og til boken finnes det også ytterligere tre medarbeidere.

Det aller vakreste

I tillegg til Ecos og da Micheles egne tekster, omfatter Skjønnhetens historie også et stort utvalg av andre, tekstlige illustrasjoner, som regel relevante utdrag av mer omfattende tekster fra den tiden og det estetiske idealet som omtales. Disse aproposene er gjennomgående svært godt valgt. Deres hensikt er selvforklarende. De vitner dessuten om forfatternes enorme paratviten og assosiasjonsevne. Eco fortsetter riktignok sitt livslange korstog mot alle som tror middelalderen var mørk og trist, men her gjøres det med færre ord og flere bilder og dermed også mindre dogmatisk og mer overbevisende enn tidligere. Som hele resten av boken framstår også denne perioden som strålende fargerik og lys. Rett nok inkluderer han noen helvetesvisjoner som er skremmende nok, men selv disse balanseres av en positiv kreativitet, en glede over hele tiden, gjennom hele historien, å strebe mot det aller vakreste.

Den som søker svar på hva vår egen tids overordnete estetiske ideal kan være, søker ikke overraskende forgjeves. Skjønnhetens historie avsluttes med å slå fast at vår egen tid ikke lar seg identifisere eller definere i henhold til slike enhetlige størrelser. Til det er situasjonen ved inngangen til det 21. århundre for kompleks, og stilidealene for mange. Avstanden som trengs for å se tingene klarere har vi heller ikke rukket å få. Før dette har man imidlertid fått en presis, gjennomillustrert gjennomgang av den vestlige verdens estetiske historie; nok en gang fra Antikkens Hellas og fram til langt inn i det 20. århundre.

Krevende

Med sitt store tilfang av vakre illustrasjoner, kan Skjønnhetens historie mistaes for å være ment som en slags «coffee table-bok», et sørgelig eksempel på forlagsmakt over forfatterne, der Eco har latt seg overtale til å bli med på et lettvint, noe påkostet, men også uhyre innbringende prosjekt. Det er feil. Det «lette» ved denne boken, skal heller tilskrives forfatternes formidlingsevne. Med dyp innsikt og like stor oversikt over alle de ulike periodene hele den om lag 2500 år lange historien de forteller omfatter, har de nemlig greid ikke bare å gjøre det uklare klart, men også å sette ord på mindre åpenbare sammenhenger. Så vel langsomme, stille revolusjoner som plutselige, brå brudd blir kort og forståelig forklart.

Oversettelsene står i stil med resten av innholdet i begge disse bøkene. Kristian Østberg og Birgit Owe Svihus (Om litteratur), Mona Vestli og Steinar Lone (Skjønnhetens historie) har alle gjort meget godt og grundig arbeid. Eco gir en masse, men krever også mye igjen. Det er alltid krevende å lese ham. Det har hendt mer enn en gang, sist med hans forrige roman Baudolino (2000/2002) at jeg har tvilt på om det var bryet verdt. Denne gangen – og spesielt ikke med Skjønnhetens historie – er jeg ikke i tvil. Tvert i mot anbefaler jeg den på det aller, aller varmeste.

---
DEL

Legg igjen et svar