Den kurdiske «verkebyllen»

Alle snakker om 197 kurdiske irakere som UDI viste nåde. Ingen bryr seg om de 1200 som ikke fikk bli i Norge.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[asyl] … Til sist, etter at jeg mistet alt håp om å få innvilget arbeidstillatelse her i Norge, prøvde jeg å flytte ut fra Norge og søke asyl i andre land, slik andre har gjort. Jeg prøvde tre ganger, men alle gangene mislyktes jeg. Det sies at man får tre sjanser i livet, ikke noe mer. Jeg har allerede brukt mine tre. Så jeg tror ikke at jeg får nye sjanser igjen. Jeg har gitt opp. Jeg har lidd nok. (…)

Hele Norge hisser seg opp over at byråkratene i Utlendingsdirektoratet (UDI) ikke gjør som politikerne sier. Ingen hisser seg opp over de ufattelige lidelsene menneskene bak tallene må tåle. Hva er grunnen til at asylpolitikkens formalia engasjerer mer enn menneskeskjebnene?

18. januar i år sendte den irakiske kurderen Omar Kadir Mohammad Shekhani brevet som siteres over til UDI. Shekhani er en av de drøyt 2000 asylsøkere fra Nord-Irak som siden slutten av 1990-tallet har ridd det norske samfunnet som en mare. Han er en av asylsøkerne fra Nord-Irak som UDI lukket døren igjen for i vinter, før Erna Solberg og andre politikere i mars stanset behandlingen av søknadene i det de kaller «UDI-skandalen».

Shekhanis «forbrytelse» var at han forsøkte å reise ut av et Norge som ikke ville ha ham. Etter gjentatte avslag på arbeids- og oppholdstillatelse, ga han opp Norge i 2003 og forsøkte å ta seg til Storbritannia for å søke beskyttelse der. Da han kom til Oslo Lufthavn på Gardermoen, ble han arrestert fordi han hadde falske papirer.

– Jeg så ingen andre utveier for å klare å komme meg til Storbritannia. Selv om Norge ikke ville ha meg her, arresterte de meg på flyplassen og dømte meg til 45 dagers fengsel, sier Shekhani.

Straffen sonet han i 2004. Også to andre forsøk på å komme seg utenlands endte med at han ble sendt tilbake til Norge.

Det førte til at han ble regnet som kriminell da han søkte om opphold etter den nå mye omtalte midlertidige forskriften, innført av tidligere kommunalminister Erna Solberg (H) for å få hull på det den avgåtte UDI-direktøren Manuela Ramin-Osmundsen har omtalt som «en verkebyll».

Mørketall på 1100

«Verkebyllen» består av 2019 irakiske kurdere som Justisdepartementet i februar 2000 ga ett års midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse – derav forkortelsen «muf».

Kommunalminister Erna Solbergs midlertidige forskrift – innført 15. mars i fjor – ga muf-erne fra Nord-Irak mulighet til opphold i Norge. Forutsetningen var at de hadde jobb, at de ikke var kriminelle, og at det ikke heftet tvil ved deres identitet.

I dag er all oppmerksomhet rettet mot det «skandaløse» faktum at 197 av muf-erne har fått lov til å bli i Norge, til tross for at forutsetningene i forskriften ikke forelå. UDI mente nemlig at det forelå humanitære grunner til å gi dem opphold.

Lite oppmerksomhet blir imidlertid viet følgende faktum: Av 2019 kurdiske irakere som siden 2000 har utgjort «verkebyllen» av ureturnerbare muf-ere, har de fleste bukket under for Norges hardkjør mot dem. Dette er muf-ere som i fortvilelse har gitt opp: Enten har de gått under jorda i Norge, reist til et annet land for å søke beskyttelse, eller returnert til Irak.

Da «UDI-skandalen» stanset videre behandling av sakene, hadde 858 kurdiske irakere søkt om opphold etter Solbergs midlertidige forskrift. Ikke alle søknadene er ferdigbehandlet. Men så langt har 530 av dem fått opphold i henhold til forskriften, mens 197 har fått opphold basert på UDIs omstridte vurdering av menneskelige hensyn.

Samtidig har 105 irakiske kurdere, deriblant Shekhani, fått avslag. De har ikke kommet lenger i dag enn da de kom til Norge for sju-åtte år siden.

De mer enn 1100 irakiske kurderne fra den opprinnelige gruppen på 2019 utgjør imidlertid det store mørketallet. For ingen vet hva som har skjedd med dem. Selv ikke UDI.

– I løpet av de siste årene har en del irakere reist tilbake til hjemlandet sitt, det er ikke alle som har søkt om å fortsette å bo i Norge. UDI har kontakt kun med de som søkte etter den midlertidige forskriften. Derfor er det vanskelig å redegjøre for oppholdsstedet for de som fikk muf-tillatelse og ikke har søkt videre om oppholds- og arbeidstillatelse i UDI, sier kommunikasjonsdirektør Agnar Kaarbø i UDI.

… Tankene mine flyr og skaper problemer for meg. Jeg sover ikke. Jeg henfaller til drikking av alkohol, noe som en stund gjør meg beruset og holder meg våken. (…) Det jeg tenker mest på er det straffbare forholdet jeg begikk, og som norske myndigheter presset meg til å begå. (…) Jeg aksepterer dommen på 45 dagers fengsel, men i virkeligheten har jeg sittet sju år nå i et enda større fengsel enn det jeg satt i de 45 dagene. …

Norske myndigheter så helt fra begynnelsen med motvilje på flyktningene fra Irak.

Samtidig som muf-ordningen ble innført, markerte Bondevik 1-regjeringen tydelig at man ikke ønsket at flere irakiske kurdere skulle søke asyl i Norge. Til VG (25. februar 2000) sa daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) følgende om muf-vedtaket: «Et kraftig signal til dem som ønsker å utnytte asylinstituttet.»

Bakgrunnen for vedtaket var at det var «praktisk umulig» å tvangsmessig sende dem tilbake til Nord-Irak. Alle de 2019 asylsøkerne fra Saddam Husseins terrorregime hadde fått avslag fra UDI på sine søknader om asyl. Men krig og forfølgelse i Irak gjorde at de nektet å reise hjem frivillig.

– Jeg søkte beskyttelse i Norge fordi jeg fryktet for mitt liv. Ingen ønsker å bo i det nåværende Irak. Et menneskes liv der er ikke mer verdt enn prisen på en kule, sier Shekhani, som jobbet som politimann i Suleymani i Nord-Irak før han flyktet til Norge i 1999.

Den nye Arbeiderparti-regjeringen som kom til makten i mars 2000 bestemte seg imidlertid for å stanse muf-ordningen. Med Sylvia Brustad (Ap) ved roret ble det 7. mai 2001 vedtatt at muf-erne ville få avslag på søknad om videre midlertidige opphold i Norge – med mindre individuell vurdering tilsa behov for asyl eller opphold på humanitært grunnlag.

– Ingen framtid

Dermed vedvarte den fastlåste situasjonen mellom myndighetene og muf-erne: Norge kunne ikke tvangssende de irakiske kurderne tilbake med fly til Bagdad og rett i armene på en kurder-hatende Saddam. Ei heller fantes det utleveringsavtaler som gjorde at Norge kunne tvangstransportere dem tilbake via nabolandene til Irak.

Muf-erne nektet på sin side å gjøre som norske myndigheter bad dem om; å selv ta seg over grensen inn i Nord-Irak på samme måte som da de forlot landet. I påvente av å få sendt kurderne ut, ble muf-erne inntil videre gitt midlertidige arbeidstillatelser.

– Noen ganger fikk vi tre måneders arbeidstillatelse, andre ganger seks måneder eller ett år. Hver gang tillatelsen gikk ut, måtte vi søke på nytt. Vi var redde, for politikerne sa at vi bare kunne dra tilbake til Irak. Jeg gikk på jobben og følte ingen framtid, forteller drosjesjåfør Ismet Abdul-Rahman Mustafa, som først fikk seg jobb gjennom Adecco vikarbyrå i januar 2001.

I dag er han, til tross for at han hele tiden har hatt jobb, plassert i den omdiskuterte gruppen med 197 muf-ere.

… Som kurder har jeg opplevd mye vondt som har frarøvet meg et normalt liv. Av de 33 årene av mitt liv har jeg ikke opplevd annet enn elendighet og lidelse. (…) Hvor lenge skal uvissheten vare og hvor mye skal vi lide? Er det ikke nok? (…) Hvor lenge skal jeg straffes? Er ikke de 45 dagene nok? Håpløsheten førte meg til å handle slik. Jeg var i nød. Jeg har ikke skadet og ikke såret noen, bare meg selv. Jeg er ikke en kriminell og har aldri begått kriminelle handlinger. (…) Hvor er rettferdigheten og hva er det som feiler dette systemet? …

Sommeren 2003 fant regjeringen tiden moden for å stramme inn ytterligere i forhold til muf-erne. Denne gangen sto Erna Solberg, kommunalminister i Bondevik 2-regjeringen, for regien.

Grepet gikk ut på å kutte pengestøtten og andre rettigheter for å tvinge asylsøkere uten oppholdstillatelse ut av landet.

Men den forverrede situasjonen for de irakiske kurderne førte i liten grad fram. Til Ny Tid hadde en av muf-erne, Rebwar Waid Aziz, dette å si da utpressingstaktikken ble kjent:

– Jeg går heller på gata og tigger og sover på t-banestasjonen, enn å dra tilbake til Nord-Irak.

Kanskje ikke trygt i Irak

Situasjonen ble etter hvert så uholdbar for de irakiske kurderne at fem norske asyl- og flyktningorganisasjoner sendte ut en bekymringsmelding i 2003.

Der heter det at kurdernes situasjon er kritisk: Hvis de blir værende i Norge betyr det at de mister arbeidstillatelsen, at de ikke har rett på sosialhjelp eller trygdeytelser, og at de ikke lenger har rett til å bo på asylmottak, advarte Flyktningerådet, Helsingforskomiteen, Noas, SOS Rasisme og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger.

Alternativet var å «frivillig» returnere til det som norske myndigheter stadig hevdet var et trygt Irak gjennom International Organization for Migration (IOM). UDI hadde nemlig innledet et samarbeid med IOM for å tilrettelegge frivillig hjemreise for personer som har fått endelig avslag på asylsøknaden.

Verken IOM eller UDI kan imidlertid si noe om hvor mange som har reist tilbake «frivillig». IOM har registrert retur av drøyt 250 irakere siden programmet startet opp i 2002, men aner ikke hvor mange av dem som kan være kurdiske irakere med muf-status.

Idris Sabir og Baghi Talebolelm, begge kurdiske irakere engasjert i SOS Rasisme, synes ikke det er så rart at muf-erne vegrer seg mot å reise tilbake til Irak.

De viser fram en kopi av IOM-skjemaet for frivillig retur som en av muf-erne fylte ut i mars 2004. Her måtte den kurdiske irakeren blant annet undertegne på følgende setning: «Jeg erkjenner at forholdene i Irak kanskje ikke ennå er trygge, men ønsker likevel frivillig å returnere til Irak.»

For Idris Abas Hassan, som flyktet til Norge i 1999, betydde Erna Solbergs innstramming en varig kamp for å få endene til å møtes.

– De første to årene hadde jeg jobb. Men siden den gang har jeg vært arbeidsløs. Hver dag ser jeg etter jobb, jeg har reist til Hamar, Lillehammer og Bergen og søkt på stillinger. Men hver gang har jeg fått avslag. Det er som å løpe og løpe og aldri nå målet, sier Hassan, som kommer fra Halabja, byen hvor Saddam gasset i hjel 5000 kurdere.

Også han er en av de 197 muf-erne som det nå står strid om.

For Isa Mohammed Abdullahs del ble en arbeidsulykke en forsterking av marerittet i Norge. I 2003 falt han ned fra et stillas og brakk begge armene og ryggen.

– Jeg har gått i flere år uten jobb eller sosialhjelp. Kamerater har lånt meg penger for at jeg skal kunne klare meg, sier Abdullah, som fremdeles har sterke smerter i armene etter operasjoner.

Han er glad for at UDI plasserte ham blant de 197 som fikk opphold ut i fra humanitære hensyn. Men han er redd for at politikernes krav om hoderulling i UDI skal føre til en omgjøring av vedtaket.

I så fall risikerer både han, Hassan og Mustafa igjen å måtte fortsette en tilværelse som «verkebyll» i det norske samfunnet.

For Shekhanis del ble skjebnen forseglet

allerede før «UDI-skandalen».

… Dere kan nå avgjøre min skjebne. (…) Nå føler jeg at jeg lever et liv etter døden. Livet er slutt for meg. Om jeg blir møtt med det samme nå, så har jeg ingen annen mulighet enn å begå selvmord, noe jeg inderlig prøver å unngå. Nå har jeg stengt meg selv inne og lider av angst. Derfor ber jeg om deres barmhjertighet og nåde.

Muf-erne:

  • Totalt fikk 2019 kurdiske flyktninger fra Nord-Irak et muf-vedtak i 2000.
  • Av disse har 858 søkt om opphold etter midlertidig forskrift av 15. mars 2005
  • 530 av søkerne har fått opphold i henhold til den midlertidige forskriften.
  • 105 har fått avslag i henhold til den midlertidige forskriften.
  • 197 har fått opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn.
  • Det finnes ingen tall på hva som har skjedd med de resterende over 1100 muf-erne.
  • Muf står for «midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse».
---
DEL

Legg igjen et svar