Den hviskende opposisjonen

Den russiske opposisjonen er lammet av en inngrodd, nedarvet, freudiansk frykt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[demokrati] Europas fredeligste opposisjon, den hviterussiske, har oppvist et aktivitetsnivå av uante høyder. I Russland var det iallfall ingen som ventet at tusener av mennesker ville ta til gatene etter at Lukasjenko 19. mars ble valgt til president for tredje gang. Selv den demokratiske opposisjonen i Russland var preget av en ovenfra-og-ned holdning: ja, hviterusserne kommer til å protestere åpent mot Batka («Far» på russisk. Kallenavn på Lukasjenko og andre. red.anm.), men ikke før om et par år, og først etter oss.

Så ble alt snudd på hodet: den russiske opposisjonen tok feil. De kan nå reise på studietur til Minsk for å lære av sine hviterussiske kolleger. Selvsagt er situasjonen i Minsk vanskelig: Det har vært arrestasjoner og blodsutgytelser. Hva arrestasjonen av lederne vil føre til, og hva slags represalier man vil ende opp med, er fortsatt ukjent. Ikke desto mindre er det åpenbart at de klarte det. De greide det vi foreløpig ikke klarer. Batka ble nemlig skikkelig nervøs. Det var bare derfor demonstrasjonene så brutalt ble oppløst og Batkas gjeninnsettelsesseremoni utsatt på ubestemt tid.

I Russland er vi ikke i stand til å gjøre vår Batka – Putin – urolig. I Kreml kaller man de opposisjonelle for marginale feiginger og mislykkede politikere. Ikke et eneste politisk folkemøte i Moskva har hatt så mange deltakere som i Minsk.

Her er et eksempel. Den 25. mars overvant tusener av hviterussere frykten og gikk i tog til fengslet i Minsk i solidaritet med samvittighetsfangene. Nesten samtidig, 23. mars, oppfordret den russiske opposisjonen til et folkemøte for samvittighetsfangen Mikhail Trepasjkin. Den tidligere FSB-offiseren (Putin var hans nærmeste overordnede) talte sin egen organisasjon midt imot da han etterforsket eksplosjonene i boligblokkene i Moskva i 1999. Han hevdet at FSB var innblandet, og at provokasjonen var utført på bestilling fra Kreml for å få en grunn til å starte den andre tsjetsjenske krigen. Trepasjkin fikk først sparken. Så plantet man en pistol og noen patroner i bilen hans, og han ble fengslet på grunnlag av en fabrikkert sak. Og der sitter han, mer enn to år senere. Til og med Amnesty International har gitt Trepasjkin status som samvittighetsfange og henvendt seg til Putin, men de russiske demokratene har god tid. Folkemøtet på Pusjkin-plassen, midt i Moskva, der man krevde at Trepasjkin skulle løslates øyeblikkelig, samlet knapt 20 personer. De fleste var venner av ham. Dessuten kom et par journalister og hans to advokater.

Folk lot seg ikke påvirke i det hele tatt, og størsteparten snudde seg vekk i frykt og økte tempoet. Og faktisk var det grunn til å være redd: vi var omringet av politi. Litt unna stod en buss med spesialstyrker i beredskap, og hver eneste demonstrant fikk ansiktet sitt festet til film av noen som gikk rundt i sivile klær.

Dette er ikke politisk apati. Dette er frykt. Den holder bevisstheten og virkelysten i et jerngrep. Så lenge folk snakket lavmælt med kjente på kjøkkenet, uttrykte nesten alle misunnelse og begeistring overfor både den georgiske, den kirgisiske og ikke minst den ukrainske revolusjonen. Men det har ikke blitt til noe mer enn en hvisken. Frykten er foreløpig sterkere enn ønsket om å vende tilbake til demokratiet.

Hviterusserne er som oss – de ble født i Sovjetunionen, der KGB var bærebjelken. Hviterusserne ble regnet for å være Sovjetunionens mest flegmatiske folk. De er imidlertid raskere enn den russiske opposisjonen til å frigjøre seg fra frykten for Systemet.

Et siste tall: folkemøtet i Moskva til støtte for aksjonene til den hviterussiske opposisjonen samlet … femten personer. Det var 26. mars, altså en søndag. Møtet varte i fem minutter. Så snart deltakerne rullet ut plakatene mot Lukasjenka, ble alle pågrepet av spesialpolitiet, som var blitt tilkalt på forhånd. De ble tatt med til en buss – og gitt skikkelig juling.

Anna Politkovskaja var journalist i avisen Novaja gazeta i Moskva. Hun skrev eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Jardar Østbø

Teksten sto på trykk i Ny Tid den 7. april 2006

---
DEL

Legg igjen et svar