Den konservative reaksjon

Den kristne fundamentalismen til Bush-regimet inngår i den enkle svart-hvitt-tenkningen, som er så typisk for stater som søker internasjonal ekspansjon.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valget i USA i november har vist oss at over halvdelen av befolkningen ønsker en konservativ politikk. Dette innebærer en sterk oppslutning om tradisjonelle familieverdier og religion og at aktivister som kjemper mot fri abort og homofili får vind i seilene. Det gir et slående inntrykk om en studerer kartet over USA med fordelingen av stater de respektive kandidatene vant. John Kerry vant de liberale vestkyststatene og nordøstkysten, mens George W. Bush tok «the homeland,» Rocky Mountains-statene, Midtvesten og sørstatene. En annen måte å si det på var at Kerry vant i mange av de store byene, i New York stemte tre av fire velgere på Kerry, mens Bush tok landsbygda.

Bush lyktes med sin folkelige sjarm og cowboy-aktige stil å vinne vanlige amerikanere for sitt sterkt høyreorienterte program. Dette er kanskje ikke de mest kunnskapsrike delene av befolkningen, særlig når det gjelder kunnskaper om forhold utenfor USA. Samtidig er Bush uten tvil storkapitalens mann, ikke minst oljeselskapenes mann, der han også har hatt sin fortid. Bush har da også ført en økonomisk politikk som tilgodeser de mest velstående, gjennom massive skattelettelser som er svært skjevt fordelt. Fattigdommen og de økonomiske forskjellene har økt i USA. Likevel stemmer mange som tilhører lavere sosiale sjikt, eller som har liten eller ingen forbindelse med de velstående, på Bush. Bush har helt tydelig hatt en ganske annen folkelig appell enn Kerry.

Bush beskytteren

Hvordan skal vi fortolke dette ? Dreier det seg om et selvbedrag, en «falsk bevissthet» blant store grupper av amerikanere, det vil si at de går mot sine egne interesser, som marxistene ville si? En kan jo vise til historien og andre situasjoner der vanlige folk og arbeiderklassen har gått til høyre i politisk vanskelige tider. Et eksempel er Tyskland på 1930-tallet, skarpsindig beskrevet av Wilhelm Reich i boka Fascismens massepsykologi (1933), der han forsøker å forstå hvorfor nazismen fikk appell hos mange vanlige arbeidere. Et nyere eksempel er høyrepopulismen i Europa fra 1980-tallet som har trukket til seg mange vanlige arbeidsfolk, også hos oss i Norge med den sterke veksten til Framskrittspartiet.

Amerikanerne i «the homeland,» i det indre av landet, geografisk sett; grunnfjellet av amerikanere som er minst påvirket av impulser utenfra, opplever Bush som sin mann, som en som tar vare på de grunnleggende amerikanske verdiene i en tid der USA trues utenfra, av terroren. Det ligger antakelig også mye frykt og usikkerhet til grunn for oppslutningen om Bush. Bush oppfattes som en beskytter, som den mest troverdige i kampen mot terroren. Flertallet gir dermed Bush tillit og legitimitet i regjeringens utenlandske ekspansjon og erobringslyst.

Situasjonen i dag er historisk unik og parallellene til mellomkrigstidas Tyskland er neppe så mange, bortsett fra at vanlige folk igjen dreier til høyre og til en form for nasjonalisme i en krisetid. USA er et land som ideologisk tross alt er basert på individualisme, frihet og markedsliberalisme. Nazismen på sin side var utpreget kollektivistisk og den ledet jo mot et barbarisk diktatur.

Men USA er også en global hegemonimakt som søker å befeste sin stilling internasjonalt. Og det går an å vise til standard trekk ved hegemonisk tenkning, særlig inndelingen i oss og de andre, eller inngruppen og utgruppen, som den kjente polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman ville si det. Bush har valgt å bruke uttrykket «ondskapens akse» om sine motstandere og om trusselen fra det internasjonale samfunnet (Irak, Iran og Nord-Korea). Disse onde statene representerer motpolen til USA, som i Bush’s retorikk er frihetens og nærmest Guds utvalgte land. Den kristne fundamentalismen til Bush-regimet inngår i den enkle svart-hvitt-tenkningen, som er så typisk for stater som søker internasjonal ekspansjon. Denne dualismen, tenkningen i enkle motsetninger, oss og dem, det gode og det onde, og så videre, har mange amerikanere tatt til seg. Bush blir det godes representant, som kjemper mot den internasjonale terrorismen.

Hegemoniske ambisjoner

Enkelte, som samfunnsviteren og filosofen Emmanuell Todd, mener kampen mot terrorismen delvis også er et dekke for USAs ekspansjonistiske utenrikspolitikk og hegemoniske ambisjoner. USAs hegemoni er, ifølge Todd, også truet. USA er ikke lenger den selvsagte økonomiske ledernasjonen og motoren i vedensøkonomien. USA er selv avhengig av omfattende kapitalimport for å dekke underskuddene på stats- og handelsbudsjettene. Utlandet har store fordringer på USA, i form av eiendom, aksjer og statsobligasjoner. Det er derfor viktig for USA å sikre seg kontroll over ressurser i det globale samfunn, blant annet over oljetilførselen. Samtidig kan landet, ved å velge seg ut små og svake motstandere, få vist for all verden at den siste hegemoniske komponenten, den militære, er intakt.

Den vanlige Bush-velger støtter nok krigføringen i Irak, og en del vil kanskje støtte en videre ekspansjon, for eksempel inn i Iran. Noen vil kanskje hevde at USA er den naturlige globale ledernasjonen. Indirekte har Bush-velgerne uansett gitt presidenten fullmakt til å opprettholde de hegemoniske ambisjonene, ført gjennom kampen mot terroren. Det er vanskelig å si om dette er uttrykk for en «falsk bevissthet,» at man har blitt lurt eller manipulert av regimet til å følge erobringslysten. I noen grad er det nok det, et regime med solid forankring i amerikansk storkapital har lykkes å få med vanlige amerikanere i slike erobringer. Det gir grunn til undring, særlig over hva som kan være konstruktive globale motkrefter til ekspansjonen.

---
DEL

Legg igjen et svar