Den rasjonelle psykiater

Nordiske land konkurrerer hverandre ut på lave alkoholavgifter, samtidig som mytedannerne bagatelliserer alkoholens problemer og overdriver narkotikaens. Godt da, at vi har psykiater Hans Olav Fekjær.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alkoholen representerer et av våre største folkehelseproblemer. Forebygging ved økte priser, mindre tilgjengelighet og omgivelsenes reaksjon er viktigere enn behandling. Omfanget av bruken av stoff i Norge er sterkt overdrevet og omspunnet av myter. Dette er noen av psykiateren Hans Olav Fekjærs påstander i en ny bok.

Innen forebyggende medisin kan en skille mellom to hovedretninger. Den ene legger vekt på individuell påvirkning eller moralsk opprustning og har sin motpol i en høyrevridd politikk. Den andre vil endre de sosiale strukturer i samfunnet og har sin motpol i en sosialistisk politikk.

Det finske eksempel

Da Finland i 1969 endret sin alkoholpolitikk drastisk i liberal retning fikk man en 50 prosent økning av alkoholkonsumet med stigende forbruk i de følgende år. Landets fremste alkoholforskere hadde anbefalt «reformen» ut fra den tankegang at det var viktig å dempe polariseringen i synet på alkohol blant befolkningen. Ved å gjøre det lettere for folk å få tak i alkohol – antall ølutsalg i butikker økte fra 132 til 17 000 og nye skjenkesteder for øl, vin og brennevin ble åpnet over hele landet – skulle en dempe skyldfølelsen knyttet til alkoholbruk og framelske mer kultiverte drikkevaner. Eksperimentet ble altså en katastrofe, og polariseringen i befolkningen avtok ikke, tvert imot.

I 1980 publiserte psykiateren Hans Olav Fekjær «Ny viten om alkohol» og i 1987 «Alkohol og narkomani – myter og virkelighet». I en ny bok med tittelen RUS slår han til igjen med en bred framstilling der han på en instruktiv måte diskuterer både bruk, motiver, skader, behandling og forebygging, innflettet i interessante historiske tilbakeblikk.

Fekjær bygger som før på omfattende kritisk lesning av forskningslitteraturen. Alkohol- og stoffbruk dreier seg om symbolverdier, forventning og tro. Det er aldri påvist noen felles virkninger ved stoffene som skulle gi behag og velvære hos både dyr og mennesker. De fleste stoff krever en tilvenningsperiode da man lærer å like det nye, enten det er øl, vin, brennevin eller morfin, hasj og andre stoffer. Det er som med kaffe og sigaretter, ingen liker det første gang. Derfor er det også misvisende å kalle rusmidlene for euforiserende (velbehagelige) stoffer. Det er forventningen til stoffets virkninger som er det sentrale.

Lært hygge

Når man hygger seg med alkohol er det fordi vi har lært det. Som Fekjær sier: juletreet gjør at vi kommer i julestemning, men stemningen kan neppe forklares ved en botanisk analyse av grantreeet. En norsk kvinne gift med en chilener dekket bordet på lørdagskvelden med fin duk og stearinlys og serverte pizza og rødvin i fine glass – for å skape hygge. Men chileneren opplevde ingen spesiell hygge, han kjente ingen verdens ting. Hvorfor reagerte disse to så forskjellig? Stearinlys og vin var viktige symboler for vår norske kvinne, men ikke for mannen fra Syd-Amerika. Eller som Fekjær vil si: Når vi skal svare på spørsmålet om det ikke er hyggelig med et glass vin er det korrekte svaret: Det er alltid hyggelig å hygge seg med sine hyggesymboler.

Forfatteren viser i sine historiske eksempler hvordan såkalte narkotika i tidligere tider ble anvendt uten at folk ble «hekta» på stoffet. Grunnleggeren av amerikansk kirurgi William Halstead som døde 70 år gammel i 1922, hadde tatt morfin hver dag i flere tiår og var en velfungerende, høyt verdsatt mann. Fra psykiatrien vet vi at opium tidligere ble mye brukt mot alvorlig depresjon uten at pasientene ble narkomane. Kjent er også eksemplet fra Vietnam der narkotika var utbredt blant soldatene. Helsemyndighetene var meget bekymret for hvordan det skulle gå med disse når de vendte tilbake til hjemlandet. Til alles overraskelse sluttet de fleste med å bruke heroin og opium da de kom hjem. Undersøkelser viser forøvrig at en del anvender illegale stoffer nå og da. De som i dag blir narkomane har ofte hatt personlige problemer på forhånd. Det er ikke riktig det mange tror at ved alkoholmisbruk er det personen det er noe galt med, mens ved stoffbruk er det selve stoffet som er farlig. Slik er alkohol og stoff samme sak.

Ikke kjemi

Alkohol kan ha ulik virkning i forskjellige kulturer. Det er bare de negative virkningene som er felles, som reduserte kroppslige (f.eks. oppkast) og visse psykiske funksjoner (f.eks. nedsatt konsentrasjonsevne). Placeboforsøk viser at mange antatte virkninger er myter. Alkohol øker ikke den seksuelle tenning, men svekker menns potens og kvinners respons. Troen på at en har drukket øker imidlertid menns interesse. Alkohol løser ikke opp hemninger, men troen på at en har drukket har i mange forsøk gjort en mer hemningsløs. Antropologer har da også kommet til den konklusjon at hemningsløsheten ved alkoholpåvirkning er spredt av den hvite mann til andre kulturer. Alkohol synes like ofte å øke som å redusere angst. Forskning har heller ikke bekreftet at alkohol øker aggresjonen, men troen på at en har drukket kan i enkelte tilfeller føre til aggressiv atferd. Alkohol bedrer ikke humør eller selvtillit. Derimot har forsøk vist klart at alkohol svekker reaksjonstid, koordinasjonsevne og intellektuelle ferdigheter.

Når brukere av alkohol eller stoff intervjues, oppgis et sammensurium av motstridende virkninger. Noen forteller at de blir glade, andre triste; noen blir snille, andre aggressive; noen våkne, andre trøtte; noen stille, andre pratsomme. Det kan neppe være stoffenes kjemiske egenskaper som gir en slik variasjon av følelser.

Ikke genetikk

På slutten av 1980-tallet ble det rapportert at flere rusmidler ga en kjemisk reaksjon i «nucleus accumbens» i hjernens basalganglier med økning av signalsubstansen dopamin, og man talte om et «belønningssentrum» i hjernen. I 1990 kom det meldinger om at amerikanske forskere hadde oppdaget et «alkoholisme-gen». De biologiske forklaringene ble slått stort opp i media. Men i 1993 kom ny forskning som avkreftet disse funnene. Det er altså ikke biologien som må få førsteplassen i forskningen på dette felt, hevder Fekjær, men sosiale og kulturelle forhold – gruppetilhørighet, tradisjoner, tilgjengelighet og først og fremst symbolverdiene som er knyttet til alkohol og stoff.

Den kjemiske rusen kan dempe sosial angst, ikke via biologiske mekanismer, men gjennom forventning og tro. Placeboforsøk viser da også klart at det vi mennesker tror virker angstdempende også gjør det. Psykiatere i San Francisco og New York fant allerede på 1970-tallet at storbrukere av cannabis ble like «rusa» av placebo som av cannabis, selv om cannabisdosen ikke var spesielt lav. Konklusjonene var klare, rusen var tillært og utløst mer av lukt og smak enn av det aktive kjemiske stoffet THC i cannabis.

Resultatene ble bekreftet i på begynnelsen av 90-tallet.

Stoff-hysteri

Fekjær avlegger også media en visitt og viser hvor irrasjonelle journalister kan være i sin omtale av alkohol og stoff. I 1997 opplyste Aftenposten at ecstasy «brer seg som en epidemi» på tross av at mindre enn 2 prosent av ungdom hadde forsøkt stoffet på den tid. I 2001 opplyste samme avis i et oppslag at ecstasy var i ferd med å bli vanligere enn alkohol. Faktum var imidlertid at bare 3 prosent av ungdom på den tid hadde prøvd ecstasy og 83 prosent alkohol. Når journalister er så opptatt av narkotika, men lite opptatt av de negative følgene av alkohol, kan vel det skyldes – som forfatteren antyder – at journalister generelt sett setter stor pris på en drink.

Mange av Fekjærs innnsikter vil være ukjente for mange og overraske, også fagfolk. Derfor er dette både en tankevekkende og morsom bok. Noen vil nok hevde at Fekjærs bok er farlig. Er han ikke med på å bagatellisere stoffbruken? Forfatteren er verken positiv til alkohol eller stoff, men mener at vi må bli langt strengere når det gjelder alkohol (og tobakk) hvis vår kamp mot stoffbruket skal ha et minimum av rasjonell konsekvens. Kanskje har han rett?

---
DEL

Legg igjen et svar