Den norske musikkrevolusjonen

2002 var et strålende norsk musikkår. 2003 blir minst like bra. Men hvem er alle, i jungelen av nye, sterke artister?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Allerede ved utgangen av februar flommer det norske markedet over av god norsk musikk, debutanter så vel som mer eller mindre etablerte artister som endelig har klart å lage den platen alle har ventet på.

Vakre Ephemera

Bergenstrioen Ephemera har et navn som betyr døgnflue. Med sitt nye album, «Air», har de bevist at de ikke er det. «Air» ble utgitt tidligere denne uken, helt på siden av alt som ellers måtte være av trender. Trioen fikk Spellemann sist helg som beste popgruppe. Noe Dagbladet – underlig nok – kalte overraskende. De begynte 2003 med å herje radioen med den nydelige «Girls keep secrets in the strangest ways». Og allerede er den Alarm- og Spellemannprisede platen «Balloons and Champagne» toppet. For ingen er vakrere i popriket akkurat nå. I den grad Ephemera faktisk kan sammenlignes med noe, må det bli en slags kvinnelig utgave av Simon & Garfunkel (som endelig har gjort comeback, jippi!) eller The Murmurs.

Som mange av artistene har Ephemera valgt å gå utenom de store selskapene, og de driver sitt eget plateselskap. Større kontroll later til å være trenden, og enten gjør man mest mulig selv, eller så går man direkte utenlands. Antagelig gir det mindre fare for overivrig eksponering med påfølgende totalkollaps.

Elegante Bertine

Bertine Zetlitz er en artist som også har flere år bak seg, og som har strødd om seg med nydelige poplåter med ujevne mellomrom. Det har sjelden blitt så gode album av det, men denne uken slapp hun «Sweet injections». Der Ephemeras popmusikk er preget av varm, vakker pop, er Bertine definitivt i et kjøligere, mer elektronikapreget univers. «Sweet injections» har avfødt kjempehiten «Girl Like You» og femmere og seksere i de største avisene. Helt fortjent. Foruten å ha en særpreget og sterk stemme er Zetlitz en låtsnekker av rang, og ikke minst en stilist. Det er få opplagte valg på «Sweet injections». Skulle noen norske artister satse på internasjonal lansering i år, er antagelig dette den beste kandidaten. I hvert fall så langt, i tillegg til ovennevnte Ephemera.

Spennende debutanter

2002 gav oss nye navn som Thomas Dybdahl, Maria Mena, Paperboys og ikke minst Gåte. 2003 har allerede brakt oss Erlend Øye, Sergeant Petter, Cinnamoon og Furia. Foreløbig ikke så kjente navn, men det bør de bli. Noen av dem har holdt på lenge før de endelig har sluppet CD. Alle har de fått strålende kritikker, det later faktisk til at det knapt går en uke uten lovprisninger av norske artister fra kritikerne. Det er oppsiktsvekkende, men på alle måter fortjent. Og ennå venter vi på Nathalie Nordnes, som har sjarmert stort med sin smått skrudde og vanvittig vakre låt «Only because», en popschläger i bossanovatakt.

Erlend Øye er etablert for lenge siden, om ikke som soloartist. Han utgjør halvparten av duoen Kings og Convenience, også de et sted i nærheten av Simon & Garfunkel-land. I tillegg er han kjent for tekstlinjer og vokal på Röyksopps «Poor Leno» og «Remind Me». Solo satser han på elektronika. Det er kanskje ikke noe helstøpt album fra mannen som er så trendy at man mistenker ham for å ha kontaktlinser under de tommetykke brilleglassene for å se tilstrekkelig nerdete ut, men med låter som «The Talk» og «Sudden Rush» har han langt på vei lykkes også her.

Furia består av fem jenter fra Os, uten at de later til å ha tatt altfor mye skade av akkurat det. At bandet er utstyrt med egen frisør har det aldri vært lagt skjul på, og her er det mye hårfint. Musikalsk befinner de seg i et poprocklandskap, og debutalbumet «… and then we married the World» inneholder perler som den mye spilte «Superlove vibrations» og mye annet svært hørbart materiale. Furia er også et veletablert konsertband. Bra, men helt i mål er ikke CD-debuten, til tross for gode kritikker også til dem.

60-tallspop og countryrock

Jessica Fletchers synes ikke det er noe poeng i å legge ned 60-tallet og durer i vei med orgel, gitarer og spretne poplåter med Beatles-kor og Kinks-referanser. Det gjør de på den etter hvert så tradisjonsrike norske labelen Perfect Pop, som tidligere har beriket landet med skranglepop som Astroburger og The Tables. Nyskapende er det neppe, men med så sterke poplåter er «What happened to the?» en imponerende CD som lukter sommer allerede. Skal du ha en lykkepille, er dette et godt valg. Jessica Flethers har tidligere gitt ut to EP-er.

Cinnamoon startet, ifølge dem selv, som et uformelt band som spilte på fester. Her er det 80-tallet som gjelder, og de lyder kanskje mest av alt som et amerikansk undergrunnsrockeband fra nevnte periode. Nostalgien går i retning kontinuerlige, men underlig gledesfylte depressive reaksjoner og fester som varer hele natten. Også her er låtmaterialet bunnsolid, og man får et sterkt behov for å lete frem 80-tallsklær og arrangere bråkete hjemmefest. Noe sier meg at Cinnamoon har lyttet til både Nick Cave, REM, Wall of Voodoo/Stan Ridgway og muligens Hoodoo Gurus. Det er helt i orden, så lenge de klarer å gjøre sjangeren til sin egen, og «Cinnamoon» er en plate med store kvaliteter og slitestyrke.

Også Sergeant Petter har fått ut et strålende debutalbum siden nyttår. «It’s a record» er breddfullt av sterke låter. Sjangermessig henter han elementer fra både country, rock, disco og pop, og de fleste andre steder. Countryinspirasjonen vises ikke minst ved instrumentvalget, som banjo, steelgitar og mandolin, og præriestemningen er tydelig i mange av låtene. Men Petter har også plass til sitar og poprefrenger. Helt klart en av de mer nyskapende debutantene. «It’s a record» er en plate å bli dypt og varig forelsket i.

Usedvanlig listepop

Listetopperne for øyeblikket er troikaen Kaizers Orchestra, som har levert et album enda sterkere enn debuten, Midnight Choir, som er på sin femte plate, og Erlend Øye.

På singellistene finner vi dessuten St. Thomas, som er ute med en svært fengende «A long long time ep». St. Thomas har visstnok blitt mindre drittsekk, men selvtilliten er fremdeles hinsides all fornuft. I 2003 satser han på en muntrere tone i tittelsporet, som også ble fremført på Spellemannutdelingen. St. Thomas høres ut som en underlig krysning av Lars Lillo Stenberg og Neil Young (førstnevnte pleier da også å covre sistnevnte), men aller mest som seg selv. Den gebrokne engelsken fremmer neppe et utenlandsfremstøt, men hvem vet? Musikalsk holder det herfra til Bankok.

At Kaizers noensinne skulle kunne bli listepophelter med sin relativt skramlende og lite flinkisflinke omparock med oljefat og pumpeorgel må kunne sies å være et gedigent sunnhetstegn. I tillegg til å lage monsterlåter som tittellåten «Evig pint» og åpningslåten «Di grind», er de blant de svært få utenom rap’erne som for tiden later til å mene at det gir noen mening å synge på norsk. Og tekstene kan i seg selv være et studium verdt, de har et originalitetsnivå helt på høyde med musikken.

Midnight Choir befinner seg derimot i et mer vakkerst og storslått landskap, til tider dystert som Nick Cave på sitt vareste, andre ganger eksperimentelt og faretruende. Det hele er pakket inn med strykere, kor og en av Norges dyktigste vokalister, Paal Flaata. Et helstøpt album.

Og foreløbig er vi bare to måneder inne i det nye året.

---
DEL

Legg igjen et svar