Den nye krigen kommer nedenfra

Andrè Glucksman maner til kamp mot nihilistisk krig, Paul Virilio etterlyser en ny Churchill, Carlos Fuentes frykter en Macbeth-aktig blodhevn, Saul Bellow kaller amerikanerne for et leketøysfolk, mens Bernhard Henri Lèvi advarer mot cafè-strategenes anti-amerikanisme.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Fra krig mellom hærer har vi gått over til krig mellom sivile. Krigen er en smittsom sykdom som sprer seg», sa den franske filosofen Andrè Glucksman nylig i en samtale med El Pais. Med terrorattentatet den 11. september har krigen etter hans syn trådt inn i dens nihilistiske fase. Glucksman mener at demokratiet til enhver tid skal forsvare seg mot det onde og enhver form for totalisme. I 1968 skrev han en bok om krigens diskurs, siden støttet han de alliertes intervensjoner i Kuwait og Kosovo, og han fordømte den russiske aggresjonen mot tsjetsjenerne.

«Staten mister regien, fordi volden ekspanderer. Dens logikk kan verken reduseres til det økonomiske, det teknologiske eller det kulturelle. Det er krigens nihilistiske logikk. Man behøvde ikke atombomber for å destruere tvillingtårnene. Det er det de vestlige regjeringene ikke har forstått. Man trodde at bin Laden hadde biologiske eller kjemiske våpen. CIA forsøkte å beskytte seg mot volden ovenfra – som er typisk for moderne staters monopol – mens man burde forsvare seg mot volden nedenfra.

Partisanenes makt, teoretisert av Carl Schmitt og Mao er historien om volden nedenfra, og den har vært den store fornyelsen av krigen i det 20.århundre», sier Glucksman.

Som et Big Bang

Den franske arkitekten og filosofen Paul Virilio er slett ikke overrasket over det som skjedde. Allerede i 1993, etter det første attentatforsøket mot Wold Trade Center, skrev han at det var «det virkelige Big Bang for den nye æra». Og forleden sa han at det er en «skandale» at avisene i de seneste ukene har skrevet, «at det som skjedde den 11. september var utenkelig.» Han mener at vi ikke står overfor en krig som lever opp til Clausewitz’ diktum om at krigen er en fortsettelse av politikken, men med andre midler.

«Etter mange år å ha levd med terrorbalanse, så er vi nå på vei inn i en periode med ubalansert terror. Og denne ulikevekten er ikke en fortsettelse av krigen med andre midler. I dag haster det med å finne en politisk leder som er i stand til å gjenpolitisere verden, gi den mening. Bush er ikke på høyde med situasjonen. Det er ikke nok å være reaksjonær,» sier Virilio, som etterlyser politikere av Churchill og De Gaulles format.

Den spanske filosofen Fernado Savater skriver i en kronikk i dagbladet El Pais at «de som har sådd terroren i USA ikke representerer et positivt alternativ til det kaotiske systemet som vi lever i, for de uttrykker kun de sykdommer som systemet begunstiger. NGOene er på mote, og derfor bør vi resignere og erkjenne at ved siden av de humane, vil de inhumane også blomstre: Terrorismen, finansiert av en fanatisk millionær, er også en uhellsvanger triumf for det private initiativ, så lenge ingen tør foreslå et troverdig alternativ til noe som kan forsvares i fellesskap», sier Savater.

Bak masken

«Det gjelder å ikke stole blindt på de store ord, som til tider bare er masker for de verste interesser, men sørge for at så mange århundreders humane refleksjoner ikke har vært helt forgjeves.» Savater minner om hva filosofen Isaah Berlin engang sa: «Forskjellen mellom en sivilisert person og en barbar er at den siviliserte er i stand til å kjempe for ting som ikke alle tror på».

Den meksikanske forfatteren Carlos Fuentes er også opptatt av de mørke sidene av globaliseringen, som har dukket opp til overflaten.

«Slik globaliseringen viser sine mangler, har lokaliteten ikke vært sene om å vise sine: Tilbakefall til mørke sannheter, vidtløpende fatalismer, skjulte fobier, aggressiv nasjonalisme, religiøse fundamentalismer, etnisk utrensking. Det er disse verdener som på tragisk vis rammet de nordamerikanske storbyene 11. september. I New York og Washington skjedde det at den største makt viste sin maktesløshet, og den største maktesløshet viste sin makt.»

Fuentes advarer mot at USA og Vesten forfaller til «den babylonske hevnakt» fordi det er den lette, men ureflekterte løsningen som kan fremkalle nye vendettaer og et mystisk korstog mot det som er annerledes.

«Den nordamerikanske gjengjeldelsesaksjonen mot en fiende uten stemme vil rettferdiggjøre russiske represalier mot Tsjetsjenia og kinesiske represalier mot de nordlige folkeslagene. Gjengjeldelsesaksjonen vil som Macbeths hat utvide seg, inntil den kveler alt, selv søvnen,» mener Fuentes, som håper at de tragiske øyeblikk bereder veien for en internasjonal rettsorden med sterke institusjoner, hvor krigsforbrytelser og overtredelse av menneskerettighetene straffes ved internasjonale domstoler.

Leketøy og cafè-strateger

Den amerikanske nobelprisforfatteren, Saul Bellow, tviler på at USA er modent nok til slike utfordringer. Til den italienske avisen Corriere della Sera sier han: «USA er et enormt leketøysland, som er befolket av uoppdragene barn som tror at de kan fortsette å leke hele livet. Mer enn terrorisme er apati og generell overfladiskhet den virkelige trussel mot vår samfunn og demokrati.

Bellow tilføyer at det kun er et lite mindretall av amerikanerne som «interesserer seg for de virkelige problemene».

Imens oppfordrer den franske filosofen Bernhard-Henri Lèvy i den spanske avisen El Mundo oss å være på vakt overfor anti-amerikaniseringen: «Det er sant at solidariteten med ofrene i World Trade Center synes urokkelig. Men på samme tid … disse små frasene, her og der, om den amerikanske arrogansen, denne arrogante distanseringen. Disse krampeaktige ansikter blant de kommersielle cafè-strateger, som Bush (sic!) ikke «formår å berolige». Alle disse sjeler med god vilje som blander alt sammen og forveksler to kamper, som ikke har noe med hverandre å gjøre. … Og det verste er at disse bedragerske og derfor nederdrektige analyser, som vi begynner å høre, som handler om at amerikansk politikk i de siste årene har skapt frustrasjoner, raseri og til og med det opprøret som kamikazepilotenes død uttrykker. Er det nødvendig å minne dem som fristes av dette spillet, om at det eneste de gjør er å legitimere og rettferdiggjøre?»

---
DEL

Legg igjen et svar