Den latinske revolusjonen

Reggaeton skaper krusninger i Norge, men i spanskspråklige land utgjør denne musikkformen en stor bølge. Øyvind Holen forklarer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den spanskspråklige verden invaderes av reggae og hiphop på spansk, og ringvirkningene av fenomenet reggaeton skyller nå også inn over Norge. I Nord-Europa får karibisk popmusikk som regel rollen som kortvarig sommertrend: Musikken inntar dansegulvene, mens det i platebutikkene bare er plass til en artist av gangen. Sean Paul ga dancehall fra Jamaica et ansikt med hitlåten «Get Busy» i 2003, mens Kevin Lyttle fra St. Vincent ga oss et innblikk i soca med «Turn Me On» i 2004. I sommer handler det om Daddy Yankee fra Puerto Rico og hitlåta «Gasolina». Med litt flaks og videre satsing fra plateselskapet, kan Daddy Yankees innholdsrike album Barrio Fino (Machete Music/Universal) også bli en suksess, men trolig tar reggaeton fort turen ned i undergrunnen igjen – til klubbkvelder i Oslo og påvirkning av norske musikere. Nordmennene DJ Soulshock, Cam og F’EM One har allerede spilt inn tidenes første norske reggaeton-låt, «Toma Reggaeton».

Der reggaeton bare er en liten krusning på trendbarometeret i Norge, er musikkformen i ferd med å sette den spanskspråklige verden på hodet – fra Latin-Amerika via Miami, Los Angeles og New York i USA til Spania. Ikke dårlig for en musikkform som kom til verden under trange kår i Panama på slutten av 1980-tallet.

Samleplater

Reggaeton er ingen utpreget albumsjanger, men en musikkform preget av intens konkurranse om oppmerksomheten på dansegulvet. Daddy Yankees Barrio Fino er en fin introduksjon, men alternativet er to ferske samleplater sluppet på det norske markedet. Gasolina!! 100% Reggaeton (EMI) er en helt grei affære med hits fra gamle og nye artister som Daddy Yankee, Vico C, 3-2 Funky og Zion y Lennox, men den beste investeringen er utvilsom Chosen Few – El Documental (Chosen Few Emerald Entertainment/EMI). Den byr ikke bare på musikk fra stjerner som Don Omar, L.D.A., Tempo og Vico C, men rosinen i pølsa er en DVD med en lærerik dokumentarfilm om reggaeton.

Her møter vi sjangerens største stjerner, viktigste pionerer, bakmenn og amerikanske rappere som har hivd seg på karusellen, som Fat Joe og N.O.R.E. Reggaeton framstår på flere vis som latinamerikanernes søte hevn overfor afroamerikanerne som nærmest kuppet hiphop-kulturen på 1980-tallet. Latinos i New York, ikke minst puertorikanere, var særs viktig i hiphops fødsel, men da hiphop ble big business slet latinamerikanerne med å komme til orde.

Det er her, i det latinamerikanske vakuumet mellom afroamerikansk hiphop og reggae fra Jamaica, vi finner frøene til reggaeton. Eventyret startet som «spanish reggae» i Panama på slutten av 1980-tallet, med artister som El General, Nando Boom og Maliante i spissen. I dokumentaren forteller Edgardo «El General» Franco hvordan han begynte å synge og rappe på spansk over reggae-instrumentaler spilt i dobbel hastighet. Den spanskspråklige reggaescenen fikk flere tilhengere i Puerto Rico, men siden man ikke visste hvordan man kom i kontakt med stjernene fra Panama hyret klubbene i stedet lokale helter til å synge og rappe over platene man fikk fra Panama. «Spanish reggae»-scenen i Panama stagnerte på 1990-tallet, samtidig som det løsnet i Puerto Rico. Reggaeton var født, eller «hiphop med en karibisk smak», som reggaeton-pioneren Vico C formulerer det i dokumentaren.

Sexfokus

De puertorikanske artistene var like sterkt påvirket av amerikanske rappere som reggae-stjernene fra Jamaica, og reggaeton har utviklet seg til en heftig miks av hiphop, dancehall, r&b og karibisk og latinamerikansk pop og dansemusikk. Ikke minst sto latinamerikanske rappere med base i USA fram som store forbilder, folk som Mellow Man Ace, Cypress Hill, Kid Frost, Big Punisher, N.O.R.E. og Fat Joe. Derfor blir det ekstra moro når de to sistnevnte nå står i spissen for den amerikanske omfavnelsen av reggaeton – der begge har laget egne reggaeton-låter med hjelp fra Puerto Ricos største popstjerner. Russell Simmons, mannen bak det innflytelsesrike plateselskapet Def Jam, ser på reggaeton som en ny gren av hiphop-kulturen, og spår at reggaeton raskt vil bli den viktigste musikkformen blant latinos i USA. Der reggaeton-plater for fem-seks år siden solgte 50 000 eksemplarer, selger stjerner som Daddy Yankee og Don Omar nå raskt en halv million av sine album.

Dokumentaren går også inn i konflikten mellom reggaeton og «hiphop latino», der enkelte rappere avfeier reggaeton som langt mer kommersiell, sexfokusert og ensformig. Og reggaeton handler stort sett om sex og kjærlighet. «Reggaeton gjør deg kåt,» som artisten Don Chezma så enkelt sier det. Flere artistene påpeker også at sexfokuset og den provoserende dansingen også var en viktig årsak til suksessen for latinsk musikk som lambada, merengue, bomba og bachata.

Som hiphop og dancehall er reggaeton også ekstremt macho og mannsdominert, og dokumentaren vier mye tid til sjangerens kvinner – både de som spiller bevisst på sex og de som står for et opprør mot kvinnenes lettkledde rolle i sjangeren. Der artister som Glory og Jessy gjerne stiller opp på guttas premisser, etterlyser New York-baserte La Bruja mer rettferdighet i bransjen.

– Det er ingen lettkledde menn i videoene, bare rumper og pupper overalt. Det er like balansert som i pornofilmer. I min neste video skal jeg derfor ha peniser overalt. Jeg skal ha en penismikrofon. Da blir kanskje bildet litt mer rettferdig, sier hun.

---
DEL

Legg igjen et svar