Den nordpolitiske eliten slår til i vernesonen

Følgende leserinnlegg om konflikten mellom Norge og Russland i Barentshavet ble refusert av Aftenposten, riktig nok etter at avisen først hadde sagt den ville publisere det. De hevdet at plassmangel var grunnen til at de forandret mening. Imidlertid har avisen knapt nok publisert noe kritisk innlegg angående konflikten, motsatt for eksempel Dagbladet. Likevel kan man […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Følgende leserinnlegg om konflikten mellom Norge og Russland i Barentshavet ble refusert av Aftenposten, riktig nok etter at avisen først hadde sagt den ville publisere det. De hevdet at plassmangel var grunnen til at de forandret mening. Imidlertid har avisen knapt nok publisert noe kritisk innlegg angående konflikten, motsatt for eksempel Dagbladet. Likevel kan man neppe si at det har vært noen egentlig debatt om Norges politikk i Svalbard-området. Grunnen er den store makten til det jeg kaller «den nordpolitiske eliten», jfr. Terje Tvedts uttrykk «den sørpolitiske eliten» (de som ønsker at norsk politikk skal dreie seg rundt den tredje verden, innvandrere og asylsøkere). Den nordpolitiske eliten består av politikere, journalister, forskere og synsere som heier på Norge i nordområdene. Ifølge den har nordmenn en guddommelig rett til å styre og stelle i området. Norges motiver der er edle og uselviske, landet ønsker bare å verne den snille fisken mot de frekke og ansvarsløse russere og islendinger. Hin Hellige Vernesone rundt Svalbard er selvsagt helt lovlig og enhver som våger å kritisere den bør settes i skammekroken. Kritiske leserinnlegg og kronikker publiseres ikke, man er «enig og tro» til den siste torsken er fisket opp i Barentshavet. Her kommer innlegget:

Aftenposten og Svalbardssonen

De som husker norske mediers dekning av Smutthullskonflikten med Island burde ikke forbauses over at mediene heier på Norge i konflikten med Russland. Ensidigheten i dekningen av Smutthullskonflikten var jo et av de mørkeste kapitlene i den norske mediehistorie. Så sent som i januar 1998 hevdet NTB at det islandske fisket i Smutthullet «ulovlig», til tross for at Norge hadde innrømmet at fisket foregikk i et åpent havområde. Det islandske fisket der var riktignok både frekt og hensynsløs, men ikke ulovlig. Russernes oppførsel i Barentshavet er minst like ille. Men det går ikke an at Aftenposten knapt nok intervjuer russerne og viser saken kun fra en norsk synsevinkel. Eksempelvis klager journalist Halvor Tjønn over at vestlige land ikke aksepterer sonen som legal. Grunnen til at de ikke gjør det er utsikt økonomisk vinning, sier Tjønn («Svalbard-sonen Norges Akilleshæl», Aftenposten 21/10). Men dette er jo ad hominem argumenter, han kritiserer personene som argumenterer, men ikke deres argumenter. I klartekst betyr dette at Tjønn mistenkeliggjør personenes motiver, men nevner ikke deres kritikk av vernesonen. De hevder jo at det ikke finnes noen hjemmel i internasjonal lov til å opprette slike soner. Atpåtil er det mest naturlig å la Svalbardtraktaten også gjelde for dette området, sier Svalbard-traktatlandene. For å gjøre vondt verre opprettet Norge sonen uten å konsultere de andre traktatlandene. Videre virker det underlig at Norge har mindre rettigheter i 3-mils sonen rundt Svalbard enn i området fra 3 til 200 mil. Det rimer ikke med havrettens ånd hvor rettigheter avtar i proporsjon til avstand fra land.

Tjønn får mene hva han vil om denne kritikken, men han kan ikke late som den ikke finnes. Dessuten er hans argument om økonomiske motiver lite troverdige. De aller fleste av traktatlandene har meget begrensete interesser i området, hvilke interesser har eksempelvis Tyskland der? Tjønn skal ha ære for at han innrømmer at de aller fleste traktatland vegrer seg for å akseptere sonen. Det gjør ikke seniorforsker Olav Schram Stokke i sin kronikk «Kampen om rovfisket i nord» (Aftenposten 22/10). Han hevder at fiskerisonen «er ikke uttrykkelig anerkjent av de statene som driver fiske i området»(!!!!). Ikke et kløvet ord om det faktum at Norge har gang på gang prøvd å presse disse statene til å anerkjenne sonen, men med et magert resultat. Kun Finland og Canada har anerkjent den, Canada på grunnlag av en hestehandel hvor landet anerkjente sonen mot støtte i en fiskerikonflikt med Spania.

Det gjenstår bare å håpe at norske journalister, forskere og politikere besinner seg og begynner å forstå at Barentshavet ikke er en norsk innsjø.

PS

Etter at jeg skrev dette leserinnlegget oppdaget jeg at Finland faktisk ikke har anerkjent vernesonen. Landet har snakket med flere tunger i saken, grunnen er ganske enkelt at det har null interesser i området. Det er ikke spesielt sannsynlig at finnenes vegring mot anerkjennelse skyldes økonomiske interesser, finnene er ikke kjente for sine bedrifter på gass- og oljeområdet. For øvrig har Tjønn gitt meg en god ide. Jeg tror at den eneste forklaring på at Norge fant på dette med vernesonen var at man allerede på syttitallet begynte å ane at det var olje og gass i området rundt Svalbard. Hvis man hadde latt Svalbardtraktaten gjelde også for 200 mils området rundt øyen, så ville Norge ha måttet dele oljen og gassen med de andre traktatlandene. Hvis dette er riktig så verner «vernesonen» bare om Norges egeninteresser. Imdlertid vil jeg fremheve at jeg har ikke fjerneste anelse om hvorvidt denne sonen er legal eller ei. Det beste hadde vært hvis man enten hadde latt Haag-domstolen eller en spesielt oppnevnt voldgiftsdomstol avgjøre denne saken.

Stefán Snævarr er professor i filosofi ved Høgskolen i Lillehammer.

---
DEL

Legg igjen et svar