Den gode militærmakten?

Den kalde krigen var et gedigent sikkerhetspolitisk unntak: Førti år preget av steril, apolitisk og «mekanistisk» strategisk tenkning. Militærmakten, når den ble brukt, var stormaktenes privilegium, og krigene i den tredje verden var ofte «proxy wars». Hovedpoenget med sikkerhetspolitikken var å unngå en total krig.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I dag bør vi glemme det meste av det vi lærte om sikkerhetspolitikk i denne perioden fordi alle parametrene er endret: man kan trygt snakke om et paradigmeskifte langs flere dimensjoner. Samtidig er militærmakten i dag blitt en nødvendig innsatsfaktor i andre lands kriser; faktisk «the indispensable tool». Men militærmakt forblir voldsmakt, det mest spesielle utenrikspolitiske virkemiddel.

Denne artikkelen setter søkelyset på to helt sentrale spørsmål: Hva slags utenrikspolitisk virkemiddel er militærmakt i dag? Videre, hvilke kriterier for bruk av militærmakt er akseptable?

Paradigmeskiftets dimensjoner

Et paradigmeskifte dreier seg om endringer som er fundamentale langs flere dimensjoner; det innebærer en helt ny måte å tenke årsak og virkning på. Thomas Kuhn har popularisert begrepet i forbindelse med store endringer i vitenskaplig tenkemåte; revolusjoner innen et fag eller en fagkrets (The Structure of Scientific Revolution). Det gir god mening å snakke om et slikt paradigmeskifte innenfor både sikkerhetspolitikk og militærteknologi i dag. Mens jeg her ikke skal gå inn på den siste dimensjonen; kun registrere at den innebærer det som kalles «the revolution in military affairs» gjennom nettverkssentrert krigføring og rask deployerbarhet av fleksible styrker; betyr denne utviklingen at militærmakt både er mer presis enn før og kan settes inn fra land langt borte. Men mens den er høyst teknologisk moderne med kommunikasjon mellom presisjonsstyrt luftmakt og innsatsstyrker på bakken, er den også tradisjonell på den måte at stabilisering og teknologisk enkle oppgaver i post-konfliktfaser utgjør en stadig voksende del av oppgavene.

UDs stortingsmelding Peace, development and Security (2004) poengterer at sikkerhet på bakken og for befolkninger er en forutsetning for demokratisering og utvikling. I de senere år har sikkerhet blitt knyttet direkte til demokratisering som en helt klar forutsetning – militærmakt trengs for å sikre valg, befolkningsgrupper som er sårbare, etc. Erfaringene fra Balkan viser at militære styrker som stabiliseringsmakt trengs i årevis etter en krig, og at massakre som i Srebrenica og Rwanda bare kunne vært unngått hvis tilstrekkelig robust militærmakt hadde vært satt inn. Noen ganger trengs høyintensitetsinnsats, som EUs intervensjonsstyrke i Ituri-provinsen i DR Kongo i 2002; andre ganger trengs stabiliseringsstyrker i lang tid, faktisk mange år, som i Bosnia og Kosovo. Også disse kan måtte ta i bruk den skarpe enden av sitt arsenal fra tid til annen. Det er altså ikke slik at den «gode» militæmakten er den som ligner mest mulig på politioppgaver mens den «slemme» er høyintensitetskrigføringen. Hvis mandatet er å sikre et område, dikterer truslene responsen.

Paradigmeskiftet i sikkerhetspolitikken er den egentlige grunn til den nye bruken av militærmakten. Dette gjelder den kalde krigens slutt: mens Europa er blitt mer sikkert, er andre regioner blitt mye mer usikre:

Fra invasjonstrussel til intervensjonsplikt?

I dag står vi overfor et diffust, post-nasjonalt trusselbilde, klassifisert i tre grupper: Det gamle og vante – statssikkerheten; det ene nye – samfunnssikkerhet; og det siste nye: menneskelig sikkerhet. Denne moderne inndelingen av hva sikkerhetspolitikken nå dreier seg om finner vi både i St. melding 42 (2003-2004) om omstillingen i Forsvaret og i Forsvarsdepartementets nye strategiske konsept «Styrke og relevans», publisert 4.1.2005.

Begrepet «menneskelig sikkerhet» – på engelsk «human security» knytter menneskerettighetene (MR) direkte til sikkerhetspolitikken. Jeg har en menneskerett til fysisk sikkerhet for min person – slik det uttrykkes i FNs Menneskerettighetserklæring av 1948. Imidlertid har MR i hele FNs historie vært sett separat fra Sikkerhetsrådets mandatområde, hvor ikke-intervensjon har stått meget sterkt som norm. Denne helt sentrale normen i statssystemet voktes spesielt av den tredje verden, som frykter at Vesten skal bruke MR som påskudd for å intervenere. Likevel har ikke-intervensjonsnormen blitt sterkt svekket i tiden etter den kalde krigen: såkalt «humanitær intervensjon» er blitt en ny norm på 90-tallet, etter at Sikkerhetsrådet gav mandat til slik i Somalia i 1992, i Haiti i 1994 – også med den begrunnelse at demokratiet må gjenopprettes på øya – i Rwanda i 1994 og i Bosnia i 1995, for å nevne de viktigste. Man snakker mer og mer om behovet for en allmenn plikt til humanitær intervensjon, og FNs arbeid med «failed states» dreier seg nettopp om dette.

Om vi legger jusen og de internasjonale normene til side et øyeblikk – mye av debatten hittil har dreid seg om nettopp dette – og ser på det pragmatiske aspektet ved slike intervensjoner; oppdager vi raskt to ubehagelige faktorer: den første er mangel på relevante styrker og politisk vilje til å stille dem på kort varsel, særlig i Afrika. Den andre er «the facts on the ground» – hvor lenge skal man bli, hvordan skal man integrere det militære virkemidlet med de sivile?

Ingen av de intervensjoner jeg nevnte over har vært en suksess: I Somalia trakk USA seg ut etter de fatale kampene i Mogadishu hvor amerikanske marinesoldater ble drept og lemlestet, og vist frem på TV i den tilstand; mens Haiti, som ikke ble invadert men kun truet; i dag er like langt fra demokratisk. Videre kom ikke-intervensjonen i Rwanda hvor man så på at folkemordet utviklet seg helt uten politisk vilje til å intervenere militært – som ville krevd en massiv innsats; mens intervensjonen i Bosnia kom altfor sent, etter Srebrencia. Og her var det ikke FNs norm om å være upartisk som gav resultater, det var derimot den amerikanske omgåelsen av dette som endret krigens gang: Pentagons finansiering av det private militærselskapet MPRI til å trene og kommandere den kroatiske arme ledet til militær seier over serberne i «Operation Flash and Storm» i Kraijina, mens det offisielle USA var uvillig til å sette inn bakkestyrker. Mot slutten av krigen var Frankrike og Storbritannia villige til dette, men mye for sent.

Mitt poeng her er at det har vært altfor liten vilje til å tilby militære virkemidler der disse har vært av helt avgjørende betydning i andre staters kriser og interne konflikter. Det er kun ekstreme kriser nær oss med meget god mediedekning som har vært i nærheten av å få slik hjelp. Afrika i dag er et veritabelt lappeteppe av kriger hvor kun EU og FN leder militære operasjoner, men i altfor lite monn til at det rekker.

Militærmakt som utenrikspolitisk virkemiddel

Den politiske vilje til å stille styrker er altså minimal, og krever enormt mye politisk og mediemessig press. Politikere tenker naturlig nok på «body bags» og eget gjenvalg, «all politics is local,» som Tip O’Neill sier. Fra militært synspunkt frykter man rot og kaos – å måtte delta i multinasjonale operasjoner hvor man ikke er samtrent. Av denne grunn foretrekkes NATO- fremfor FN-operasjoner, mens nå også EU utvikler felles innsatsstyrker. De militære kravene til samtrening øker hvis styrken skal gå i reell kamp – fredsbevaring krever mye mindre, naturlig nok, en såkalt fredsoppretting.

Skal man forsvarlig kunne bruke militærmakt i andres kriger, må den altså være samtrent i lang tid med de andre lands bidrag i operasjonen. Det er dette NATOs nye Rapid Response Force er innrettet på, og også EUs kampgrupper. Problemet med denne kapasiteten er at det som regel er for lite av det som virkelig trengs fordi statene ikke vil bruke penger på militær modernisering, fordi forsvarsbudsjettene krymper i alle vestlige land uten USA, og fordi de omstillinger som foregår, er for langsomme. Ingen har bruk for stasjonære styrker med tunge tanks når oppgaven er rask stabilisering av en konflikt på den andre siden av kloden. Paradoksalt nok burde forsvarsbudsjettene øke sterkt i lys av dette økende behovet. I stedet ser vi en annen og farlig logikk tvinge seg fram med stor styrke: den neo-liberale modellen for bruk av private militære kontraktørere. I Irak alene er det mer en 20.000 slike. Det er selvsagt kostnadseffektivt å leie inn styrker når man trenger dem, men det har politiske sider som er meget negative.

I sum: Militærmakt er blitt et helt nødvendig virkemiddel i fredsbevarende og -opprettende operasjoner, men det skorter på politisk vilje til å stille det som behøves. Selv NATO må tigge om adekvate bidrag til ISAF i Afganistan; og man kan da tenke seg hvordan FN er stilt når man ber om bidrag til Afrika. Når styrker stilles, mangler det ofte samtrening og reell integrasjon. Dette er i ferd med å bøtes på i NATO og EU ved deres nye styrkekonsepter. Men det som alle mangler nå, er integrasjon av de sivile og militære virkemidlene i en operasjon. Dette har for tiden høyeste prioritet i både FN, NATO og EU. Vi kommer til å se «sømløse» multinasjonale operasjoner hvor det sivile og militære er samkjørt og under felles ledelse. Dette er helt nødvendig for at en slik operasjon skal fungere.

Hva er dette, vil mange si? Skal vestlige land intervenere i fattige «failed states» med styrker som både er sivile og militære? Igjen er realiteten mye mindre dramatisk enn gamle ideologiske skylapper indikerer. Som diskutert over, er det for lite adekvat militærmakt til å sette inn der det virkelig trengs, den internasjonaliserte militærmakten Europa rår over er delvis gammeldags og derfor ubrukelig, og den politiske viljen til å sette den inn sitter langt inne. Når den først settes inn, mangler i dag svært mye på at den er integrert med sivile politiske virkemidler som demokratibygging, utviklingshjelp, etc. Men dette er i ferd med å utvikles. I dag sier man klart at uten stabilitet på bakken, demobilisering, avvæpning og effektivt politi kan man ikke oppnå demokrati og utvikling. Militærmakt er blitt et helt nødvendig verktøy i en internasjonal verktøykasse.

Etikkens tilbakekomst i sikkerhetspolitikken

Hvis vi aksepterer disse pragmatiske fakta, hvem skal da bestemme om bruken av militærmakt? Det er klart at legitimitet for å bruke dette virkemidlet i stor grad fins i et FN-mandat, men både Kosovo og Irak var intervensjoner uten slikt mandat; og legitimiteten for begge spriker stort. Mens Kosovo oppfattes som en moralsk sett rettferdig intervensjon; er det motsatte tilfelle for Irak.

I dag er forholdet mellom positiv rett, moral og realpolitikk høyaktuelt: Synet på FN-mandat skiller USA og Europa, og når slikt mandat mangler, spiller moralsk overbevisning en hovedrolle.

Vi må tilbake til den politiske filosofi rundt såkalt «rettferdig krig» for å finne kriterier for bruk av militærmakt: «Rettferdig krig»-doktrinen, med det uheldige navnet, ligger bak mye av folkeretten om når man kan bruke makt, og hvordan man kan bruke makt – ad bellum (til angrep) og in bello (i selve krigen). Thomas Aquinas skrev om «rettferdig krig» på 1200-tallet: man kan kun bruke makt i selvforsvar eller for å unnsette andre. En tyrann kan kastes, men kun i de tilfelle hvor alt annet er utprøvd, og den makt som brukes, skal være proporsjonal med målet. Den som bruker makt, må ha både «rett intensjon» og «rett autoritet».

Vi gjenkjenner noen av disse normene fra FN-pakten og Geneve-konvensjonene, men problemet i dag er større enn før: krig er ikke lenger stat-til-stat; militære mot militære.

Den gamle normen om ikke-intervensjon er heldigvis sterkt svekket: det er liten legitimitet for en diktator i dag. Likevel er det uhyre farlig å begi seg inn på en allmenn intervensjonslinje. Militærmakt er imidlertid en nødvendig del av intervensjon der det allerede er krig, i det vi kaller «failed states». Intervensjon slike steder? Her er det kaos, ingen skiller militære-sivile. Men etisk sett kan vi ikke si at folkemord er «interne anliggender». Skrittet mot mer og mer politisk og humanitær intervensjon er tatt allerede, og krever praktisk og realistisk sett at det militære virkemiddel er med. Men reglene vi har i FN-pakten er skrevet med tradisjonell stat-til-stat-krig som ramme, og passer ikke i dag. Det er tid for ny normutvikling for bruk av militærmakt som er basert på menneskerettighetene fremfor statssuvereniteten, og på FN fremfor stormakter.

---
DEL

Legg igjen et svar