Den røde fare

– Generalene er reddere for oss enn vi er for dem, mener buddhist-munker i Burma. Landets rødkledde munker kjemper fortsatt for politisk endring.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

3. mai rammet syklonen Nargis Burma med full styrke. 2,4 millioner mennesker er rammet og over 130.000 burmesere døde i en av de verste naturkatastrofene i vår tid. Mens verdenssamfunnet bekymret seg over nødhjelp til ofrene og faren for utbrudd av epidemier, var de burmesiske generalene mest opptatt med å gjennomføre folkeavstemningen om ny grunnlov. I fraværet av målrettet hjelpearbeid fra myndighetenes side, er det en annen gruppe som har ledet oppryddingsarbeidet: Burmas munker.
«Når folket frykter myndighetene, har vi et tyranni. Når myndighetene frykter folket, har vi frihet», sa Thomas Jefferson. Slik er det ikke i Burma.

– Generalene er reddere for oss enn vi er for dem, mener Kyaw, buddhistmunk ved et av de største klostrene i Mandalay, Burmas nest største by.
Kyaw og Kyi bor ved et kloster rett utenfor Mandalay. Kyaw har vært munk her siden 1979. I dag er han 46 år, og er lærer ved klosteret. Kyi er 34, og går i lære hos sin eldre venn. De deler klosteret med ca. 1500 andre munker, hvorav de aller fleste var med på demonstrasjonene i september i fjor. Kyi var bare 13 år under det forrige store opprøret i 1988, men husker fortsatt hvordan han da sprang rundt og skjøt med sprettert på politiet.

Under opprøret i september i fjor var han med på å organisere demonstrasjonene. Han ledet demonstrasjonstoget gjennom gatene. Tilskuere flokket seg rundt munkene, og tilbød sine donasjoner, sin støtte og sine tårer. De risikerte fengsel for å støtte og gi almisser til det safrankledde følget. Flere tusen ble arrestert. Men Kyaw bærer ikke nag til politiet og soldatene.
– De må følge ordre. De er redde de også. Her i Burma er vi alle i trøbbel, sier han til Ny Tid.

25. september ble det slutt på demonstrasjonene for munkene ved klosteret til Kyaw og Kyi. I løpet av natten ble klosteret omringet av soldater, og munkene hindret fra å gå ut i gatene.
– Myndighetene er redde for oss. Det er egentlig synd på dem. De er omgitt av fiender hele tiden, og kan ikke gå ut på gaten. Generalene er livredde for å miste makten, og for å bli stilt til ansvar for sine handlinger, sier Kyaw.
Ordene hans minner om en tale Aung San Suu Kyi holdt for noen år siden, der hun påpekte at «det er ikke makt som korrumperer, det er frykt – frykten for å miste den».

– Generalene sover med væpnete vakter til å passe på seg. De er livredde for sitt eget folk. Se hva de gjorde for to år siden, da flyttet de til en plass nesten uten mennesker. Det er synd på dem, gjentar han.

Overtro og tallmagi

I Burmas hovedstad Naypyitaw står gatelyktene på geledd og skuer ned på 8-felts bulevarder. Gatefeiere soser rundt i fillete klær og stråhatter, noen politimenn står ved en gigantisk rundkjøring med en blomsterfontene i midten og passer på trafikken. Det er bare en ting som mangler: bilene. En og annen pickup med lasteplanet fullt av varer og mennesker hoster forbi, noen mopeder putrer av gårde. Men her er flere gatefeiere enn kjøretøy. De nye boligblokkene minner om playmo-hus der de står som byggesett, på rekke og rad, mange fortsatt tomme. Her glimrer munkene med sitt fravær.

Høsten 2005 flyttet generalene i Burma hele administrasjonen hit til Naypyitaw, til dalstrøkene langt unna den tidligere hovedstaden Rangoon. Mange lurte da på hvorfor juntaen flyttet. Teoriene var flere. Mange pekte på generalenes overtro og tiltro til sine astrologer, som man mente hadde foreslått å flytte hovedstaden.

Generalenes tro på astrologene er velkjent i landet. Tidligere sjefsgeneral Ne Wins favorittall var 9, da hans personlige astrologer mente det var et gunstig tall for ham. For å tekkes Ne Wins overbevisning om 9-tallets undergjerninger, hadde derfor landet et pengesystem bestående av 45 lapper og 90 sedler helt fram til 1987. Forandringen til et hundretallbasert system førte til at folk over natten mistet sine sparepenger, og var med på å lede til det store opprøret 8.august 1988, eller 8.8.88, som hendelsen også er kjent som. Overtro, og tro på tallmagi er fortsatt populært i Burma, og det er ingen tilfeldighet at opprøret i 1988 falt på akkurat denne datoen.
Juntaen selv sier de flyttet for bedre å kunne administrere landet. Blant andre ser det ut til å råde en konsensus om at juntaen flyttet for å komme vekk fra sin egen befolkning. Skulle misnøyen med juntaen blusse opp i opprør, slik det gjorde i september, kan generalene sitte trygt i sitt lille kommandosenter langt fra folk, og sette inn militæret mot demonstrantene.

Som far så datter

Ifølge Amnesty International ble flere tusen burmesere arrestert under og i etterkant av demonstrasjonene i september, inkludert munker og studenter. Mange munker har ennå ikke kommet tilbake til sine klostre, noen av dem er forvist til sine hjemsteder, andre sitter fortsatt i fengsel eller er drept.

Tin var blant demonstrantene som fikk føle juntaens jernhånd i september. 27. september ble han arrestert rett ved Sule Pagoden i sentrum av Rangoon.
– Jeg ble tatt av sivilpoliti og kjørt til The Technological Departement University. Der ble jeg stuet sammen med rundt 300 andre fanger, hovedsakelig munker og studenter. Vi ble holdt fanget i 2 uker. Maten var elendig, og sanitærforholdene om mulig enda verre.
Han forteller at klassen hans hadde 60 studenter før demonstrasjonene. Nå er de 51 igjen.

– Jeg vet ikke hva som har skjedd med de 9 som mangler. Kanskje er de sendt tilbake til foreldrene sine, kanskje de er i fengsel, kanskje er de døde. Jeg vet ikke.

Tin har lenge vært aktiv politisk, men som han sier selv:
– Før demonstrasjonene var jeg oppgitt over situasjonen i landet vårt. Nå er jeg forbannet.
Han tilhører den nye generasjonen opposisjonelle, som ikke var med på opptøyene i 1988, men som nå krever demokrati. Opprøret i 1988 ble slått hardt ned på, men førte til valget i 1990 som Aung San Suu Kyi og hennes National League for Democracy (NLD) vant med 82 prosent av stemmene. Siden har hun til sammen sittet under husarrest i mer enn 12 år, og har kun vært løslatt i korte perioder.

Aung San Suu Kyi er i dag et av verdens fremste symbol på undertrykte menneskers frigjøringskamp. Store deler av livet sitt bodde hun i utlandet, først i India sammen med sin mor, og senere sammen med sin engelske ektemann i England. I 1988 dro hun tilbake til Burma for å pleie sin syke mor. Som datter av frigjøringshelten fra 1948, Aung San, står hun plutselig, uten å ville det, midt i burmesernes opprør. Hun blir raskt symbolsk viktig for opposisjonen, og ikke lenge etter blir hun den naturlige lederen av opprøret. Siden har hun kjempet for, og blitt et symbol på, demokratibevegelsen i landet. I 1991 ble hun tildelt hva mange anser som den ultimale anerkjennelse, Nobels Fredspris.

Veikart til enevelde

Burmesiske myndigheter, med det klingende navnet State Peace and Development Council (SPDC), har sin egen plan om veien til et demokratisk Burma: «The seven-step roadmap to democracy». Veikartet har av kritikere blitt omdøpt til det noe mindre optimistiske «The seven-step roadmap to autocracy» og «The roadmap to nowhere».

Veikartet, som ble lansert i 2003, har blitt kritisert for å være uklart, og nevner ingenting om noen rolle verken for NLD eller noen av de folkevalgte fra valget i 1990. Kritiske røster hevder at veikartet ikke er myntet på å legge grunnlaget for demokratiske reformer, men at det snarere er et redskap for a konstitusjonalisere det nåværende militærstyret.

Lørdag 24. mai ble punkt 4 på juntaens veikart fullført: Midt i kaoset etter syklonens herjinger ble det avholdt folkeavstemning om en ny grunnlov. Resultatet var allerede gitt. Ifølge juntaen stemte 92,4 prosent av folket for den nye grunnloven i den første valgrunden 10. mai. De fleste følte nok at de ikke hadde noe valg. I forkant av folkeavstemningen ble det lagt fram særskilte lover der det blant annet ble slått fast at å «motarbeide» avstemningen, gjennom for eksempel å «distribuere løpesedler, klistre opp plakater eller holde taler», kan straffes med inntil 3 års fengsel. Det ble også lovfestet at munker og nonner ikke fikk stemme.

Grunnloven vil ifølge veikartet danne grunnlaget for frie valg av en lovgivende forsamling, som myndighetene har annonsert vil foregå i 2010. Nyan Win, talsmann i NLD, påpeker at det er rart at myndighetene allerede har annonsert valget i 2010, da en enda «ikke vet om folket vil stemme for eller mot den nye grunnloven». Den lovgivende forsamling vil ifølge SPDCs veikart deretter møtes, og dette vil bli etterfulgt det siste punktet, punkt 7: Å bygge en moderne og demokratisk nasjon.

Skulle det bli frie valg i 2010, kan ikke Aung San Suu Kyi stille som kandidat for NLD. Ifølge burmesisk lov kan ikke folk som er gift med en utlending, eller har barn som er utenlandske statsborgere, stille kandidatur ved valg. Juntaen har avvist at de har planer om å forandre denne loven.

Suu Kyi og NLD har enda ikke annonsert hvordan de stiller seg til den kommende folkeavstemningen i mai. Noen kommentatorer peker på at det kanskje kan være lurt å anerkjenne den nye grunnloven, for å gi SPDC en «vei ut», og for å unngå en politisk låst situasjon. Andre peker på at folk i Burma vil protestere hvis NLD anerkjenner en grunnlov bestilt av generalene i SPDC.
Det er ingen tvil om at SPDC og deres leder, Senior General Than Shwe ikke hadde scoret særlig høyt på et popularitetsbarometer i Burma, og skulle burmeserne føle seg lurt under folkeavstemningen i mai, kan man spørre seg om det vil kunne føre til nye opprør.
Den nye grunnlovens utforming er fortsatt ikke offentliggjort, men ifølge kritikere tyder det lille som er lekket ut gjennom statsmediene i landet, på følgende: Presidenten av landet må ha minst 10 års militærtjeneste bak seg. Forsvarsministeren skal bli utnevnt av øverstkommanderende i militæret, og ikke av parlamentet eller statsministeren. I en nødssituasjon vil militæret kunne gripe makten, og denne maktovertakelsen skal anses som legitim.

– Kom med våpen

Tilbake i klosteret utenfor Mandalay sitter Kyaw og Kyi og snakker om veikartet.
– Det såkalte veikartet til demokrati regissert ene og alene av juntaen. Folk har ingenting de skulle ha sagt. Det kan umulig føre til forsoning, og et fungerende demokrati, mener Kyaw.
De to munkene er enige i at kampen for et demokratisk Burma vil fortsette. Men de er uenige om veien videre.
– Jeg er lei av at dere i vesten kommer med fine ord om at de støtter oss, sier Kyi og ser opp på sin lærer.
– Vesten sier mye fint, men gjør ingenting. Vi er alene. Verdenssamfunnet og FN gjør ingenting. Vi har prøvd å kjempe med fredelige midler, det mislyktes. Det eneste språket generalene forstår, er geværenes. Hvis dere vil hjelpe, kom med våpen og krigsskip.
Ordene høres rare ut der de forlater den unge munkens lepper, det er ikke hva en forventer å høre fra en buddhistmunk. Desperate situasjoner fører til desperate mennesker, og munker er også mennesker.

Kyi er uenig i sin elevs synspunkt, selv om også han påpeker at de ikke merker noe til «støtten» fra vesten. «All they offer us, is lip-service», sier han, men legger også til at han ikke har noen tro på væpnet konfrontasjon med militæret i landet.
– Det vil gå imot alle buddhistiske læresetninger. Denne bevegelsen vil alltid være basert på ikke-vold, påpeker han.

Forhandlinger med juntaen

Aung San Suu Kyi har møtt representanter for juntaen fem ganger siden opprøret i september, senest 30. januar. «Håp på det beste, vær forberedt på det verste» lød da budskapet hennes til det burmesiske folk etter samtalen med juntaens utsending Aung Kyi.
Det er en utbredt holdning at juntaen har samtaler med opposisjonen for å gi inntrykk av at de har vilje til forandring, mens de kjøper seg tid til å styrke det nåværende regimet. Samtalene med FNs spesialutsending Ibrahim Gambari har også vist seg å være lite fruktbare. SPDC har ikke gått med på noen av forslagene verdenssamfunnet har kommet med, og har i tillegg anklaget Gambari for å være partisk. Under disse omstendighetene er det vanskelig å ha en konstruktiv dialog.
– FN har feilet, mener Htet Aung Kyaw, journalist i Democratic Voice of Burma (DVB), radio og TV-stasjonen som hver dag sender nyheter inn i landet fra kontorene deres i Oslo.
– Ibrahim Gambari er FNs tredje spesialutsending til Burma. De tidligere utsendingene har ikke fått gjort særlig mye, og mye tyder på at heller ikke herr Gambari får utrettet noe, sier han til Ny Tid.
– FN har muligens utspilt sin rolle. Opposisjonen i landet står på mange måter alene i forhandlingene med militæret.

I etterkant av Gambaris besøk til Burma i mars gikk Ludu Sein Win, en burmesisk journalist som selv har sittet 13 år i fengsel, kraftigere til verks, og sa i en tale distribuert blant burmesere i og utenfor Burma at «aldri har et land fått sin frihet gjennom FNs hjelp. Ikke kast bort tiden deres med å drømme om dialog (med juntaen) og håpe på hjelp fra FNs Sikkerhetsråd. Vi har allerede styrken som trengs for å kaste militærstyret – det burmesiske folkets egen, samlede styrke».
Flere har tatt til orde for at for at FNs generalsekretær Ban Ki-Moon personlig bør dra til Burma, med en bindende resolusjon forankret i sikkerhetsrådet i ryggen. Htet Aung Kyaw i DVB har ikke særlig tro på dette.
– Kina kommer til å legge ned veto, fastslår han.

Et nytt Tibet

Diskursen rundt Burma viser at det blant mange her i vesten råder en konsensus om at det er Kina som sitter med nøkkelen til problemene i sitt naboland. Det blir påpekt at uansett hva vesten gjør, vil juntaen kunne opprettholde sin egen eksistens, og ved hjelp av fortsatt handel med, og støtte fra Beijing, fortsette sin undertrykkelse av egen befolkning. Kina har flere ganger tidligere lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd når resolusjoner angående Burma har vært oppe til avstemning. 22. januar avviste Kina et forslag fra USA om å trappe opp det internasjonale presset mot militærjuntaen i Burma. Beijing proklamerer at de ikke vil blande seg inn i andre lands «indre anliggender», og kinesiske ledere var svært forsiktige i sine uttalelser under opptøyene i Burma, men oppfordret da partene til å «vise tilbakeholdenhet og gjenopprette stabiliteten så fort som mulig».

Naturressurser, landets geografiske posisjon, og det som er trodd å være Asias største oljereserver, lokalisert utenfor kysten av Burma, gjør Burma til en viktig strategisk partner for et stadig sterkere Beijing. En del burmesere mener landet deres er så viktig for Kina at de er redde for at Burma skal bli det nye Tibet. Khin Maung Win, redaksjonssjef i Democratic Voice of Burma (DVB) deler deres bekymring.
– Kina har allerede okkupert oss økonomisk, poengterer han.

Store deler av Burmas økonomi er på kinesiske hender, og andelen kinesisk-eide forretninger i Burmas byer øker. Det er anslått at rundt 2,5 millioner mennesker av kinesisk avstamning bor innenfor landegrensene. De alle fleste mer velstående enn den jevne burmeser.

I klosteret utenfor Mandalay blir også Kinas rolle diskutert.
– Vi trenger et sterkere press på Kina. Hvis Kina blir med på å presse generalene, vil vi få en forandring her. Men uavhengig av hva Kina og dere i vesten gjør, vil vi fortsette å kjempe for et demokratisk Burma, helt til landet vårt er forsont med seg selv, sier Kyi.

Den kappekledde munken tar en liten pause før han spør,
– Du vet hvilken dato åpningen av OL i Beijing er? Det er nøyaktig 20 år etter det store opprøret 8.8.88.
Jeg tror det er et godt tegn.

---
DEL