Den glemte, globale Ibsen

ANALYSE: Henrik Ibsen påsto han ikke hadde en dråpe norsk blod i årene. Etter ett helt Ibsen-år er hans globale bakgrunn ennå ukjent.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[global-ibsen] «Livet hadde gjort ham mer kosmopolitisk i sinnet. Sine lykkeligste år tilbrakte han i Tyskland og Italia, og utlandets anerkjennelse av ham hadde gjort han bitter overfor Fedrelandets manglende forståelse av ham i begynnelsen av hans løpebane.»

Slik lød oppsummeringen av Henrik Ibsens liv rett etter hans død 23. mai 1906. Ordene ble nedtegnet av ingen ringere enn hans private lege, doktor Edvard Bull. Han understreket nettopp hvor internasjonal Ibsen (1828-1906) hadde vært gjennom hele sitt liv, som i de 27 år avgjørende år ute i verden fra 1864 til 1891. Bull oppfattet det slik at Ibsen ved sin død var imot Norges nye løsrivelse fra Sverige, at Ibsen helst ville «ha beholdt kong Oscar og Unionen».

100 år senere synes Ibsens globale bakgrunn å ha gått i glemmeboka til fordel for mer nasjonaldyrkende trekk. Omtrent 8000 ulike arrangementer har i 2006 vært holdt til minne om 100-årsdagen for diktergeniets død. Men hva er egentlig blitt feiret i Ibsen-året? Hva har Kulturdepartementet hatt som motiv for «Nasjonalkomiteen for Ibsen-satsingen», om ikke å forsterke bildet av ham som «norsk» dikter? I hvilken grad har publikum fått vite om Ibsen som et produkt av internasjonale strømninger, slik han selv, Bull og hans samtid så det?

Paradoksene ved Ibsens liv og verk er mangfoldige. Som det at selv 10.-klassinger i USAs Midtvesten har flere Ibsen-stykker på pensum enn jevnaldrende i Norge. Høyskolelektor Finn Stenstad hadde 3. desember en kronikk i Aftenposten hvor han påpekte at Ibsen ikke lenger er nevnt i skolens norskplaner. Dette i motsetning til i Danmark og Frankrike, hvor Ibsen er en naturlig del av læreplanene. Ibsen er nå i 2006 faktisk blitt oppført som pensum i den «danske kanon» for elever i Danmarks videregående skoler, som den eneste ikke-danskfødte.

Ibsen er slik blitt gjort dansk i Danmark. På en måte ikke så unaturlig: Ibsen skrev jo sine verdensberømte dramaer på tilnærmet pære dansk. Hans dramaer ble først trykket og publisert i København. Og hans favorittsted i Norden var danske Øresund, hvor han ønsket å tilbringe sine siste år. Og hvordan var det Nordens store litterære nestor, George Brandes, omtalte Ibsen i nekrologen i danske Politiken 24. mai 1906? Jo, ikke som norsk, ei heller som dansk, men som «nordisk»:

«Hans navn var det største i de tre nordiske rikers litteratur, det største de noensinne har frambrakt. I ham kulminerte det åndsliv som de tre landene har ført gjennom to hundre år… Først med ham og han alene har nordisk moderne kultur grepet inn i kunstens utviklingsgang.»

Brandes transnasjonale perspektiver kan synes fremmede 100 år senere. Både Ibsen-året 2006 og norske medier har hatt et mer nasjonaldyrkende prosjekt, hvor det har vært om å betone hans norske bakgrunn, ikke den internasjonale. Men dette kan sies å stå i strid med hele Ibsens familiære bakgrunn, hans liv og hans diktning. Som Michael Meyer påpeker i sin ledende biografi, Henrik Ibsen (1971), påstod den eldre Ibsen «gjerne at han ikke hadde en dråpe norsk blod i årene».

Dette var ikke riktig, men det sier noe om hans lite nasjonale sinnelag. Ibsen-navnet er da heller ikke norsk, men et rent dansk navn: Ib er den gammeldanske formen av Jakob. Dikterens mor, Marichen Martine Altenburg, var fra en familie med både av dansk og tysk opprinnelse. Og på farssiden hadde hans forfedre både skotsk, tysk og dansk bakgrunn.

Fødebyen Skien var da også først og fremst en internasjonal kystby, hvor inn- og utvandring var naturlig. Faren, Knud Ibsen, var handelsmann. Han importerte vin fra Bordeaux, bomull fra London og anis fra Altona. Bestefedrene var sjømenn på de syv hav. To av småbrødrene utvandret tidlig til USA. Så det var ikke annet å vente enn at også Henrik skulle bli en verdensborger av gemytt.

Allerede Ibsens første verk Catilina (1849), som han skrev som 21-åring, var preget av samtiden dramatiske begivenheter på i Europa. Hovedpersonen er den romerske konsulen Lucius Catilina. Stykket var for europeisk til å slå an i datidens nasjonalsentrerte Norge, han solgte bare 45 eksemplarer. Norges lesende klasser brød seg ikke om Europas revolusjoner – de var «avsperret fra verdenshavet, neppe kruset av de storme som raset utenfor», som Gerhard Gran har påpekt.

Ibsens gjennombrudd kom først da han forlot Norge 5. april 1864, for så ikke å komme tilbake på 27 år. Det var ikke tilfeldig at han forlot Christiania til fordel for Roma, etter å ha vært innom København og Lübeck: Skuffelsen hans var enorm over det «norske svik» mot danskene, som samme vinter måtte slåss alene mot Preussen i kampen om Schlesvig-Holstein.

Ibsen forlot Norge i forbitrelse. Ikke bare på grunn av sine landsmenns likegyldighet overfor danskene, men også fordi han gang på gang hadde fått avslag på dikterstøtte. Ibsen måtte utvandre fra Norge i fattigdom fordi verken folk, litterater eller politikere likte han nok til at han kunne leve av sin diktning i hjemlandet. Trist, men sant. Om ikke annet tjente Bjørnstjerne Bjørnson gode penger.

Møtet med kulturlandet Italia sommeren 1864 ble en åpenbaring. Han la fra seg de gamle norske historiefortellingene og skapte kjapt Brand (1866) og Peer Gynt (1867). Begge sviende oppgjør med den norske trangsyntheten. I Roma ble han «som et annet menneske» ved synet av Michelangelos kunst og lesningen av Dante.

For hva var det som skapte Ibsens geniale verdensdiktning? Jo, ifølge ham selv var det «Sydens skjønnhet» som «preget hele min senere produksjon». Brand og Peer Gynt ble til i en «vinrus». For å skjønne hvordan Ibsens dramaer ble til, bør man altså ikke dra til Skien eller Oslo, men til Roma, fortrinnsvis på bar. Men hvem våger nevne slikt i et norsk Ibsen-år?

Peer Gynt er en harselas med den norske selvgodheten, men hovedpersonen viser også noe av Ibsens eget kosmopolitiske perspektiv. Som når Peer sitter i en dampyacht, med både norsk og amerikansk flagg, på vestkysten av Marokko. Til sine franske og engelske venner oppsummerer han seg selv som internasjonalt produkt:

For hva jeg har av lykken nytt,

jeg kan takke Amerika,

De vel forsynte bokreoler

jeg skylder Tysklands yngre skoler

Fra Frankrike fikk jeg mine vester,

min holdning og min skjerv av ånd

fra England en arbeidsom hånd

og skjerpet sans for eget beste

Av jøden har jeg lært å vente.

Litt hang til dolce far niente

jeg fra Italia fikk i sending

og en gang i en snever vending

jeg økte mine dagers mål

ved bistand av det svenske stål.

Disse ord er talende også for Ibsens diktning. Peer Gynts møte med Bøygen i fjellene har en slående parallell til Ibsens egen fjelltur på Ischia-øya. Både Et dukkehjem (1879), Vildanden (1884) og Hedda Gabler (1890) ble til med tilsvarende europeiske bakgrunn, plassert inn i en norsk ramme. Da han vendte tilbake til Norge for godt 16. juli 1890, var det ved en tilfeldighet, han ville ikke lenger nord enn til København.

Ibsens liv, diktning og vide utsyn står i kontrast til den norsk-nasjonalistiske presentasjonen som har vunnet fram etter hans død. Som Ibsens bisitter ved dødsleiet, Edvard Bull, konkluderte i 1906:

«Noe sterkt nasjonalt drag har det vel aldri vært hos ham.»

FAKTA

HENRIK IBSEN

■ Født i Skien 20.03. 1828, død i Christiania 23. mai 1906.

■ Emigrerte til Italia i 1864. Bodde i Roma, München og Dresden fram til 1891.

■ Utga 26 dramaer og én diktsamling.

■ Skaper stolthet blant nordmenn. Æres som stor dikter verden over.

---
DEL

Legg igjen et svar