Den georgiske knuten

Russland er tilbake blant stormaktene. Har den nye kalde krigen allerede blitt varm?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Ifølge forfattere som Edward Lucas og Robert Kagan var tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd lite annet enn et utypisk intermesso, og drømmen om en mykere verdensorden bare en illusjon.

Aage Borchgrevink, som er forfatter og rådgiver i Den norske Helsingforskomité, mener den siste ukas hendelser i Kaukasus bekrefter det verdensbildet forfatterne har tegnet opp.
– Dette er dels en ideologisk konflikt, dels en økonomisk konflikt. De siste hendelsene passer direkte inn i Kagans og Lucas’ bilde.

Ja, ifølge Lucas’ bok Den nye kalde krigen er det nettopp langs Russlands grenser at de neste farlige konfliktene vil dukke opp. Så langt ser han ut til å få rett.
– Det underliggende emnet her er en gryende russisk imperietekning. En klassisk imperialisme er tilbake, ikke bare i Kreml, men også i russiske medier, sier Borchgrevink.

Som Lucas også er inne på, har russerne utviklet et strategisk konsept der kontroll over energileveranser har blitt viktigere enn ren militærmakt. Russland er Europas største leverandør av olje og gass. Det går også en oljerørledning gjennom Georgia, og Borchgrevink tror russerne har en ambisjon om å få et ord med i laget også når det gjelder den.
– Ved siden av å ha en viss militær betydning, ettersom byen er et trafikknutepunkt og et oppmarsjområde ved Sør-Ossetias grense, kan byen Gori ha fanget russernes interesse fordi oljerørledningen går bare noen få kilometer sør for byen, sier han.

Georgia et demokrati?

Både Kagan og Lucas maner i sine bøker til en demokratisk front mot et nyautoritært Russland. I Kagans verden, slik han skildrer den i The Return of History and the End of Dreams stiller hel- og halvdikaturene opp på geledd, og derfor ønsker han seg «a concert of democracies» som kan motstå presset. Oversatt til aktuelle forhold burde det bety en sterkere motstand mot den russiske maktbruken overfor Georgia.

Borchgrevink er imidlertid skeptisk til at Mikhail Saakasjvilis sørkaukasiske republikk fortjener betegnelsen demokratisk. Han mener snarere at den georgiske innmarsjen i Sør-Ossetia må forstås som et utslag av at presidentens problemer på hjemmebane.

I fjor høst var det store demonstrasjoner i Tiblisi, og under valget, som Borchgrevink observerte på nært hold, var det en rekke uregelmessigheter. Saakasjvili har også gjort sitt for å strupe de frie mediene og skaffe seg kontroll over rettsvesenet.
– Denne krigen er en direkte og logisk konsekvens av det udemokratiske regimet Sakasjvili har bygd opp. Han stod for en demokratisk revolusjon i 2003, og til å begynne med så det ut til at Georgia var på rett vei, men de siste årene har han dannet et slags Hviterussland i miniatyr, sier Helsingfors-rådgiveren.

Han mener at dette har blitt underkommunisert i dekningen av konflikten, og påpeker at Saakasjvili kontrollerer 80 prosent av parlamentet og at 99,7 prosent av påtalemyndighetenes siktelser ender med dom.
– Det tyder ikke akkurat på reelt demokrati og noen velfungerende rettsstat. I georgia finnes fremdeles mulighetene for demokrati, men utviklingen har gått i feil vei de siste årene.

Da Borchgrevink var valgobservatør, så han på nært hold hvordan Saakasjvilis regime har fyrt opp under spenningene i utbryterrepublikken. En skyteepisode på valgdagen ble fremstilt som et angrep fra separatistene, men åstedsbefaringen tydet på at det hele var iscenesatt for å sikre presidenten høyere oppslutning.
– Den type episoder ville blitt etterforsket dersom det hadde vært en reell opposisjon og uavhengige medier. Og da ville de lokale spenningene vært mindre, sier Borchgrevink.

Statoil bør opprette fond

Amerikanerne har på sin side havnet i et dilemma.
– For hva kan man gjøre, spør Borchgrevink.

Det er mulig å komme med diplomatiske reaksjoner, og man kan fly georgiske spesialsoldater hjem fra Irak, men utover det er det få handlingsalternativer bak de harde ordene, sier han.

I årene etter Sovjetunionens sammenbrudd trengte Russland lån, og med en oljepris på rundt 10 dollar fatet var det relativt lite å tjene på eksport. Nå er situasjonen snudd på hodet, noe som gjør det langt vanskeligere for Europa å kritisere Russland.
– Det er åpenbart et vesentlig aspekt, og det er mange eksempler. De forsiktige reaksjonene på det som skjedde i Tsjetsjenia må forstås mot den samme bakgrunnen. Og noe tilsvarende ser man nå.

Borchgrevink mener Norge har et større handlingsrom ettersom vi ikke er avhengige av russisk energiimport.
– Men norsk politikk overfor Russland er å gå stille i dørene, sier han.

– Burde norske selskaper, som er involvert i Russland og med russisk oljeindustri, ha etiske betenkeligheter?

– Det er et godt spørsmål. Jeg synet et minimumskrav til StatoilHydro er at de tenker helhetlig på dette når de gjør business med Gazprom, som i noen grad er Kremls forlengede arm, og at de gir noe tilbake til de delene av det russiske samfunnet som er under størst press – uavhengige medier og organisasjoner for eksempel. Jeg synes de burde opprette et fond til dette formålet.

---
DEL