Den norske ære

En fredsforsker har pirket i nasjonalsymbolet «Oslo-prosessen». Slikt blir det bråk av.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke til å undres over at Hilde Henriksen Waages rapport «Peace making is a risky business» har druknet i tårene fra Johan Jørgen Holsts enke Marianne Heiberg, og i protestene fra dem som var sentrale aktører under «Oslo-prosessen». En debatt i norske massemedier må nødvendigvis handle om personene, og ikke om hva som faktisk skjedde da norske forskere og myndigheter engasjerte seg i fredsskaping i Midtøsten. Hilde Henriksen Waage har dessuten ikke bare utfordret bildet som er skapt av enkeltpersonene, men også bildet av et Norge som sentral premissleverandør for fred i Midtøsten. At Oslo-prosessen forlengst er lagt død, at mange både nøytrale observatører og aktører på begge sider mener tilnærmingen var feil, burde berede grunnen for en mer nøktern debatt. Slik har det ikke blitt.

Forsøker vi å se bak tårene og den personlige indignasjonen, forbi Oslo-prosessen som nasjonalhelligdom, reiser Hilde Henriksen Waage viktige spørsmål ikke bare om den rollen Norge spilte, men også om det hadde vært mulig å spille en annen rolle. Og svaret på det er kanskje nei.

Allerede mange år før 1993, da Oslo-prosessen ble offentlig, hadde PLOs lederskap med Yassir Arafat i spissen tatt til orde for forhandlinger med Israel. Ikke alle i PLO, som er en paraply for en rekke organisasjoner der Arafats Fatah-bevegelse er den største, likte Arafats tanker om å gå forhandlingens vei. Men den palestinske lederen fikk støtte for sin linje, og forhandlingene kunne vært i gang før, eller for den saks skyld under den første intifadaen. Den gang var det Israel som nektet å snakke med palestinerne. Til det hadde PLO og palestinerne en for sterk stilling i verdensopinionen.

Først etter Golfkrigen i 1991 begynte israelerne å røre på seg: PLO og palestinerne var maksimalt svekket etter Arafats støtte til Saddam Hussein, og etter palestinernes jubel over irakiske rakettnedslag i Israel. Samtidig var PLOs eksilledelse i Tunis i ferd med å miste grepet om befolkningen i de okkuperte områdene, etter flere år med en lokalt organisert intifada – og etter Israels favorisering av bevegelser som Hamas. Mye tyder på at PLOs eksilledelse kunne blitt fullstendig utspilt, hadde det ikke vært for at en eller annen form for avtale med Israel kom på plass.

Det var i denne situasjonen at Israel så sitt snitt til å gå i samtaler. Det er muligens en overdrivelse å si at Israel kunne diktere vilkårene, men sammenliknet med noen år tidligere, stod de overfor en motpart som sloss for overlevelse. Konsekvensen var at et ikke ubetydelig antall personer på begge sider innledet mer eller mindre uformelle samtaler om en fredsplan, dog på et så lavt nivå at verken PLOs ledelse eller den israelske regjering kunne holdes «ansvarlige» om planene ble kjent – eller om de mislykkes. Da jeg besøkte Israel og Palestina sommeren 1993, bare uker før Oslo-kanalen ble kjent, var de «hemmelige» samtalene om palestinsk selvstyre i Gaza og Jeriko på alles lepper. Det eneste i Oslo-avtalen som ikke ble snakket om, var Oslo.

At det nettopp var den norske kanalen som ble løftet opp på høyt politisk nivå på begge sider, kan nok i stor grad skyldes tilfeldigheter. De norske tilretteleggerne kan ha gjort en god jobb, det være seg med tillitskapende tiltak, praktiske arrangementer eller forslag til løsninger. Men Hilde Henriksen Waage har påpekt, antakeligvis helt riktig, at det skulle noe mer til: Norge hadde ingen muligheter til å sette makt bak prosessen. Dermed var det Israels makt, og PLOs avmakt, som styrte prosessen.

Nå er det ikke gitt at resultatet hadde blitt bedre med USA som tilrettelegger. De kunne enten stilt seg på israelernes side, og tvunget PLO inn i en avtale som befolkningen ikke kunne godta. Eller de kunne lagt press på Israel for mer omfattende innrømmelser. Da var Israel i en posisjon til å si nei, selv til USA. Derfor er det god grunn til å tro at man nettopp var avhengige av en aktør som ikke påvirket maktbalansen mellom partene – Norge. Men i den forstand ble da også Norges rolle å forvalte en grunnleggende skjev fordeling av makt. Og dermed er det vanskelig å forestille seg annet enn at de norske forhandlerne i stor grad presenterte israelske krav for palestinerne, mer enn omvendt – uten at det nødvendigvis betyr at nordmennene ville favorisere Israel.

Det meste av dette er godt kjent materiale fra tidligere, og verken oppsiktsvekkende eller særlig kontroversielt. Det er imidlertid tre parter som har interesse av å dempe ned en slik framstilling av Oslo-prosessen:

For det første de norske tilretteleggerne, som la sin ære i fredsskaping i Midtøsten.

For det andre den israelske siden, som ikke akkurat ønsker å si at de fikk mer enn «fortjent».

Men ikke minst er det i PLO-forhandlernes interesse å benekte Henriksen Waages konklusjoner. Man kan ikke forvente at PLOs folk skal innrømme at de lot seg presse inn i en avtale mer eller mindre diktert av Israel. Det ville vært politisk selvmord, og derfor iler forhandlerne til for å benekte konklusjonene.

I bunn og grunn handler denne saken om én ting: Makta rår. Og det bør ikke overraske noen.

---
DEL

Legg igjen et svar