Den geniale kanon – og koranen?

Harold Blooms hyllest av Muhammeds genialitet er litt patetisk. Ghostwriteren fikk jo tross alt mye hjelp.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den amerikanske litteraturkritikeren Harold Bloom er mest kjent for sitt forsvarsskrift «The Western Canon» fra 1994, hvor han angriper samtidens multikulturelle litteraturforståelse. Bloom har fortsatt ingen sans for at litteratur blir lest med feministiske, politiske eller homofile briller.

Derfor er det ekstra pussig å lese hans siste bok, som handler om 100 døde litterære genier. Muhammed, forfatteren av Koranen, er blant dem.

Harold Bloom slutter ikke å provosere. Og vi andre som trodde det var Gud som skrev den boka.

Politiske Bloom

Harold Bloom får det ikke helt til. Det forhindrer ikke at han lykkes bedre enn de fleste. Hvis man leser Bloom med politiske briller. «Den vestlige verden springer åndelig sett ut fra tre hellige tekster: Den Hebraiske Bibelen (eller «Det gamle testamente», sett fra et kristent perspektiv), Det greske nye testamente og den arabiske al-Qur’an (eller mindre korrekt: Koranen)».

Dette er kjettersk tale. For hva er det egentlig Harold Bloom skriver: Den vestlige sivilisasjonen springer ut av Koranen! Betyr ikke det at Norge, siden Norge er en del av den vestlige sivilisasjon, springer ut av islam også?

Jo, sånn må det være. Jamfør blant annet 700 år med islamsk styre i Spania fram til Columbus dro til Amerika i 1492. Snart er det trolig slutt på misforståelsen om at kristendom er en vestlig oppfinnelse også, siden de fleste kristne i dag ikke befinner seg i Europa og USA, men i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

Men dette er politikk. Eller kultur, om man vil. Hvordan står det så til med den koraniske litteraturforståelsen?

«Noen lærde, som burde vite bedre, hevder fortsatt at Koranen er en barbarisert versjon av de jødiske og kristne skriftene. I en god oversettelse […] er Koranen i høy grad et selvstendig verk og en verdig rival til de skriftene den kom etter og tolker på nytt».

Bloom mener blant annet at Koranen, i større grad enn jødiske og kristne skrifter, kan leses uten kontekst. I Blooms verden er dette skryt. Historiske omstendigheter rundt et verk er irrelevant for Bloom, enten det er snakk om Ibsen eller Shakespeare eller Muhammed.

Blooms intensjon er å lese Koranen som litteratur. Ikke som religion, men som litteratur. God eller dårlig metaforbruk, altså. Eller genialitet, om man vil.

Men han får det ikke helt til. Det er et generelt problem med boka, som altså handler om genialitet, men det blir ekstra tydelig i kapitlet om Muhammed og Koranen. Blooms genialitet er den gnostiske genialiteten (mer om det senere) og den er i all hovedsak en jødisk tradisjon. Den bunner i tro. Teksten er svakt skrevet og svakt tenkt. Harold Bloom tror ikke på en Gud «der ute», men på en Gud i hvert enkelt menneske. Koranen handler om en Gud «der ute». En lukket, ikke-realistisk lesning av Koranen blir derfor veldig klaustrofobisk og vi står tilbake med en postulert genialitet som er mystisk i sitt vesen, men som altså ikke har noe med islam eller Gud å gjøre. Blooms lesning av Koranen er ikke troverdig fordi hans lesning av Koranen mangler en troverdig hovedperson. Koranen uten Gud er som «Først og sist» uten Skavlan. Bra lys.

Ikke er Bloom særlig god på å være politisk korrekt heller. Når muslimer sier Allah så snakker de altså arabisk. Skal man oversette Koranen til et annet språk, for eksempel norsk, så heter det Gud. Det samme er tilfellet på engelsk, slik Penguin har skjønt med sin siste oversettelse fra 2000. (Og De norske bokklubbene, 2000).

Bloom bruker en utgave fra 1988 hvor Gud heter Allah. Å bruke ordet Allah om Gud bidrar bare til å øke avstanden mellom den samme guden og skape et inntrykk av store forskjeller.

Gud er politisk korrekt, Allah er ut.

Shakespeare som Gud

Blooms spesielle islam-hyllest funker ikke fordi Bloom dypest sett bare tror på én Gud, nemlig Shakespeare. I boka «Shakespeare: The Invention of the Human» fra 1998 hevder Bloom at det var Shakespeare som oppfant det menneskelige ved mennesket. (Enkelt sagt fordi hans hovedpersoner reflekterer over sin egen eksistens eller «overhører» seg selv, som Bloom formulerer det.) Han påstår at alle forfattere, både de som kom før og de som kom etter, må leses i lys av Shakespeare. Mennesket må tolkes i lys av Shakespeare, siden Shakespeare skapte mer levende mennesker enn virkeligheten selv har greid å produsere. Hamlet, Falstaff og Romeo er menneskets arketyper og selve dets målestokk. Disse påstandene bruker Bloom 745 sider på å utdype.

Boka «Genius» starter med Shakespeare, og Bloom er innom den engelske forfatteren i nesten hvert eneste kapittel, enten det handler om Montaigne, Kierkegaard, Kafka, Wilde, Dickens eller Borges. Men vil man ha en god introduksjon til Blooms religion, så er «Shakespeare» boka. I «Genius» gjentar han seg selv. Har man samtidig lest «The Western Canon», så er det lite nytt å hente i «Genius», selv om boka inneholder 100 forfattere fordelt på 814 sider. Blooms viktigste forfattere er fortsatt Shakespeare, Dante, Homer og Goethe. Ibsen er god fordi han nesten ligner på Shakespeare, og Bloom skriver godt om disse forfatterne fordi de kan leses inn i hans vestlige kanoniske livsprosjekt (i motsetning til Koranen). Muhammed «overhører» ikke seg selv. Han hører Gud).

Shakespeare er genial forbi han skapte vårt bilde av mennesket. Den lar seg kjøpe. Hva Bloom mener med Ibsens genialitet, er derimot vanskeligere å få tak i. Bloom skriver konkret: «Ibsens genialitet, eksemplifisert ved Heddas, er nihilistisk». Dette skriver Bloom i direkte opposisjon til den tradisjonen som tolker Ibsen generelt, og Hedda Gabler spesielt, som en samfunnsopprører og en kvinnefrigjører. Bloom mener Hedda ikke har noe ønske om å reformere samfunnet, tvert i mot er hun redd for samfunnet. Ibsen, mener Bloom, er opptatt av det trolske i mennesket og det er den sublime behandlingen av dette trolske som utgjør Ibsens genialitet.

Men andre ord; Blooms jakt på genialitet er vanskelig å skille fra hans multikulturelle kamp. Samtidig er det vanskelig å skille mellom hans forfatteres genialitet og deres ikke-mystiske særpreg, hvis det i det hele tatt er forfatterne som er geniale og ikke hovedpersonene. De beste oppfinnelsene, så som konjakk, har en tendens til å være smartere enn sine oppfinnere. I Blooms verden er de mest geniale forfatterne i verden de som får fram det geniale i Bloom. Slik sett er det ikke Koranens skaper som er Gud, eller Shakespeare, men Bloom selv. Gnostikeren Bloom.

Litt lett, kanskje

Gnosis er gresk og betyr innsikt eller kunnskap. Opprinnelsen til den religiøse og filosofisk retningen er usikker. Det samme er innholdet, men det handler om å frigjøre menneskets potensial, få fram innsikt om guden i seg selv ved hjelp av ytre symboler.

Derfor kan Bloom fortolke gnostisismen som han vil, og kaller den derfor «litteraturens religion», hvis kjerne nettopp er genialitet. Eller med den antikke kritikeren Longinos, det sublime. Hva denne genialiteten består i og hvordan den skal videreformidles fra et enkeltindivid til en annet, er mer usikkert. Bloom ser ut til å stole på den kanoniske skolen. Bøker som har levd i flere tusen år, bare være gode. Derfor er han sjokkert over at dagens skolastikere kaster ut Shakespeare til fordel for Harry Potter, slik det ble klart denne uken at engelsk-studiet ved Universitetet i Oslo vil gjøre. Genialitet, blant de lærde, er «ut», mener Bloom, men ikke blant folk flest. Så boka «Genius» er noe så ordinært som en elitistisk hyllest av folkets visdom i stil med: «100 eksempler på hvordan DU kan bli genial».

Igjen står vi overfor et paradoks ved Bloom og hans siste bok. Han beskylder professorer og universiteter for å kaste seg på ulike multikulturelle moteretninger, men ser ikke sin egen dyrking av et annet samtidig motefenomen, nemlig dyrkingen av helter og popstjerner og kjendiser og enere og politiske folkeforførere. Ropet etter genialitet er absolutt hørbart i dag – også. Derfor er det helt naturlig at boka utgis på Warner Books, et selskap under AOL Time Warner Company – en av verdens absolutt største mediekonglomerat. Den vil nok selge mer på Kmart enn på Yale. Kapitlene i boka er korte nok til det.

---
DEL

Legg igjen et svar