Den gule tilbakevendingsvinden

En varig fred mellom Israel og palestinerne krever ikke bare en slutt på okkupasjonen av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen, men også at Israel anerkjenner de palestinske flyktningenes legitime rett til å vende tilbake til hjemmene sine i det nåværende Israel.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tilsidesettingen av det palestinske flyktningspørsmålet i Oslo-avtalen mellom PLO og Israel i 1993 har utgjort en stor utfordring for det palestinske folk og dets politiske lederskap.

De palestinske flyktningene utgjør to tredeler av alle palestinere, og utfordringen har vært å utarbeide en klar posisjon og strategi for å beskytte rettighetene deres innenfor rammen av et historisk kompromiss med Israel og en varig løsning på den mer enn femti år gamle konflikten mellom Israel, på den ene siden, og palestinerne og araberstatene på den andre. Når vi nå ser tilbake på mer enn sju år med intens debatt og organisering, som palestinske flyktninger og deres lokalsamfunn har spilt en viktig rolle i, er det klart at denne utfordringen ble møtt på en vellykket måte. Det nåværende palestinske forslaget til en varig løsning på det palestinske flyktningproblemet er fullt og helt basert på Folkeretten og FN-resolusjoner. Det tar hensyn til internasjonale prinsipper og internasjonal praksis som brukes til å løse flyktningproblemer over hele verden. Sist, men ikke minst, støtter alle deler av det palestinske folket, flyktningene inkludert, forslaget.

En fremforhandlet løsning for om lag fem millioner palestinske flyktninger må inkludere følgende:

1) Israel tar på seg ansvaret for fordrivingen av den innfødte befolkningen under de voldelige omstendighetene i forbindelse med etableringen av den jødiske staten i 1948.

2) Israel anerkjenner flyktningenes rett til å vende tilbake, få tilbake sine eiendommer, og motta kompensasjon.

3) Det etableres en mekanisme for å sikre at disse rettighetene innfris. Basert på en forståelse av at flyktningrettigheter er individuelle menneskerettigheter, vil det være opp til de palestinske flyktningene selv å fritt velge om de ønsker å utøve sin rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendommer, som nå befinner seg i Israel, eller heller foretrekker å slå seg ned et annet sted.

Fasthet

Den fastheten som palestinerne har utvist når de har lagt fram sine posisjoner og krav om innvilging av flyktningrettighetene, både under toppmøtet med Israel i Camp David i juli 2000 og i det nye folkelige opprøret i de okkuperte områdene, har overrasket mange israelske og utenlandske observatører.

For første gang på femti år er flyktningspørsmålet blitt en del av den offentlige debatten i Israel. Mens flyktningers rett til å vende tilbake er et universelt anvendt prinsipp og et krav som alltid reises av palestinere og arabere overfor Israel, er det først i den senere tid, som den israelske forfatteren David Grossman korrekt observerte i Dagsavisen 14. januar i år, at «det har trengt inn i israelernes bevissthet som en konkret, truende mulighet.»

Resultatet er en rekke artikler og uttalelser i israelsk presse. Den israelske «fredsleiren» forsøker å blir fortrolig med et spørsmål den alltid har håpet å unngå. David Grossman er således ikke alene. Liknende artikler er skrevet for israelske og internasjonale aviser av velkjente israelske intellektuelle, politikere og fredsaktivister, blant dem Uri Avnery, Amoz Oz og Youssi Beilin. For freden mellom Israel og palestinernes skyld, argumenterer noen av dem, må Israel i prinsippet anerkjenne flyktningenes rett til å vende tilbake. Samtidig insisterer de på en mekanisme som vil redusere antall flyktninger som i virkeligheten vender tilbake til Israel, til et minimum. Alle forsøker å overbevise om at en anerkjenning og innvilging av palestinske flyktningers rett til å vende tilbake samt tilbakelevering av eiendom og kompensasjon i samsvar med internasjonale standarder og internasjonal praksis er umulig og ikke ønskelig i Israels tilfelle.

FNs beslutning

På hvilket grunnlag skulle vi behandle tilfellet Israel annerledes?

Hovedargumentet som fremsettes er det jødiske flertallets uttrykkelige ønske «om å bevare sin tallmessige overlegenhet». Dette ønsket har, ifølge David Grossman, «vært nesten pinlig gjennomsiktig i det siste». Vi må forstå at «en slik higen er verken sjåvinistisk eller rasistisk», men bare «et ønske som banker i hver nasjons hjerte når det kommer til stykket».

Vi blir bedt om å støtte ønsket til det jødiske folk om å forbli et flertall i Israel og til og med om å sympatisere med liberale israelske intellektuelle som Grossman. Felles for disse liberale intellektuelle er at det er en uoverensstemmelse mellom deres ønske om å bevare det jødiske flertallet og demokratiets krav, som de også ønsker å tilfredsstille.

I tilfelle vår sympati for det jødiske folk, som ønsker å bevare Israel som en eksklusiv jødiske stat, ikke er sterk nok til å oppveie respekten for Folkeretten og mulige sympatier for den palestinske sivilbefolkningen, hvis eneste feil var å være svak og ubeskyttet i 1948, kommer Grossman med et tilleggsargument.

Vi må huske på at Israel er «det eneste landet i verden som ble opprettet ved en beslutning i FN» (FNs delingsresolusjon 181 fra 1947).

Det mennesker som David Grossman lar være å nevne, er at:

a) denne delingsresolusjonen i FN er betraktet som rettslig problematisk av juridiske eksperter helt fram til i dag;

b) FNs anbefalte deling i 1947 foreslo ikke etableringen av en «jødisk stat» styrt av et stort jødisk flertall som ville fordrive og avnasjonalisere den innfødte arabiskpalestinske befolkningen og ekspropriere deres jord og eiendommer.

Snarere tvert imot, den «jødiske staten» som FN så for seg, var en stat hvis befolkning bestod av 499,020 jøder (49,5 prosent) og 509, 780 arabiske palestinere (50, 2 prosent), med klare og detaljerte bestemmelser om ikke-diskriminering og beskyttelse av sivile og politiske rettigheter, inkludert eiendomsrettigheter, til minoriteter (FN Resolusjon 181).

I dagens demografiske termer ville Israel således måtte slippe inn igjen 3.2 millioner palestinske flyktninger for å kunne kreve legitimitet i henhold til delingsresolusjonen av 1947.

«De modiges fred»

«De modiges fred» kan først ble en konkret mulighet i Midtøsten når israelere som David Grossman er villige til å ta på alvor sine palestinske venner når disse hevder at «Dersom Israel godtar prinsippet om retten til å vende tilbake og flyktningene faktisk vender tilbake, vil det bli skapt en fullstendig ny virkelighet her, en virkelighet med forsoning og gjensidig tilgivelse, en sann fredsvirkelighet».

Grossman er forfatter av boka «Den gule vinden» (1988), som ble skrevet under den første folkelige palestinske oppstanden (Intifada).

I boka utfordret David Grossman de israelere som trodde det var mulig å opprettholde status quo med okkupasjon i årene framover, og idéen om at «livets vev (bedre kjennskap til hverandre, økonomiske bånd og så videre)» ville bidra til å overvinne gammelt fiendskap. Livets vev, skrev han, er «et skalkeskjul for en jernneve av hat og hevnlyst. Argumentet som bygger på tanken om livets vev, virker både tilforlatelig og praktisk, ja nesten forretningsmessig. Men i virkeligheten er tanken livsfarlig for oss israelere» (s. 181)

I år 2001 har det palestinske folket og dets flyktninger gjort det klart at et historisk kompromiss og en varig fred ikke bare krever slutten på okkupasjonen av Vestbredden, Øst-Jerusalem og Gazastripen, men også et effektivt botemiddel, basert på Folkeretten og FN Resolusjon 194, på fordrivingen og tapene som er blitt påført palestinske flyktninger i mer enn femti år.

«Den gule tilbakevendingsvinden» vil fortsette å blåse i Midtøsten og ryste og skremme dets folk, inntil opplyste deler av det jødisk-israelske samfunnet er modig nok til å forestille seg et nytt Israel som en stat for alle innbyggerne, inkludert palestinske flyktninger.

Ingrid Jaradat Gassner er direktør i Badil Ressurssenter for palestinske bo-og flyktningrettigheter.

---
DEL

Legg igjen et svar