Den israelske partifloraen: (Tallene viser antall plasser i dagens Knesset)

Om litt over to måneder går Israel til valg. I skrivende stund er det klart hvem som skal lede arbeiderpartiet inn i disse valgene, mens maktkampen mellom Ariel Sharon og Benjamin Netanyahu er helt uavklart.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Venstresida:

Kommunister – 3

Arabiske partier – 7

Meretz – 10

Det Forente Israel – 25

Forent Folk – 2

Sentrum:

Senterpartiet – 5

Shinui – 6

Demokratisk Valg – 2

Guesher – 2

Høyresida:

Israel Be Alya – 4

Forent Torah-liste – 5

Shass – 17

Likud – 19

Det nasjonal-religiøse partiet – 5

Herut – 1

Ihud Leumi-Israel Beitenu – 7

Det er full krise i Israel. Det er politisk krise. Det er sosial og økonomisk krise. Det er krise, brudd og krig mellom palestinerne og israelerne. Det er selvmordsaksjoner, henrettelser og okkupasjon.

I denne situasjonen skal Israel gå til valg. Datoen er satt til 28. januar, etter at statsminister Ariel Sharon måtte gi etter for presset fra sin utfordrer og rival Benjamin Netanyahu. Den politiske krisen ble frambrakt da arbeiderpartiet forlot regjeringen den 30. oktober i år, og etter at Sharon ikke lyktes med å bringe ekstrem-høyre inn i en ny koalisjon.

Etter tyve måneder med en forholdsvis stabil regjering for nasjonal enhet, er det først og fremst en voldsom usikkerhet som nå rår. Det eneste som synes klart, er at høyresiden vil hale inn en brakseier under de framskutte valgene i januar.

Verre enn noensinne

Økonomien først. Den er ille. Den er faktisk så ille at den ikke har vært verre de siste femti år. Tallenes tale er klar:

Hele 275.000 personer er uten arbeid. Det er over ti prosent av den arbeidsføre befolkningen, og skyhøyt over det nivået som er «normalt» i Israel.

Fallet i brutto nasjonalprodukt vil bli på 1.5 prosent i år. Det føyer seg til den negative veksten i fjor på minus 0.5 prosent.

Inflasjonen vil fyke opp i over syv prosent i år. Shekelen faller mot dollaren, og israelske banker har fått nedjustert sin kreditt-vurdering. Det har fått regjeringen til å frykte at også staten vil ramle nedover på denne skalaen, som er så viktig for et lands låne-betingelser.

Med et unntak for 1953, har den israelske staten aldri opplevd maken til den stupdykkinga som økonomien nå er inne i. Det skyldes dels intifadaen, som effektivt har satt en stopper for den betydelige turist-industrien, og dels boble-sprekken i teknologi-sektoren, som kom omtrent samtidig som det andre palestinske opprøret startet.

På slutten av 90-tallet var det nettopp it-sektoren som gjorde Israel til en blomstrende økonomi, og som førte til en gigantisk import av arbeidskraft – ikke minst fra Asia. Med økonomien på full fart nedover, gjør regjeringen sitt beste for å kaste disse ut igjen.

For Histadrut – israelsk LO – har det frie fallet ført til en fornyet aksjonsvilje. I midten av oktober gikk titusener av offentlig ansatte til streik på et krav om inflasjonsjustering av lønna. Det skjedde samtidig med at Knesset startet sin høstsesjon, hvor den viktigste saken alltid er å få istand et budsjett.

Det var da også indre strid om budsjett-prioriteringer som førte til at arbeiderpartiets leder Binyamin Ben-Eliezer tok partiet med seg ut av regjeringen i slutten av oktober. Konkret dreide saken seg om hvorvidt budsjettet skulle tilgodese de israelske settlerne på bekostning av arbeidsløse og fattige inne i Israel. Likud sa ja, mens arbeiderpartiet sa nei. Splittelsen var et faktum, og den nasjonale enhetsregjeringen falt.

Tapte primærvalget

Binyamin Ben-Eliezer hadde andre og mer personlige grunner for å bringe arbeiderpartiet ut av regjeringen. Etter tyve måneder i koalisjon med Likud, og med Ben-Eliezer selv som forsvarsminister, var partilederen under hardt press fra sine egne om å sette en stopper for det ødeleggende samarbeidet med høyresida.

Som det nest viktigste partiet i koalisjonen, fikk arbeiderpartiet et direkte medansvar for den brutale re-okkupasjonen av Vestbredden og utvidelsen av antall bosettinger. Ben-Eliezers stående argument gjennom hele denne tiden om at arbeiderpartiet hadde en modererende effekt på resten av regjeringen, falt aldri i god jord hos venstresida i partiet. Likevel klarte Ben-Eliezer og hans partifelle Shimon Peres – tross knallhard kritikk – å holde partiet i regjering i nesten to år. Da partilederen endelig ga etter for presset og forlot koalisjonen i oktober, skyldtes det de kommende primærvalgene og Ben-Eliezers frykt for at han rett og slett ikke ville bli gjenvalgt.

Det var en frykt som skulle vise seg å være ganske så begrunnet. Under primærvalgene i partiet tirsdag denne uka, gikk over 110.000 av arbeiderpartiets medlemmer hen og stemte inn Amram Mitzna som partiets nye leder og statsministerkandidat. Det var en seier for både venstresida og fredsbevegelsen, og en mulighet for partiet til å skape seg en plattform på nye forhandlinger, tilbaketrekking av hæren og en reduksjon i antall settlere.

Amram Mitzna sier han vil forhandle med de palestinske lederne som fins, inkludert Yasser Arafat, at han vil trekke både soldatene og settlerne ut av Gaza – i første omgang – og at han vil – dersom ikke palestinerne og israelerne kommer til enighet – skape en separat fred som innebærer å trekke grensene mot palestinske områder, få settlerne ut av hele Vestbredden og skille de to folkene ved et fysisk gjerde.

Det er første gang på lenge at arbeiderpartiet omskaper seg sjøl som et klart og annerledes alternativ til Likud. Og det gjør også at israelske velgere den 28. januar vil ha to krystallklare alternativer å velge mellom. Det vil føre partiet tilbake til den politiske linja til eks-statsminister Yitzhak Rabin, som Ehud Barak førte videre da han nesten klarte å få til en avtale med Yasser Arafat i Camp David og den egyptiske byen Taba. Det var Yasser Arafat som satte foten ned for denne avtalen, og det var dette bruddet som førte til at israelske velgere tok en skarp sving til høyre.

Sharon leder

Den høyresvingen er både dyp og lang. Derfor er det ikke Amram Mitzna som kommer til å bli ny statsminister i Israel i januar, men derimot Ariel Sharon som kommer til å fortsette. Men det er ikke strake veien for Sharon heller. Som arbeiderpartiet denne uka, skal også Likud gjennom de såkalte «primaries» etter amerikansk modell; den 28. november. Og for Likud står valget mellom to kandidater; Sharon og hans argeste rival Benjamin Netanyahu.

Skal man tro meningsmålingene, er det Sharon som kommer til å gå seirende ut av den duellen. Det er Sharon som står sterkest blant partiets medlemmer, selv om det er Netanyahu som står sterkest i partiets sentralkomite.

Det er en kontroll Netanyahu sikret seg da han både var Likuds leder og statsminister i perioden 1996-1999. Og det er en kontroll som ble befestet da sentralkomiteen nylig møttes for å diskutere opprettelsen av en palestinsk stat. Netanyahu er dønn imot en slik stat, og fikk flertallet i sentralkomiteen med seg på dette tidligere i høst. Det brakte partileder Ariel Sharon inn i en mindretallsposisjon i sitt eget partis høyeste organ, og bekreftet Netanyahus personlige ambisjoner om å overta som partiets leder.

Ariel Sharon – slakteren fra Sabra og Chatilla – er paradoksalt nok den moderate kandidaten under primærvalgene. Han ønsker et godt forhold til USA, og det betyr at han har «kjøpt» den amerikanske pakka som tilsier opprettelsen av en palestinsk stat innen 2005. Netanyahu, derimot, befinner seg på den ekstreme høyresida, i tråd med det sionistiske kravet om et Stor-Israel som innbefatter både Samaria og Judea – dagens Vestbredden – og Gaza.

For Netanyahu handler det om en sionisme knyttet til jord og territorier. Sharon, sies det, står for en sionisme som omfavner high-tech og økonomisk liberalisme.

Da Ariel Sharon tok Netanyahu inn i regjeringen som utenriksminister i begynnelsen av november, var det fordi han ønsket å nøytralisere denne formidable utfordreren. Tanken var at en Netanyahu i posisjon ville bli kneblet i forkant av de viktige primærvalgene.

Det var en strategi som ikke lyktes. Benjamin Netanyahu har brukt sin posisjon som minister til å fremme alle de angrepene på Sharon som denne hadde ønsket å unngå. Ifølge Netanyahu har Sharon sviktet det israelske folket og de sionistiske idealene ved å åpne for at palestinerne kan få sin egen stat. Sharon på sin side påpeker at det jo nettopp var Netanyahu «som ga Hebron til palestinerne,» og at det var Netanyahu som flere ganger i sin statsministertid trykket Arafats hånd – noe dagens partileder konsekvent har nektet å gjøre.

Dessuten, minner Sharon-fløyen om, var det nettopp Netanyahus regjering – ridd av skandaler og korrupsjon – som førte til Likud-nederlaget mot arbeiderpartiets Ehud Barak i 1999. Det var Netanyahu som førte Likud inn i den dypeste bølgedalen noensinne i dets historie, og er det virkelig dette Likuds medlemmer vil?

Ekstrem-høyre i framgang

Det er altså ingenting som tyder på det. Hvis stemningen i partiet er målt riktig, vil Sharon vinne en overveldende seier over Netanyahu den 28. november. Det betyr at den aldersstegne Ariel Sharon vil føre Likud inn i valgkampen denne gangen også. Og på samme måte: hvis stemningen i det israelske folket er målt riktig, så vil han vinne med samme overveldende margin.

Hvis Likud vinner valget, vil Ariel Sharon bli statsminister. Etter de nye reglene er det det største partiet som velger statsministeren, et brudd med noen få års praksis i israelsk politikk med direkte valg på statsministeren.

For Likud handler det igjen om å bli det største partiet i Israel, og det er mulig de klarer det. I dag har Det Forente Israel – en front som inkluderer arbeiderpartiet – 25 representanter i Knesset, mens Likud har 19 representanter.

Med den mye omtalte høyresvingen i israelsk politikk, vil Likud få følge av de ekstreme høyrepartiene, som Ihud Leumi-Israel Beitenu under ledelse av den halvgale Avigdor Liberman, og det nasjonal-religiøse partiet under ledelse av Effie Eitam. Det militante, sekulære Shinui ligger også an til å gjøre et godt valg. Det er dessuten ventet at venstrepartiet Meretz og de arabiske partiene vil få omtrent samme oppslutning som under forrige valg. Arbeiderpartiet vil tape, og det samme vil det sefardiske partiet Shass gjøre, spår meningsmålingene.

I det store og hele vil valgene ikke gi noen klar majoritet i Knesset, men bidra til et parlament som er like fragmentarisk og splittet som dagens. Forrige valg, i februar 2001, ga en nasjonalforsamling med hele 16 partier som delte 120 plasser. Bare fire av disse partiene fikk over ti plasser i Knesset; Meretz med sine ti, Det Forente Israel med 25, Shass med 17 og Likud med 19 representanter. Det gjør at Ariel Sharon, om han vinner, vil stå overfor samme dilemma som etter forrige valg: enten å danne en koalisjonsregjering hvor arbeiderpartiet inngår, eller å samarbeide med ekstrem-høyre.

Med arbeiderpartiets nye profil, og tatt i betraktning Amram Mitznas signaler, vil et samarbeid til venstre medføre betydelige vanskeligheter. På den annen side vil et samarbeid med det ekstreme høyre – og da først og fremst det religiøse høyre – medføre svære komplikasjoner i forholdet til palestinerne – og i forhold til USA.

Den politiske fragmenteringen følger den sosiale og demografiske fragmenteringen. Hvor mye tåler Israel før den knekker sammen som stat?

En av fem er russer

Fragmenteringen følger politiske, etniske og religiøse skillelinjer. På den ene siden det religiøse mot det sekulære. På den andre siden det sefardiske kontra det askenasiske. Dessuten: asiatiske arbeidsinnvandrere mot palestinere i økonomien, israelere mot russere og arabere, jøder mot ikke-jøder, streikende Histadrut-medlemmer mot de som styrer.

Dette er motsetninger som Israel har levd med gjennom sin 53 år lange historie, med ett stort unntak: russerne. En av fem israelere er i dag russere etter massiv innvandring de siste ti årene. Bare halvparten av disse er jøder i ordets strikte forstand. Hvordan vil dette påvirke den israelske staten og dens ideologi?

Det sies om russerne at de er liberale i sosiale og økonomiske saker, men totalt uforsonlige i det palestinske spørsmålet. Tre partier konkurrerer i dag om disse velgerne, som altså utgjør tyve prosent av befolkningen. Av de tre partiene, finner man to på den ekstreme høyresida: Israel Be Alya, som ledes av Nathan Sharansky, og Ihud Leumi-Israel Beitenu under Avigdor Liberman. Det tredje befinner seg i sentrum, og har ordet «demokrati» i navnet.

Israel Be Alya har fire plasser i det utgående Knesset. Ihud Leumi-Israel Beitenu har syv. Det demokratiske valget – som er et sekulært parti – har to.

I løpet av de neste årene vil det russiske – og russisk-talende, siden få av dem snakker hebraisk – samfunnet bli en betydelig politisk maktfaktor i israelsk politikk. Det vil redusere – relativt sett – andelen jøder av den samlede israelske befolkningen. De vil være steilt imot alle planer om en palestinsk stat, og i det hele tatt styrke den delen av partifloraen som går under betegnelsen ekstrem-høyre.

Israel er i dag en stat og et samfunn i sterk demografisk, politisk, sosial og økonomisk endring. Det kommer på toppen av en intifada som later til å bli evigvarende. 1900 palestinere og rundt 700 israelere er drept så langt i dette opprøret, skyhøyt over tallene fra forrige intifada. Landet er i det hele tatt under et ekstremt press. Den skal være god, den statsminister som klarer å balansere i dette politiske landskapet.

---
DEL

Legg igjen et svar