Den lille forskjellen

Hva har valget å si for Midtøsten-politikken?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Clinton satte sin prestisje og sitt presidentembete inn i et forsøk på å løse konflikten mellom Israel og palestinerne. Han lyktes ikke. I stedet kom voldsspiralen i gang igjen. Bush-administrasjonen, på den andre siden, har ikke villet ta i konflikten med ildtang – til tross for at en viktig del av terrorismens årsaker i manges øyne er å finne her.

Spørsmålet er hva vi kan vente oss av en eventuell ny demokratisk administrasjon. Vil demokratenes kandidat John F. Kerry gjøre Midtøsten til et prioritert område i utenrikspolitikken? Og i så fall: Vil det gjøre noen forskjell?

Lobbygrupper?

James M. Lindsay, visepresident ved den prestisjefylte tenketanken Council on Foreign Relations i New York, har hjemlig innflytelse over USAs utenrikspolitikk som sitt spesialområde. Lindsay, som var medlem av National Security Council i 1996 og 1997, mener imidlertid ikke at lobbygrupper bestemmer Midtøsten-politikken i særlig stor grad.

– Det er en mengde grupper som er aktive når det gjelder Israel – være seg amerikanske jøder, evangeliske kristne eller konservative som er opptatt av krigen mot terror. Og de er alle engasjert på den samme siden – til støtte for Israel. Men langt viktigere enn disse er de generelle holdningene til problematikken i den amerikanske opinionen. De avgjør politikken. De pro-israelske lobbygruppene slår med andre ord inn åpne dører, sier han.

– Er det forskjeller mellom den jødiske lobbyen og de evangeliske kristne gruppene i dette spørsmålet?

– Jeg vil ikke bruke betegnelsen «jødisk lobby», men bare si at det er en del organisasjoner som har en felles målsetning om å få Washington til å støtte Israel. En del kristne evangeliske grupper og de mer tradisjonelle jødiske gruppene har utviklet en allianse i løpet av de siste ti-femten årene på dette grunnlaget. De deler en felles overbevisning om at USA, både på grunn av nasjonale interesser og på grunn av verdimessige og identitetsmessige sider, må stå last og brast med Israel.

– Hvordan er dette knyttet til det bredere spørsmålet om terrorisme?

– Jeg tror at disse gruppene i det store og det hele har blitt irrelevante etter 11. september. Det som skjedde etter terrorangrepene er drevet av verdensbildet til den sittende presidenten, sier Lindsay, som har skrevet boken America Unbound: The Bush Revolution in Foreign Policy som magasinet The Economist kåret til en av de viktigste bøkene i 2003.

Lite å hente

Lindsay mener Bush gjorde en ikke urimelig overveining da han inntok Det hvite hus og slo fast at fokuset i utenrikspolitikken burde være rettet andre steder enn mot Israel og Palestina.

– Det er ingen stor politisk gevinst å hente i den fredsprosessen, sier Lindsay.

Det var en utbredt enighet blant folk i Clintons administrasjon om at palestinerne fikk en historisk sjanse – sitt beste tilbud noensinne – men at de likevel valgte å avbryte dialogen og takke nei da partene forhandlet sist, forklarer han.

– For en administrasjon med en sterk egen utenrikspolitisk agenda fremstår den Israel-palestinske fredsprosessen som lite attraktiv. De gangene Bush eller hans medarbeidere har uttalte seg etter hendelser på bakken i Gaza eller på Vestbredden, har det skjedd motvillig. I dag føler man seg i et skjebnefellesskap med Israel – man har en felles fiende, den islamske fundamentalismen. Både hos presidenten og i brede lag er det en oppfatning om at USAs og Israels forhold til terrorismen har mange fellestrekk.

En annen tone

– Uansett hvem som er president i USA, vil det være noe forutsigbart ved politikken overfor Israel. Den bygger på en bred samfunnsmessig konsensus i USA: Isralerne er som oss, de er demokratiske, de lever blant farlige naboer som nekter å ta imot fornuftige tilbud. Også Kerry vil eventuelt ha en lignende politikk. Den vil nok få en annen tone – også her – men det reflekterer en mer generell innstilling i forhold til diplomati og utenrikspolitikk, sier Lindsay.

Han peker på dette med tonen som en av de tingene som står på spill i valget den 2. november – både i forhold til utenrikspolitikken og til Midtøsten-problematikken.

– Bush baserer utenrikspolitikken på en antagelse om at nasjoner handler av egeninteresse – og at diplomatiske bestrebelser bare er et spill for galleriet. Her skiller de to kandidatene seg, sier han.

Lindsay er likevel usikker på hvor stor betydning nye diplomatiske bestrebelser i Midtøsten kan komme til å få.

– Jeg tror at Kerry vil peke ut en spesialutsending på høyt nivå, men effekten vil først og fremst være symbolsk og myntet på våre gamle allierte i Europa. De håper at USA skal gjenoppta arbeidet med fredsprosessen. Dermed er det noe å hente ved å bli sett på som handlende i dette feltet. Det kan ta luven av antiamerikanisme en del steder.

Men at man skal være i stand til å endre noe på bakken er svært usannsynlig. Til syvende og sist kan ikke utenforstående løse konflikter der de involverte partene ikke ønsker å slutte med fiendtligheter og vold. En løsning krever kompromissvilje, og det har partene, særlig palestinerne, foreløpig lite av, sier Lindsay.

Europa

– Hva med det spente forholdet til Europa. Tror du eventuelle bestrebelser på det diplomatiske feltet kan bidra til å løse den konflikten?

– Det er noen viktige forskjeller mellom USA og Europa. De nasjonale interessene er ikke de samme lenger. Etter at den kalde krigen tok slutt mistet man et felles fokuspunkt. Dermed kom historiske, kulturelle og økonomiske interessemotsetninger til syne igjen. Kerry vil ikke kunne løse alle disse problemene, dog vil han kan hende ta noe av luven og alvoret vekk fra noen av dem.

Lindsay deler mye av den europeiske kritikken av Bush-administrasjonen, men han mener at også Europa kunne hatt godt av litt selvrefleksjon og selvkritikk.

– De europeiske landene er ikke ærlige når det er snakk om mulighetene og vanskelighetene ved å få til en løsning i Midtøsten. Dessuten er Europas krav til Europa ofte for lave. Vi husker hvordan de sviktet på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet, og vi ser hvordan EU mangler evne til å samle seg om å gjøre noe med krisen i Darfur i dag. Når EU holder et speil opp for Uncle Sam og komme med kritiske bemerkninger, kan det kanskje være på sin plass å minne om hva speilet ville vist dersom EU holdt det opp for seg selv. Kanskje er Europa ikke så humanitært renskårent og løsrevet fra prosaiske og realpolitiske hensyn som man ofte vil at USA skal være, sier Lindsay.

Irak

Ett av Bush’ mantraer i denne valgkampen har vært «Freedom is on the march». Med det mener han blant annet å peke mot okkupasjonen av Irak og bestrebelsene i retning av å tegne det politiske kartet over Midtøsten på nytt. Det er relevant også i forhold til konflikten mellom israelere og palestinere. James M. Lindsay mener Kerry kommer til å få problemer med Irak, dersom han blir valgt, og at det henger sammen med spørsmålet om politikken overfor Israel og forholdet til Europa.

– Kerry sier han vil «irakifisere» og «internasjonalisere» situasjonen i Irak. Det vil ta lang til å «irakifisere» den, det er nå en ting. Internasjonaliseringen vil imidlertid også bli vanskelig – og det av to grunner: For det første er det svært få som har det materiellet og den kompetanse som kreves. Med unntak av Frankrike og Storbritannia er det ingen som kan bidra med noe av betydning. For det andre vil nok mange stater nøle med å hoppe på noe de var imot i utgangspunktet bare på grunn av et presidentskifte. Okkupasjonen har gått på tomgang i 16 måneder, og sitasjonen er alvorlig. Hvordan vil en europeisk leder reagere på å få være med på et fly som er i ferd med å kræsje? Jeg tror Kerry kan få noen symbolske seire, men jeg tror ikke Frankrike kommer til å sende en divisjon, for å si det slik.

---
DEL

Legg igjen et svar