Den perverse krigen i krigen

Mens bombene faller over Irak, sitter vi klistret til skjermen og håper på litt dramatikk. Perverst? Ja, definitivt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En bråte journalister fra de største tv-stasjonene og avisene er «embedded» – det vil si i seng med, på vei med og i kamp sammen med – amerikanske soldater i Irak. VG-journalistene Harald Henden og Kim Riseth, som sammen med resten av VG-redaksjonen slo opp på forsiden at irakerne tar imot amerikanerne som helter, selv om det langt fra er tilfellet, er blant dem. TV2s Lene Østby det samme frem til onsdag, da hun trakk seg tilbake til Kuwait av sikkerhetshensyn.

I tillegg kryr det av journalister i Kuwait City, Amman, Qatar, Wahington. En håndfull med bein i nesa er dessuten på plass i Bagdad. Her hjemme sitter redaksjonene i helspenn og venter på neste ekstrasending, nettoppdatering eller avisdag.

Aldri før har en krig vært gjenstand for en så omfattende mediedekning. Men samtidig: Aldri før har dekningen av en krig vært underlagt en så knallhard medielogikk. Det handler om å formidle dramatikk. Det handler om å følge med når vinden snur. Som når kollektivet av journalister med nese for det nye i sin nærsynte sniffing snur på en femøring i dekningen av krigen. Fra å ha uhemmet tro på en snarlig amerikansk seier, til å begynne å snakke om hengemyr og Vietnam etter fem – fem – dager, for eksempel. Men mest av alt handler det om å være først ute med de friske historiene. Det er en krig i krigen. En krig mellom mediene. Det gir tildels perverse utslag. Her er et par eksempler:

Først og fremst blant dem er det faktum at vi får vite pent lite om hva som faktisk skjer. Resultatet av den omfattende dekningen er endeløse runder med ekstrasendinger hvor man formidler løse rykter som så må dementeres, eller intervjuer med korrespondentene på stedet, som selvfølgelig vet like lite som sentralredaksjonen i den kaotiske situasjonen: På et tak i Kuwait City står Jan Espen Kruse. Så er det ekstrasending. Hva er det siste som har skjedd, Jan Espen, spør studio i Oslo. «Ikke stort, jeg vet ikke, men alle er redde her,» svarer han nesten hver gang.

Vi får være med på prosessen som journalister i annen dekning foretar før saken når offentligheten. Jeg snakker om kildesjekk og jeg snakker om samtalen mellom korrespondenten ute og redaksjonen hjemme om vedkommende har noe å melde.

Det vi får vite noe om er enkeltsaker. Som at Irak har tatt ti-tolv amerikanere til fange. Leit, men neppe avgjørende for utfallet av krigen.

«Det vi ser [på tv] er ikke krigen i rak. Vi ser utsnitt av den. Ett utsnitt», har den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeldt sagt. Han har selvfølgelig helt rett.

Men i både norske og internasjonale medier, får man inntrykk av at krigen er hundre irakiske soldater som skyter etter det de tror er en pilot i sivet langs Tigris. Et enkelt Apache-helikopter som har styrtet, eller er skutt ned, eller hvem vet, og ingenting annet.

På tross av «embedment» i mente og en mer omfattende dekning målt i kroner og øre enn noen sinne tidligere, er informasjonen til publikum knapt nok på høyden med den man hadde under den spanske borgerkrigen. Perverst.

Vi – leserne og seerne – er nysgjerrige vesener. Vi følger utviklingen i den ene mer eller mindre marginale saken etter den andre. Det vet tv-stasjonene og avisene. Bernt Olufsen, ansvarlig redaktør i VG, sa til og med i en debatt på NRK at han skulle ønske han ikke drev med avis, men med elektronisk nyhetsformidling, slik at han kunne komme med ryktene enda tidligere. Det fremstår som underlig all den tid han er avismann, og kanskje heller burde forsøke å fokusere på de sakene som faktisk står seg også dagen etter.

De av oss som er så heldige å ha internett eller kabel-tv, kunne til og med følge kamphandlingene rundt Um Qasr direkte via et «embeded» tv-team tidlig i uka. Tre timer med intense kamphandlinger ble vist på amerikansk tv. Utdrag ble vist her hjemme. På TV2s nettsider har man dessuten kunnet se bilder fra et kamera i Bagdad hele døgnet helt siden krigsutbruddet.

«Mennesker blir drept. Kanskje går det snart opp for folk at dette er en ekte krig», sa Maggue Tucker til VG mandag 24. mars. Direktesendinger fra en slagmark er egentlig dritt kjedelig tv. Det tar minutter mellom her gang det skytes med kanon. Man følger slagene direkte, men man får likevel ikke se krigens grusomheter, bare jublende amerikanske soldater når et irakisk skytereir blir tatt ut. Man tar seg selv i å håpe at det skal skje noe snart. Altså. Et lag i oss – kyniske og grusomme som vi kan være – ønsker at soldatene skal få inn en fulltrefer (implisitt at folk skal bli drept) for at vi skal få vår infotainment. Et helt naturlig resultat av den mediedekningen vi ser. Det er ikke krig, det er et tv-spill. Eller det kan man i alle fall få følelsen av.

En av journalistene på den daglige pressebriefingen hos pentagon i Washington sist lørdag, spurte om effekten av «showet» de hadde sett over Bagdad. Administrasjonen parerte med å påpeke at dette ikke var en lek, og slettes ikke et show. Men det ser ut som et show. Det ser ut som et videospill. Perverst.

Det finnes heldigvis unntak. VGs ekspertkommentator, oberstløytnant Kato Waage, har for eksempel satt fingeren på det som skjer langs hovedveien mellom Bagdad og Jordan, og forsøket på å omgå motstanden på veien til Bagdad med store styrker lenger vest. Men her er det ingen søvndyssede tv-team, og derfor ingen dekning. Krigen gjør sannheten til et av sine første offer. Såpass har vi fått med oss. Klok av skade etter forrige golfkrig er norske medier blitt mestre i å si at det de videreformidler kan være (eller er) propaganda og styrt informasjon fra de stridene partene. Men å ta konsekvensen av det, gjør de likevel ikke. Resultatet blir perversjonenes perversjon. En krigsdekning som gjør oss avstumpede og en rituell selvkritikk som mediene selv ikke tar konsekvensen av, men som i seg selv blir en markedsstrategi for å nå en annen målgruppe, lenger «opp» i markedet.

---
DEL

Legg igjen et svar