Den glemte krigen

Kampene intensiveres i Cabinda-enklaven, angolanske myndigheter er ivrige etter å sette i gang oljeutvinning på fastlandet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den angolanske Cabinda-enklaven, plassert ved Atlanterhavskysten med Republikken Kongo i nord og Den Demokratiske Republikken Kongo i sør, har fått benevnelsen «Afrikas Kuwait». Men da borgerkrigen i landet for øvrig endte i 2002, fortsatte kampen mellom den angolanske hæren og Frente de Libertação do Enclave de Cabinda (Flec), som krever selvstendighet for Cabinda, eller i det minste en autonom posisjon innad i landet. Denne kampen har pågått siden før landet fikk sin selvstendighet fra Portugal i 1975. Selve frigjøringsdagen, 11. november ble styrker fra sør satt i land i enklaven, for å hindre løsrivelse.

Området fremstår som uhyre viktig for myndighetene i Luanda. I dag utvinnes 60 prosent av landets samlede oljeproduksjon i Cabinda, eller rundt 700.000 fat per dag. Det falt i dårlig jord hos gruppene som krever selvstendighet, da myndighetene i Luanda nylig presenterte en opptrappingsplan for oljesektoren i enklaven.

Prøveboring

Grunnet den nær borgerkrigsliknende situasjonen, har det ikke vært igangsatt utvinning onshore. Store militære styrker har ikke klart å sikre oljeselskapene arbeidsro. Chevrons datterselskap, Cabinda Gulf Oil Company, har minelagt området rundt Malongo-terminalen, hvor de skiper ut olje, ifølge Open Society for Southern African in Angola. Dette er i så fall i strid med Ottawa-avtalen mot landminer, som Angola har ratifisert. Statsoljeselskapet Sonangol, Total, Elf og Agip også inne i Cabinda.

Skulle myndighetene få sikkerhetssituasjonen under kontroll, vil en massiv utbygging av oljeressursene onshore kunne iverksettes. Nye analyser utført av universitetet i Lisboa anslår at ressursene onshore er enda større enn ressursene til havs.

Myndighetenes seks-årsplan for utviklingen av utvinning onshore, blir møtt med skarpe protester. Til tross for at regjeringen lover økonomisk utvikling i et område med nær 90 prosent arbeidsløshet, fremholdes kravet om indre autonomi som en viktig del av en slik prosess. Produksjonen av olje har så langt gitt lite eller ingenting til innbyggerne i enklaven.

Det statlige oljeselskapet Sonangol meldte i november at deres planer onshore var klare. I vinter inngikk selskapet en avtale med det australske oljeselskapet ROC Oil om å iverksette prøveboring i South Block. Avtalen gir ROC Oil en eierandel på 80 prosent i blokken.

Norsk hjelp

Denne uken deltok statssekretær Oluf Ulseth på et norsk – angolansk seminar, Partnership for the future, i Luanda. Temaet var en mulig opptrapping av samarbeidet innen petroleumssektoren. På seminaret varslet Syanga Abilio, en av lederne i Sonangol, at landets samlete oljeproduksjon, som i dag ligger på 1,1 millioner fat, kan øke til 2 millioner innen 2008. Samtidig kom det frem at landets påviste reserver utgjør 12.5 milliarder fat.

På seminaret la Ulseth inn et godt ord for både FMC Kongsberg og Aker Kværner, som var med på turen til Angola. I sitt innlegg påpekte Ulseth at disse selskapene stadig blir større innen onshore-aktiviteter. Med i følget er også Vetco-selskapet Vetco Aibel. Søsterselskapet Vetco Gray er involvert i driften av rørledningssystemene ved Chevrons Malongo-base i Cabinda.

Protektorat

Motstandsgruppen Flec bygger sitt krav om selvstendighet på enklavens historiske posisjon, som uavhengig av resten av Angola. Cabinda var tidligere tre forskjellige kongedømmer, som inngikk en avtale med det portugisiske kongehuset i 1885 for å søke beskyttelse mot belgisk ekspansjon rundt Kongo-floden. Cabinda ble således et protektorat under Portugal. Det var først helt i sluttfasen av kolonitiden at enklaven ble koplet sammen med det øvrige Angola. Samtalene som ble ført mellom portugisiske myndigheter og de tre frigjøringsbevegelsene i Angola før 1975, inkluderte ikke Flec. Myndighetene i Luanda nekter befolkningen å stemme over egen uavhengighet.

Etter Unita-leder Jonas Savimbis død i 2002, og den påfølgende fredsavtalen, kunne angolanske myndigheter avse hele 30.000 soldater som ble sendt til Cabinda, som totalt dekker 7270 km2. Den angolanske hæren beskyldes av internasjonale menneskerettsorganisasjoner for grove overgrep mot befolkningen.

Dette medførte at Flec, som har kjempet mot styresmaktene siden 1963, ble kraftig svekket og trakk seg tilbake til skogsområdene inne i landet. Frigjøringsbevegelsen ble også kraftig svekket da diktator Mobutu Sese Seko, en støttespiller for Flec, ble styrtet i 1997 og Laurent Kabila tok over makten i Den demokratiske republikken Kongo.

Optimismen blomstret derimot opp i fjor, da partene ble enige om å opprette «Forum Cabindes para o Dialogo», bestående av menneskerettsgrupper, kirken, Flec og angolanske myndigheter. Den senere tiden har partene klaget over liten fremgang i disse samtalene, og både Flec og nye grupper har intensivert motstanden.

Forbannelse

Nylig gikk Raul Danda, leder for en av største menneskerettsgruppene i Cabinda, Mpalabanda, som også deltar dialogforumet, ut og stemplet oljeressursene som en forbannelse for Cabinda. Han kom med en sterk oppfordring til myndighetene om å vurdere enklaven som noe mer enn et stort oljefelt, melder IOL.

Siden fredsavtalen for Angola ble undertegnet i 2002 har mer enn 300.000 flyktninger vendt tilbake til hjemlandet, til tross for store mengder landminer som fortsatt ikke er ryddet. Det finnes fortsatt rundt 130.000 angolanere utenfor landets grenser. Når det gjelder flyktninger fra Cabinda, med en samlet befolkning på 220.000, bor det ifølge FN rundt 3.500 i nabolandene, etter at 7.000 vendte hjem etter fredsavtalen. Andre kilder anslår at antallet flyktninger kan være ti ganger så høyt.

I mars i år arrangerte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) en tur til Cabinda for en del av lederne for flyktningene bosatt i Republikken Kongo. Meningen var at de selv kunne få avgjøre om hvorvidt de anser situasjonen i enklaven som sikker nok til å vende hjem.

Flyktningene besøkte Dingo, Buco Zau og Belize, i følge med FN-representanter og representanter for de to landenes myndigheter. Deres konklusjon var klar: det er fortsatt langt fra fred i Cabinda, og enklaven er dominert av et stort antall angolanske soldater.

Sikkerhetssituasjonen tatt i betraktning arbeiderer FN ikke for hjemvending i dagens situasjon, melder UNHCR.

---
DEL

Legg igjen et svar