Den nyliberale modellens nederlag

Argentina har fått en ny president, Nestor Kirchner (52), ironisk nok valgt med bare 22 prosent av stemmene, og i første valgomgang den 27. april. Carlos Menem (72) kastet inn håndkleet bare dager før andre valgomgang sist søndag.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Til tross for at Kirchner bare fikk 22 prosent i den første valgomgangen, og Menem fikk 24, viste meningsmålingene at Kirchner ville komme til å knuse Menem i andre omgang. Tallene 70-30 i Kirchners favør ser ut til å ha vært avgjørende for Menems beslutning om å trekke seg fra valget.

Det enorme gapet må også sees som et knusende nederlag for den nyliberale modellen Menem representerer. Til tross for at Det forente venstres kandidat Patricia Walsh bare fikk knappe to prosent av stemmene, dvs. nesten en million, så må Menems sorti ses på som en seier for det folkelige opprøret som i desember 2001 felte sju presidenter på rad.

Menems tilbaketrekning innebærer også et nederlag for de politiske og økonomiske kreftene Menem representerer, den spekulative finanskapitalen understøttet av IMF, Verdensbanken og USA, og som i Menem hadde en pålitelig støtte for den amerikanske frihandelsorganisasjonen ALCA. Kirchner er i likhet med Menem peronist, men har sørget for å skape folkelige broer via Lula i Brasil og Chiles president Richardo Lagos.

Onsdag 14. mai kommer til å skrives inn i Argentinas historiebøker, med uttalelsene til den nyvalgte presidenten:

– Jeg har ikke kommet hit for å slutte fred med fortiden, ikke heller for at det hele skal ende i en simpel overenskomst mellom politiske ledere, for jeg kommer ikke til å inngå slike overenskomster. Jeg tilhører en generasjon som ikke ga etter for forfølgelsen, for vennenes desperasjon eller for det verste repressive system dette landet har vært utsatt for.

Disse ordene falt som bomber blant bedriftsledere og bankierer, utenlandske statssjefer og framfor alt den nordamerikanske administrasjonen. Ryktene om en ny forbundsfelle for Lula i Brasil, Chavez i Venezuela og den blekere Lucio Gutierrez i Ecuador florerer.

Kirchners motstandere, som selvsagt ikke kommer til å forholde seg passive, la aldri skjul på at deres kandidat var Ricardo López Murphy, tidligere sentralbanksjef under militærdiktaturet og IMFs mann i Argentina. De samme kreftene legger nå et voldsomt press på den nye presidenten for å fortsette den samme nyliberale modellen som har ført Argentina inn i den dypeste økonomiske og sosiale krisen i moderne tid.

Fiat-sjef Cristiano Rattazzi har allerede gitt Kirchner sine «råd» for at han «skal opptre mer likt Lula og Lagis enn Chavez». Andre bedriftsledere vil at Kirchner umiddelbart innleder forhandlinger med IMF for å oppnå et langsiktig lån, reaktiverer kreditter og løser problemene med statsgjelden.

Det er interessant å notere hvordan bedriftslederne nå ser på Brasils Lula som et forbilde for økonomiske endringer. Det innebærer ifølge ledere i det brasilianske arbeiderpartiet at vi står foran et nyliberalt endelikt, der et nytt økonomisk og handelsmessig sentrum kan opprettes med Brasilia og Buenos Aires som hovedpunkter, hovedstedene i de to økonomiske stormaktene i Sør-Amerika, og sterke krefter innenfor frihandelsorganisasjonen Mercosur.

Dette kan i sin tur ha stor betydning stilt overfor den politiske offensiven og økonomiske utpresningen som USA og IMF for tiden gjennomfører i hele Latin-Amerika for at ALCA skal bli en realitet i 2006.

De siste valgene i Latin-Amerika har imidlertid vist at folk ikke er interessert i USAs planer, ettersom de er urolige for at Latin-Amerika skal forbli det USA alltid har hevdet at det er, «sin egen bakgård».

---
DEL

Legg igjen et svar