Den nødvendige bråkmakeren

Når ingen motsier deg, får du gjøre det selv.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[samfunnsdebatt] Når alt er grått og taust i norsk debattkultur, fordi vår utenriksminister har sagt noe fornuftig igjen, eller Norge er kåret til verdenshistoriens beste påfunn, er det rikholdig trøst å få fra amerikanerne. I Norge blusser debatter opp en gang i halvåret, når Jostein Gaarder bestemmer seg for å leke litterat eller Språkrådet uttaler seg om norsk.

Det kan synes som en uoverkommelig oppgave å følge med på amerikansk debatt, men alt starter, slutter eller er innom én nettside: hitchensweb.com. Den britisk-amerikanske journalisten Christopher Hitchens er USAs fremste intellektuelle, og avgjort det aller største rasshølet. Beklager fransken. Hva skal man ellers kalle en fyr som viser finger’n til publikum i tv-debatter, som kaller meddebattanter for «hurper», som skjeller ut Edward Said når han ligger for døden, og som skryter av at han skriver sine beste artikler når han er dritings – som han er fra morgen til kveld?

Det er likevel umulig å komme utenom hans spissformuleringer når man skal ta stilling til aktuell amerikansk debatt. Det skyldes mer hans uforutsigbarhet enn hans klarsyn. Inntil 1990-tallet tilhørte han ytterste venstrefløy, men skiftet for alvor ham etter 11. september 2001, og nå har han flere allierte blant de såkalte neokonservative. Han stemte republikansk under siste presidentvalg, men har ingenting til overs for president George W. Bush. Han var mot den første Irak-krigen, men for den siste. Hans ofre opp gjennom tidene har vært mange – fra Henry Kissinger og Mor Theresa via Michael Moore og Noam Chomsky til Günther Grass og den neokonservative helten Daniel Pipes.

Hitchens fant i voksen alder ut at hans mor opprinnelig var polsk jøde, men det har ikke forandret hans gjennomkritiske innstilling til Israel. I konflikten støtter han Palestina, men er en fanatisk antiislamist. Han er i det hele tatt «anti» det meste. Det passer godt med Steve Fullers definisjon av en intellektuell i boka The Intellectual (2006), som hyller den konfliktsøkende, den som tenker negativt og i bredde framfor dybde. Hitchens er hans kroneksempel.

Hovedpersonen selv, den gamle trotskisten, bekjenner seg nå til humanistiske, fornuftsstyrte og sekulære idealer fra opplysningstiden, men det gjør jo alle i disse dager, selv rasister. En mer dekkende beskrivelse av Hitchens’ intellektuelle profil, er «kontrær» – et begrep han tar i bruk i boka Letters to a Young Contrarian (2001). Den kontrære inntar motsatt standpunkt av majoriteten, uten å henfalle til nihilisme, og er på den måten med på å avdekke dens begrensede verdensbilde. Kikker du på Wikipedias engelske definisjon, ber nettleksikonet deg finne utdypende forklaring under «individualisme».

I disse to kategoriene har fritenkeren i Washington flyttet inn. Venstresiden vil ikke ta i ham med ildtang. Ikke de neokonservative heller, blant annet fordi han hater deres helt, Ronald Reagan. Hitchens mangler grundigheten til en Chomsky, humoren til en Moore og påliteligheten til en Said, men han kompenserer med temperamentsfulle gloser, overraskende perspektiver og syrlige underdrivelser. Vi har få bråkmakere av denne typen i Norge. Flere aspirerer til å bli det, som skribenten Aslak Nore. Han er Hitchens’ norske kloning, utdannet på New School i New York, der Hitchens forleser. Bare vent og se. Snart tar han Jonas Gahr Støre.

---
DEL

Legg igjen et svar