Den revolusjonære Bush

President George W. Bush er ingen nyttig idiot for nykonservative krefter i USA. Han leder sin egen revolusjon, skriver tre forfattere.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

George W. Bush var mannen som ikke visste noe om verden utenfor USA. Ikke kunne han svare på hvem som styrte Pakistan – annet enn at det visstnok var en general. Ikke visste han hvem som var statsminister i India, og lite kunne han om Taiwan, selv om Bush i det minste fikk etternavnet riktig da han svarte at presidenten het Lee.

Det var ingen offentlig hemmelighet, men en nasjonal forlystelse. For her var en mann som stokket alle ord galt med det resultat at ville ting fløy ut av munnen hans. Tariffs and barriers ble bariffs and terriers. Vital hemisphere ble vile hemisphere og american hostage ble american hostile.

Likevel var Bush junior den perfekte presidentkandidat for en republikansk valgmaskin som ikke lenger styrte et eliteparti, men et folkeparti. Mens utviklingen i det demokratiske partiet hadde gått i retning av det urbane og det liberale – ikke minst som en følge av at horder av hvite velgere i sør forlot skuta – hadde det republikanske partiet gått motsatt vei. Det partiet som en gang ble styrt av økonomiske elitegrupper langs østkysten var ved århundreskiftet dominert av verdikonservative velgere med sterke bånd til den kristne høyrebevegelsen.

George W. Bush tilhørte dette folket. Han kom fra «heartland America» der folks standpunkter og verdier tok farge av præriens uendelighet og innlandets isolasjon fra de mer åpne miljøene langs kysten. Som et ektefødt barn av Texas, i kontrast til en noe bortimot aristokratisk opprinnelse, var den politiske Bush styrt av instinkter og værhår-mentalitet. Han ville, regnet de moderate republikanerne med, være en lett mann å styre. Med guvernøren fra Texas i presidentstolen ville realpolitikerne i partiet ha bukta og begge endene i utenrikspolitikken.

De skulle ta sørgelig feil.

Brå oppvåkning

To bøker, med hele Atlanterhavet mellom seg. Den ene skrevet i Norge, under tittelen «Bush-revolusjonen i amerikansk utenrikspolitikk.» Den andre gitt ut i USA, under en nesten likelydende tittel: «America Unbound: the Bush Revolution in Foreign Policy.»

Den første har NUPI-forsker Svein Melby ansvaret for. Den andre er skrevet av to «hot shots» innenfor amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitisk debatt: Ivo H. Daalder, og James M. Lindsay.

Og likevel, til tross for avstanden i rom og tid – Daalder/Lindsay ble gitt ut noen måneder før – så er de så enige, så enige. Enige om at George W. Bush har gjennomført en revolusjon i amerikansk utenrikspolitikk. Enige om at han har ledet sin egen revolusjon, og ikke latt seg lede av andre. Og enige om at Bush «the revolutionary» var en såpass logisk konsekvens av presidentens indre overbevisning og personlige erfaringer at den eneste overraskelsen ligger i at noen ble overrasket overhodet.

Likevel var George W. Bush bare personen som ble drevet til overflaten. Det som brakte ham dit, var underliggende strømninger som allerede eksisterte. Sovjetunionens og murens fall hadde skapt en unipolar verden som gjorde at den eneste gjenværende supermakten kunne forvalte – eller skalte med – verden som den ville. Diskusjonen etter 1989 gikk derfor ikke mellom isolasjonistene og internasjonalistene, med andre ord hvorvidt man skulle engasjere seg i verden. Den gikk i stedet på hvilken måte man skulle gjøre det.

Ved å trekke trådene tilbake til murens fall, og enda videre bakover, løsner forfatterne grepet om 11. september som hovedfaktor for det hamskiftet man har sett under den 43. presidenten. De er istedet samstemte om at terrorangrepet bare fungerte som katalysator for disse endringene. Uten flyene som braste inn i World Trade Center og Pentagon, ville kjempens oppvåkning skjedd langsomt og gradvis. Istedet ble USA brutalt revet ut av sin «ferie fra historien» som den frie verdens seier over kommunismen hadde lullet menneskeheten inn i.

Bush endrer kursen

West Point i delstaten New York, lørdag 1. juni 2002. Det er nesten ni måneder siden terrorangrepene, og syv måneder siden USA drev taliban og al Qaida ut av Afghanistan. Den første krigen mot terrorismen er med andre ord unnagjort. Nå er det på tide å legge teori bak praksis.

Det gjør presidenten når han denne dagen møter de unge kadettene ved det prestisjefylte militærakademiet. Og han lanserer ikke bare en ny sikkerhetspolitisk doktrine. Han blåser fullstendig bakoversveis på sine venner og beskyttere i det republikanske utenrikspolitiske parnasset.

Det er en dramatisk tale. Og den innleder den revolusjonen som både Melby, Daalder og Lindsay snakker om:

For det første: USA kan ikke, og vil ikke, lenger sitte og vente på at truslene bygger seg opp. Man må slå til først, før farene utvikler seg til noe reelt trusselbilde.

Med andre ord det man på dårlig norsk kaller forkjøpskrig, som man omskriver til preemption i USA, men som kritikerne hevder er preventiv krig – fordi forkjøpskrig handler om å blokkere et faktisk forestående angrep.

For det andre: det må skapes et helt nytt forhold mellom stormaktene der militær rivalisering erstattes av fredelig økonomisk og teknologisk kappestrid. USAs overlegenhet er fra og med nå ubestridt. Dette gapet bør gjøres enda større slik at ingen finner det for godt å engang prøve å utfordre den amerikanske våpenmaktens hegemoni.

For det tredje: USAs formidable maktoverlegenhet bør brukes til å spre verdier som demokrati og frihet over hele verden, om nødvendig med våpenmakt og tvang.

Ikke siden Theodore Roosevelts tid ved innledningen til det tyvende århundre hadde en amerikansk president utvist en slik vilje til ensidig bruk av amerikanske maktressurser, og ikke siden Woodrow Wilson hadde en president satt en så ambisiøs utenrikspolitisk agenda, skriver Svein Melby. Gjennom sin tale i West Point og den nye sikkerhetspolitiske doktrinen som ble sjøsatt i september samme år, knesatte Bush ikke bare nye prinsipper for amerikansk utenrikspolitikk. Han la også ned fundamentet for den nye internasjonale orden.

Her hadde man en president, skriver Daalder og Lindsay, som forkastet og redefinerte mange av nøkkelprinsippene for hvordan USA skulle agere globalt. De skriver: «He relied on the unilateral exercise of American Power rather than on international law and institutions to get his way. He championed a proactive doctrine of preemption and deemphasized the reactive strategies of deterrence and containment. He promoted forceful interdiction, preemptive strikes, and missile defenses as means to counter the proliferation of weapons of mass destruction, and he downplayed America’s traditional support for treaty-based non-proliferation regimes. He preferred regime change to direct negotiations with countries and leaders that he loathed. He depended on ad hoc coalitions of the willing to gain support abroad and ignored permanent alliances. He retreated from America’s decades-long policy of backing European integration and instead exploited Europe’s internal divisions. And he tried to unite the great powers in the common cause of fighting terrorism…»

Kort sagt, en revolusjon. Men hva var det en revolusjon mot?

Ekspansjonistene kommer

I et bredere perspektiv var den nye Bush-doktrinen et brudd med en 50 år lang tradisjon i USA med røtter tilbake til Harry Truman. Truman-doktrinen gikk i korthet ut på at USA skulle støtte menneskers kamp for frihet og mot undertrykkelse, men at denne støtten ikke skulle skje ved ensidig militærmakt men gjennom internasjonale institusjoner, ikke minst FN.

I et snevrere perspektiv var revolusjonen også rettet mot en lang og seig tradisjon blant republikanerne som handlet om å opprettholde stabilitet snarere enn å fremme demokrati og frihet. Den realpolitiske eliten i det republikanske partiet hadde vært pragmatiske mennesker som nødig rokket ved den etablerte orden så sant den ikke truet USAs økonomiske og politiske interesser. For denne eliten spilte det mindre rolle om stater var demokratiske eller om folk hadde sin frihet. Det viktige var at statene kjente sin plass og oppførte seg noenlunde rasjonelt.

Demokratene, derimot, stod ofte for en idealistisk inspirert aktivistlinje med vekt på internasjonal endring og utbredelse av amerikanske verdier. Og det er denne aktivistlinja som blir ført videre av de nykonservative under Bush junior. De nykonservative er intet annet enn de gamle demokratiske imperialistene. I pakt med og i takt med at republikanerne overtok deler av den demokratiske grasrota, tok de også opp i seg den demokratiske idealismen om å spre friheten og demokratiet over hele kloden.

Svein Melby skisserer tre lange hovedretninger i den amerikanske utenrikspolitiske debatten. For institusjonalistene var det viktig å legge vekt på diplomati og fellesskapsordninger. For ekspansjonistene var prioriteringen den motsatte: nei til svinebinding av USA gjennom FN og Nato. Ja til militære virkemidler for å presse igjennom USAs linje. Realpolitikerne befant seg et sted i midten.

Under Bush var det ekspansjonistene som vant fram. Og disse ekspansjonistene var hentet nettopp fra de jødiske nykonservative miljøene som hadde forlatt det demokratiske partiet på 80-tallet. Den eneste virkelige motvekten til denne trenden i administrasjonen, var utenriksminister Colin Powell. Han hadde ingenting å stille opp mot tenkerne og ideologene i kretsen rundt presidenten, der Powell ikke engang fikk lillefingeren innenfor.

Verken Melby eller Daalder/Lindsay går nærmere inn på utenriksministerens rolle som potensiell premissleverandør for president George W. Bush. Imidlertid, tre år inn i Bush-administrasjonen, må det være lov å si at sjelden har en utenriksminister med så solid politisk og militær kapital klart å rote til så mye – både for seg selv, for verden for øvrig og for sin sjef – presidenten.

Ingen nikkedukke

George W. Bush hadde full kontroll over sin egen revolusjon, skal vi tro de tre forfatterne. Han er ingen nikkedukke for andres interesser, men former en utenrikspolitikk basert på den rå og litt primitive Texas-kulturen.

For Bush er ingen forfinet analytiker eller dyptpløyende tenker. Han vil ha handling der andre vil ha debatt; klarhet der andre søker nyanser, fasthet der andre vakler. Han er skipper og sheriff i en og samme person. Det er han som skisserer visjonene og som legger strategiene. Så får andre stå for den taktiske utførelsen.

Budskapet fra de tre forfatterne er: ikke undervurder George W. Bush. Han legger linjene i kraft av seg selv, og i tråd med et mentalt paradigmeskifte i USA. Dette paradigmeskiftet vil sørge for å gjøre revolusjonen permanent. Hamskiftet har kommet for å bli, selv om en demokrat skulle vende tilbake til det ovale rom.

For å underbygge dette hamskiftet, har Svein Melby skrevet en bok som kobler ideologiske snuoperasjoner til en alltid skiftende verden. Det er først og fremst verden som forandrer seg, og dermed forandrer USA seg også. Hans innfallsvinkel er med andre ord hva som skapte dette hamskiftet.

Daalder og Lindsay er ikke fullt så opptatt av de lange linjene og hva hamskiftet skyldes. De konstaterer at det er der, og kaster seg deretter glupsk over Irak-krigen i alle dens politiske og militære fasetter. Dermed blir de også mer opptatt av hva hamskiftet kan føre til.

Men begge bøkene gir kjøtt på beinet til en revolusjon som knapt våger å si sitt navn. Bush-revolusjonen. Og hvem skulle trodd dette om texaneren?

---
DEL

Legg igjen et svar