Den nye globalhistorien

Der noe radikalt, nesten historisk, ved dette nummeret av historietidsskriftet Fortid.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[historietrend] «Hvis historiefaget begrunnes av sin relevans for mennesker i samtiden, er det åpenbart at også norske historikere – nå midt i «globaliseringens tidsalder» – må bidra til å konstruere en global fortid.»

Slik lyder det i lederen i til det studentdrevne historietidsskriftet Fortid, som denne uka kom med nytt nummer ved Universitetet i Oslo. Formuleringen er problematisk: Det er ikke nødvendigvis mer «globalisering» nå, vel så sterk er forsvaret av «nasjonalstatens tidsalder». For det andre bør ikke historikere ha som mål å «konstruere» noe, snarere å gi et balansert bilde av fortiden.

Innvendingene til tross: Det er noe radikalt, nesten historisk, ved dette nummeret av Fortid. Dagens nasjonalorienterte og eurosentriske historieframstilling blir kritisert. Faghistorikere utfordres til å gi en presentasjon av historien hvor også de utenfor Europa og USA, altså 90 prosent av jordas befolkning, inkluderes på en mer likeverdig måte.

Det er ikke tilfeldig at dette «studentopprøret», med støtte fra sentrale fagfolk, skjer nå. Professor Knut Kjeldstadlis (red.) trebindsverk Norsk innvandringshistorie (2003) har gitt en ny giv. Studentene strømmer til globalforelesninger ved UiO, der Erling Sandmo i år begynte som førsteamanuensis. I London ble tidligere i år også Journal of Global History lansert, noe som utfyller de nye historieperspektivene fra spesielt California og Hawaii.

Globalhistorie – eller universalhistorie – er noe annet enn tradisjonell verdenshistorie. Det er ikke én verdensdel som prioriteres, men snarere et helhetsbilde med vekt på kulturkontakt og komparasjon. Slik har Andre Gunder Frank vist hvordan Asia dominerte verden før år 1800. Den kulturdeterministiske og nasjonalromantiske historieforståelsen utfordres av en mer kosmopolittisk og opplysningstro verdensforståelse.

Chicago-professor Martha Nussbaum skrev nylig i Newsweek at ex.- phil. i Norge er «worse than useless», grunnet inntrykket som gis om at man lærer «filosofiens historie». Kjeldstadli advarer mot noe lignende når han i sin glitrende Fortid-tekst skriver at man «utdanner unge mennesker til idioter» hvis ikke hele verden tas på alvor. NTNU-professor Jarle Simensen viser gapet mellom økende globalhistorieinteresse og instituttenes motstand: I praksis fortsetter undervisningen i tradisjonell regionalhistorie.

Professor Finn Fuglestads påstander om at all historieteori er «vesterlandsk i sin essens», bekrefter fagmiljøets problemer. Slikt vitner om manglende innsikt i arabiske Ibn Khalduns moderne historiesyn på 1400-tallet, indiske Jawalhal Nehrus klassiker World History på 1930-tallet og nobelprisvinner Amartya Sens nyskapende historieskrivning på 2000-tallet.

Men likevel: Grunnlaget er lagt. Viljen er her. Det er ofte det viktigste.

---
DEL

Legg igjen et svar