Den glemte jubilanten

Få år etter at Christian Sinding hadde tonesatt dikt av kommunistene Nordahl Grieg og Arnulf Øverland, havnet den 85 år gamle komponisten i armene på Nasjonal Samling. Nå har Per Vollestad skrevet bok om Sinding.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

11. januar var det 150 år siden komponisten Christian Sinding ble født. Sinding er mannen bak klaverperlen Vårbrus, mest kjent under sin tyske tittel Frühlingsrauschen. I sin samtid ble Sinding regnet som vår fremste komponist etter Grieg, men mannen begikk sosialt og kunstnerisk selvmord da han åtte uker før sin død i 1941 meldte seg inn i Nasjonal Samling.

Barytonen Per Vollestad har forsket på Sindings sanger, og med biografien Christian Sinding kaster han nytt lys over den omstridte 150-årsjubilanten.

-Hvorfor denne boka?

– Christian Sinding hadde komponert mange fine sanger som aldri blir sunget. Da Musikkhøgskolen spurte om jeg ville gjøre en utøvende doktorgrad, falt det naturlig å bryte tausheten rundt sangene hans.

-Hva er en utøvende doktorgrad?

– Betegnelsen forsvant underveis. Til slutt ble resultatet en vitenskapelig avhandling og tre CD-plater med Sindings sanger.

-Hva oppdaget du under forskningen?

– En veldig bredde. Sinding levde kun av komposisjoner og måtte stå på hele tiden. Før han fikk Grotten som æresbolig i 1924, førte han et omflakkende liv og brente derfor mye av arbeidet sitt. Likevel fant jeg mye ukjent. Blant annet en kabaretvise om kokain fra 1925. Tekstforfatteren er ukjent, men i manuskriptet står det skrevet Obstfelder. Sangen handlet om en melankoliker som fant trøst i rusen og fiolinspillet.

-Var dette typisk Sinding?

– Han var langt fra noen avholdsmann og nokså bohemaktig, men sjangeren var bare et avbrekk. Han sa at det virkelig var «vederkvegende en gang i blant å legge alle prinsipper til side og simpelthen la seg underholde, uten tanke på kunstmoral og kunstplikter». Jeg oppdaget også en humoristisk og ertelysten mann. I 1882 gjorde de tidligste sangene hans skandale i Kristiania. Det var de vovede Stridssang og Kjærlighetssang fra Sange af den arabiske Fortælling Antar og Abla, som de 700 år gamle arabiske tekstene het i dansk gjendiktning. Kritikerne innrømmet komponisten talent, men sa at dette var det «…vildeste, utilgjengeligste, der nogensinde har mødt oss i en koncertsal», og at det var brudd på alle tilvante former og musikalske tradisjoner.

-Hvordan tok den unge komponisten det?

– Han dro tilbake til Tyskland. Mye av kjærligheten til landet skyldtes hvordan han ble tatt i mot der som ung student og senere som kunstner. Kunstforståelsen var annerledes i Tyskland enn her hjemme. I München opplevde han i 1884 også sin første kunstneriske triumf med tonene til Holger Drachmanns diktsamling Ranker og Roser. Derfra stammer sangen Jeg bærer min hatt som jeg vil, som av mange ble tolket som Sindings valgspråk. I Norge fikk konserten strengere mottakelse, særlig Jeg bærer min hatt som jeg vil. Kritikerne slo ned på at noe av harmoniseringen var i strid med læreboka. I 1985 opplevde han riktignok sitt gjennombrudd på hjemmebane med klaverkvintetten opus 5. Men til sammen bodde han nærmere 40 år av sitt liv i Tyskland.

-Komponister som Geirr Tveitt og David Monrad Johansen havnet også på tysk side under krigen. Hvordan kunne slike kulturpersonligheter støtte nazi-regimet?

– Alle tre var begeistret for den tyske kulturen. Men i motsetning til Sinding var Geirr Tveitt og David Monrad Johansen norske i musikken sin, så de kan ikke sammenliknes. Jeg vet heller ikke så mye om skjebnen til disse to.

I 1937 ble Sinding tiljublet som æresgjest under en internasjonal musikkfestival i Dresden. Da hadde han knapt vært i landet siden første verdenskrig. Ved hjemkomsten hyllet den allerede døve og reduserte komponisten det nye Tyskland. På sin triumfferd hadde han jo bare opplevd smørsiden av landet. Kjærlighet gjorde vel blind, for det var ingenting med Sindings livssyn som rimte med nasjonalsosialismen. Sindings hyllest til det nye Tyskland vakte ikke mer forargelse enn at han året etter ble tildelt Storkorset av St. Olavs Orden med påfølgende festkonsert og æresbankett med kongefamilien til stede. Men den døve komponisten fikk visst ikke med seg så mye av festlighetene.

-Hvordan reagerte Sinding da landet ble okkupert?

– Da avisene skrev at «tyskerne var kommet for å beskytte oss», skal Sinding ifølge en slektning ha sagt: «Her må det være en -t for mye, de mener beskyte!» I et intervju sa han også: «Tenk at det er tyskerne som overfaller oss på denne måten. Det samme folket som jeg har hatt så mye godhet og forståelse for.» Men okkupasjonsmakten innyndet seg hos oldingen. Sinding var en raus person, dette kan forklare mye av imøtekommenheten. I anledning 85-årsdagen i 1941 talte han i radioen. Talen finnes i NRKs arkiver. Den inneholder gjentakelser, forsnakkelser og spørsmål om han skal fortsette. Den er ikke skrevet av Sinding selv. Han fylte heller ikke ut innmeldingsskjemaet til NS selv, men det inneholder hans knudrete underskrift. Andre skulle betale medlemsavgiften hans. Åtte uker senere døde han.

-Hva skjedde med ettermælet?

– NRK boikottet musikken hans. Også Frühlingsrauschen. Først ved 100-årsjubileet i 1956 ble et utvalg av verkene framført i radioen. Så endelig i 1970 sto Sindings større verk på orkestrenes repertoar. Noen har forklart Sindings forsvinningsnummer med at den senromantiske komponisten ikke passet inn i etterkrigstidens modernisme. Ikke hadde musikken hans Griegs nasjonalromantiske særpreg. Sinding var europeer. Han var også masseproduserende, siden han utelukkende skulle leve av komposisjoner. Dette skapte et stort spenn, så man får ikke straks øye på egenarten. Dessuten er mange av orkesterverkene hans nokså teknisk krevende. Men nå spiller utenlandske orkestre stadig inn Sindings symfonier, noe Kringkastingsorkestret også har gjort. I Bergen ble klaverkonserten spilt inn i høst. Fiolinisten Henning Kraggerud har blant annet spilt inn fiolinkonserten. De siste fem-seks årene har han fått et oppsving. Selv om Frühlingsrauschen er blitt hans flaggskip, med sin kombinasjon av bravur og overkommelighet, kan mye av produksjonen hans måle seg med den i kvalitet.

-Vil det bli gjort noe krus på jubilanten?

– Nasjonalbiblioteket har stilt ut manuskriptene hans. For noen hundretusen har de kjøpt inn originalmanuset til Frühlingsrauschen fra arvingene til Peters forlag. Sammen med pianisten Sigmund Hjelseth gir jeg en forestilling hvor jeg er Sinding og framfører noen av sangene hans. I Moskva skal det være en festival. Men ingen av symfoniorkestrene her til lands har han på programmet i jubileumsåret. Festspillene i Bergen var faktisk ikke klar over at han rundet år. Han er fortsatt ikke helt ute av glemselen.

---
DEL

Legg igjen et svar