Den historiske Luther

Vi må tolke Luthers mørke sider også.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Under overskriften Den entydige Luther fortsetter Dag Øystein Endsjø (i Ny Tid 19.11.) sin religionshistoriske jakt etter den «egentlige» Luther: Alt liberalt eller revolusjonært ved Luther er ifølge Endsjø bare tilsynelatende, og må føres tilbake til den autoritære Luther, som også er den egentlige. Ut over dette har Endsjø også noen merkverdige overveielser om at jeg i mitt innlegg forfekter et svært liberalt luthersk syn fordi jeg ser på oppdelingen av lutherdommen i mange kirkesamfunn som «et positivt resultat av reformasjonen». På denne måten forkaster jeg ifølge Endsjø kirkelig enhet som ideal, og står dermed «uendelig fjernt fra hva Luther selv ønsket».

Over styr

Endsjø går vel her litt over styr, og avslører noen fordommer som lett dukker opp når (norske) religionshistorikere skal diskutere med teologer, og ikke minst når de skal diskutere et tema som Luther og reformasjonen. Disse fordommene kommer på toppen av fordommer som i lang tid har preget norske intellektuelles omgang med Tyskland og det tyske, ikke minst på venstresiden.

Jeg uttaler meg i innlegget mot Endsjø som historiker og idéhistoriker, med kristendommens historie i middelalder og tidlig nytid som spesialområde. Om jeg i tillegg er teolog eller ikke, er her irrelevant. Jeg sier i mitt innlegg heller ingenting om hvor vidt jeg liker Luther, og enda mindre om hvor vidt jeg ønsker å forsvare ham som en historisk helt. Når jeg framhever lutherdommens oppdeling i mange kirkesamfunn som et viktig poeng, er det kun fordi det er et historisk argument mot Endsjøs monolittiske bilde av den autoritære Luther.

Dette er det ene: At Endsjø sporer av debatten ved å bringe inn helt irrelevante normative perspektiver som forstyrrer den historiske argumentasjonen. Men han gjør mer enn det: hans argumentasjon for entydighet i forhold til en så kompleks figur som Luther har noe eiendommelig gammeldags over seg. Etter noen årtier preget av blant annet hermeneutisk, strukturalistisk og dekonstruktivistisk teori har humanister fått flere og bedre metodiske redskaper enn før til hjelp for å se og begrunne historisk flertydighet. Men Endsjø virker merkverdig uberørt av alt slikt. Han vil ha Luther på formel, og formelen er «autoritær». Hva det nå egentlig betyr å være autoritær på 1500-tallet, i et samfunn preget av autoritære strukturer på nesten alle kanter, er et spørsmål som ikke stilles.

Lite seriøst

Sett fra et historikersynspunkt er Endsjøs prosjektet ikke særlig seriøst, og lar seg kun gjennomføre på klisjénivå, der man unnlater å trekke nødvendige historiske distinksjoner. Og på slike premisser er entydighet naturligvis lett å etablere. Spørsmålet til debatt er da vel å merke ikke om Luther har autoritære sider, men om «det autoritære» er den formelen som den egentlige Luther entydig kan reduseres til.

Skal man diskutere en slik påstand på meningsfullt vis, må man for det første klargjøre forskjellen mellom Luthers person og den virkningshistorien fortellingen om denne personen er overlevert gjennom, og ta inn over seg den hermeneutiske innsikten at det her kan være vanskelig å trekke noe absolutt skille. Og så må man se at i den grad man klarer i trekke dette skillet, er det meget gode grunner til å si at både personen Luther og virkningshistorien etter ham – den såkalte lutherske tradisjon – er tvetydige i forhold til det punktet Endsjø tar opp.

Når det gjelder personen Luther slik han framstår gjennom sine tekster, viser tvetydigheten seg blant annet i svært ulike uttalelser hos den tidlige og den senere Luther om viktige temaer som de kristnes holdning til jødene (først varmt forsvar av jødene, siden sterkt angrep) eller om bøndenes opprør (også her først forsvar, siden angrep). Den viser seg også i hans syn på kirkelig autoritet, der han i 1523 hevdet at valg av prester skulle skje nedenfra, ved at menigheten selv hadde hele ansvaret og myndigheten. Senere gikk han lenger og lenger i å gi fyrsten ansvaret – et system som siden gjennom århundrer er overlevert som det typisk lutherske. Eller: tvetydigheten viser seg i Luthers holdning til fyrstene selv, der de først blir påkalt for å gjøre opprør mot en autoritær pavelig kirkestruktur, mens de siden blir forsvart som garantister for en kirkestruktur som på flere punkter er like autoritær.

Mistrøstig

Det historiske forklaringsproblemet ligger her i selve spenningen: hva representerer de to ytterlighetene, og hvordan lar de seg samordne? Flere marxistiske historikere i det tidligere DDR tok dette problemet inn over seg og prøvde å forklare skillet kronologisk, ved å si at Luther var revolusjonær fram til 1524/25, men at han ble autoritær etter det. På dette grunnlaget ble bruken av Luther i DDR dobbel, især på 1980-tallet. Senere historikere i andre land har prøvd seg på andre forklaringer. Men så har vi også en del konservative lutherske teologer på den ene siden, og en del antilutheranere av ulike slag på den andre, som hver på sine premisser bare plukker opp det som passer dem og gir det ut for å være det hele. Endsjø plasserer seg med sitt siste innlegg i denne litt mistrøstige gruppen.

Også virkningshistorien er tvetydig, og her slik at det autoritære lutherbildet preger historien fram til 1800-tallet, mens den liberale og den revolusjonære Luther trer fram her og der på 1800- og 1900-tallet. Det historisk viktige ved disse tradisjonene er at de alle sammen fins, og at de hver for seg sier litt om Luther, men vel så mye om den tiden og det samfunnet de er blitt til i. Og jeg har vel å merke ikke tatt stilling til noen av dem – kun påpekt mangfoldet.

Gammelmodig

Det gammelmodige ved Endsjøs argumentasjon viser seg også på en annen måte: Ved siden av å neglisjere nødvendige historiske distinksjoner, gir han seg inn på noe moderne historikere stort sett har sluttet med for lengst, nemlig å avsløre for ettertiden hva personer som levde for hundrevis av år siden «egentlig» mente. Han sier: «Selve grunnen (d.v.s. Luthers grunn) til å gi Bibelen til folket på deres eget språk, var at da kunne folk flest se at Luther hadde rett i sin fundamentalistiske bibelforståelse…»

Én ting er at Endsjø her bruker begrepet «fundamentalistisk» på en feil måte, både på religionshistoriske og teologiske premisser. Det lutherske skriftsynet ble fundamentalistisk sent på 1500-tallet og fortsatte å være det fram til den historiske kritikken vokste fram på 1800-tallet. Men i Luthers egen hermeneutikk, er det ikke tale om noen fundamentalistisk bibelforståelse.

Dummere er imidlertid påstanden om at Luther ga folket Bibelen på morsmålet så de kunne se at han hadde rett. Dette er et utsagn som ikke kan begrunnes med noe luthersitat. Og svært mange sitater taler i motsatt retning: Luther framhevet på nytt og på nytt at hans navn og hans person ikke var viktig for reformasjonen. Dessuten: er det ikke resultatet som her er det viktigste? At folket fikk religionenes hovedkilde i egne hender, og ble opplært til selv å kunne bruke den, uavhengig av presteskapet som religiøse formyndere? Kan det reduseres til et autoritært, antidemokratisk prosjekt?

Religiøs fornyelse

Endsjø er opptatt av helter, og utfordrer meg på mitt eget syn på Luther som helt. For meg er Luther fascinerende for det ene på grunn av noen dypsindige religiøse og religionskritiske innsikter, innsikter som var sterkt forankret i middelalderens monastiske tradisjon, men hvor Luther gikk videre og nådde enda lenger på enkelte punkter. Idéhistorisk kjører han noen grunnleggende tanker i kristendommen helt ut i ytterste konsekvens. Det er for meg det idémessig mest fascinerende ved ham. Samtidig er han historisk interessant på grunn av sin virkning, på grunn av den religiøse omveltningen han var med på å sette i gang. Men her er det historisk sett viktig ikke å overdrive Luthers rolle, verken i positiv eller negativ forstand. Endsjø tenderer sterkt mot det siste.

I denne rollen som religiøs fornyer framstår Luther slett ikke bare som helt. Endsjø viser dårlig kildekritisk sans når han kolporterer videre påstander om Luthers oppfordringer til å drepe frigide koner og ulydige barn. Men oppfordringer fra Luther om å drepe bønder (bondekrigen) og jøder fins belagt i pålitelige kildene. Dette – og en god del mer – er selvsagt sider ved Luther som vi i dag klart og entydig må ta avstand fra. Det burde være overflødig å si. Men historisk er det viktig å prøve å tolke også disse sidene ved ham. Luther var ikke alene i sin samtid når det gjaldt å snakke om jødene på denne måten. Ledende fransiskanere og dominikanere i senmiddelalderen (som i Norge er mye mindre kjente enn Luther), og en aktet humanist som Erasmus av Rotterdam, var minst like grove i sine utspill på dette punktet. Et interessant religionshistorisk spørsmål er for meg da: hvorfor fungerte store deler av den kristne religion (altså ikke bare lutherdommen) slik på denne tiden? Stikkord som «autoritær» (som jo også passer på dominikaner- og fransiskanerordenes grunnstruktur) tror jeg ikke hører med blant de viktigste når man skal lete etter svar her.

---
DEL

Legg igjen et svar