Den flertydige reisen

12 jenter ble bedt om å skrive om en reise som har betydd noe spesielt. Det har blitt en samling svært forskjellige historier, fra svært forskjellige land, med svært forskjellige damer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Bokas tittel, «Lykke på reisen – Norske jenter møter verden.», må ikke forstås helt bokstavelig. Det handler om hvordan en møter det ukjente, og hvordan en møter seg selv i det ukjente, sier journalist og redaktør for boka, Margunn Grønn.

Grønn er tidligere medforfatter i bøkene «Råtekst» og «Narrespeil».

– Dette er verken reportasje eller dokumentar, men personlige historier, nærmest i prosaform. Jeg har ønsket meg bidrag så tett opp til novelleformen som mulig, sier Margunn Grønn.

Angst og advarsler

Da H.C. Andersen, den femte september 1862, krysset grensa til Spania i en diligence trukket av 8 muldyr, manglet det ikke på advarsler om hvilke farer og ubehageligheter han kunne bli utsatt for. I boka, «I Spanien», ironiserer eventyrfortelleren og journalisten over alle «forståsegpåerne» hjemme i Danmark:

«Diligencerne beskreves som Pinselskasser, store, tunge Omnibusser med Indgang kun paa den ene Side, saa at man ikke kunde slippe ud, naar man væltede paa denne, og man væltede altid.»

– Jeg var egentlig ikke redd før jeg drog, men jeg ble påvirket av alle advarslene jeg fikk før jeg reiste. Reiseguiden Lonely Planet bidro ikke til at angsten ble mindre. Til slutt var jeg på nippet til å avlyse hele turen, forteller Margunn.

Slik skildrer Margunn Grønn sitt skrekkslagne møte med Mexico City, kjempen med 25 millioner innbyggere.

«[…] Jeg torde ikke ta med meg kameraet ut. Det kunne bli stjålet. Jeg stoppet aldri på gaten, men gikk bestemt videre, selv om jeg ikke visste helt hvor jeg var. Jeg svarte ikke når folk snakket til meg. Jeg unngikk buss, T-bane og trikk, og kom meg dermed ikke noen steder. Jeg gikk ikke ut etter at det ble mørkt, det vil si klokka seks om kvelden. I stedet satt jeg alene på hotellrommet og så på den ene kanalen med engelsk teksting. Før jeg sovnet, gråt jeg, mens jeg tenkte på dem hjemme.»

– Min egen tur var ganske lik i starten. Det manglet ikke på advarsler fra familie og venner, særlig når de hørte at jeg planla en reportasjereise til Iran. Det var ikke måte på hvor vanskelig jeg ville få det som vestlig kvinne i Iran. Man unngår ikke å blir påvirket, sier frilansjournalisten Camilla Solheim. Hennes møte med iransk kleskode skildres i «Naken», Solheims bidrag i boka:

«Jeg føler meg naken. Jeg har akkurat gått ut av hotellrommet og står og venter på heisen. Og føler meg naken. Jeg skjønner ikke helt hva det skulle være. Sakte ser jeg nedover meg selv – rødmen koker allerede i kinnene i tilfelle jeg skulle se at jeg ikke har på meg buksa. Men nei. Sokker, sandaler, bukse, genser. Alt er på plass. Hva er det da? Skautet. Brått tar jeg meg til hodet, og kjenner hår. Hår som ikke skal være der, hår som skal skjules, hår som ingen skal se.»

Å miste ansikt

– Et av målene med boka har vært å skrive om ting som nesten er tabubelagte i reiselitteraturen. Like viktig har det vært å vise hvordan jenter selv takler problemer på sine reiser, sier Margunn.

Å reise, «to travel», kommer fra det franske ordet «travail», arbeid. I følge vårt lands nye reiseguru, Jens A. Riisnæs, er ordets latinske opphav «tripalum», et tretagget torturinstrument. Å reise er tortur!

Satt på spissen, men likevel ikke helt uten relevans.

– Det koster lite å fortelle om den gangen man ble robbet, mistet flyet eller holdt på å omkomme av diaré. Men å beskrive hvor ensom man kan føle seg på en reise, det er ganske personlig og tabubelagt. Under et lenger opphold i Tyskland, planla jeg å feste en plakat på ryggen med påskrift: Jeg heter Camilla og trenger venner, vær så snill å ta kontakt med meg. Tidligere har jeg ikke turt å fortelle slikt, av redsel for å miste ansikt, sier Camilla Solheim.

Astrid Anderson, sosialantropolog, stipendiat og medforfatter, skildrer sitt første feltarbeid på øya Wogeo, Papua Ny-Guinea slik:

«[…] Kanskje kom delfinene igjen? Jeg hadde ofte sett dem slike morgener: tjue, kanskje tretti av dem, lekende og hoppende inne på revet før de forsvant utover mot horisonten, og når jeg ikke lenger kunne se dem, følte jeg meg alltid underlig tom. De var befriende pauser fra den konstante følelsen av å ha kommet til kort, fra desperasjonen ved ikke å kunne unnslippe. Hvor dum jeg hadde vært! Innbille meg at jeg kunne mestre å bo på et slikt sted i et helt år. Jeg følte meg skamfull der jeg satt. Over at jeg ikke hadde mestret det, at jeg kjedet meg, at jeg ikke klarte å bli inkludert eller finne meg i rollen som jeg var blitt tildelt. Mitt livs største feiltrinn, det var dét det var.»

En solidaritetshandling

«Protestanterne skulde i dette Land (Spania, red.) være haanede og forfulgte som Hedninger; altid var man udsat for Overfald af Røvere, og hvad Føden angik, Maden var ikke til at døie! Ja, det hørte jeg, det læste jeg, og alt Dette gik jeg nu imøde,» skrev H.C. Andersen for 140 år siden.

– Nyhetsbildet skaper fiendebilder, forstørrer mytene, og skaper avstand mellom folk, sier Margunn og viser til Jan Guillou som ufrivillig ble stengt inne på sitt hotellrom i ett døgn. Med CNN på TVen hadde han god tid til å reflektere over vår tids skurker.

– Systematisk noterte han seg når, og i hvilken sammenheng muslimer ble vist på kanalen. Resultatet var nedslående: TV-kanalens nyhetsdekning ga gjennomgående et svært negativt og ensidig bilde av muslimene.

– Etter 11. september er det kanskje ekstra viktig at vi reiser, også for å vise at vi ikke bøyer oss for fiendebildene. I Midtøsten hvor jeg har reist en del, føler jeg meg alltid godt tatt vare, skyter Camilla inn.

Margunn, som nylig kom tilbake fra Egypt, forteller om en turistavhengig økonomi i stup nedover.

– For meg var det nærmest en solidaritetshandling å reise dit nå. Jeg brukte alt jeg hadde av penger og litt til.

– Å reise gir et helt annet bilde av verden fordi man opplever vanlige mennesker i hverdagssituasjoner. Etter at jeg har reist en del, slår det meg hvor like vi mennesker er, sier hun.

Menns verden

På tross av at kvinner reiser i minst like stor grad som menn, er reiseskildringene fortsatt et maskulint anliggende. «Lykke på reisen», er et bidrag i motsatt lei.

– Fra gammelt av var det mannfolka som reiste ut og erobret verden, kanskje med unntak av enkelte borgerlige damer hvor dannelsesreiser ble sett på som en del av oppdragelsen. Vi skal ikke stort mer enn 30 år tilbake før det var relativt uvanlig at jenter reiste aleine At så mange jenter reiser i dag, skyldes at det har blir mer akseptert, men også at jenter har fått mer sjøltillit og bedre økonomi, mener Camilla Solheim.

– Er det noen forskjell på hvordan menn og kvinner reiser? Er menn mer kontaktsøkende?

– Nei, jeg tror ikke det har noe med kjønn å gjøre. Jeg har reist med både innadvendte og utadvendte menn. Én var så utadvendt at jeg ble helt utslitt. Den andre klarte nesten ikke å snakke med fremmende, sier Astrid.

– Min erfaring er at dette er veldig situasjonsbestemt. Jenter er fortsatt mer forsiktige i noen sammenhenger – med god grunn, sier Camilla.

Lykke på reisen

Også H.C. Andersen var en fryktsom natur. Men nysgjerrigheten, hans trang til å se, oppleve og lære nytt, var sterkere og drev ham til den ene utenlandsreisen etter den andre. Når han reiser sørover mot Spania på den nye dampjernbanen, jubler han over dette nye «trylleri» av et framkomstmiddel:

«Sindet forfriskes, Tanken beriges;

O kun i fattige Ord det utsiges:

Deilig at flyve og juble i Vrimlen;

Tak for min Lykke, Fader i Himlen!

– Først hadde jeg tenkt å ha «Landet bortenfor» som bokas tittel. «Lykke på reisen» er egentlig et kompromiss. Jeg ønsker å fokusere på selve opplevelsen, og er ikke så opptatt av reisemålet. Målet er ikke endestasjonen, men selve reisen. For å møte det ukjente, utfordre egne fordommer og tøye sine grenser, trenger man mot og en viss styrke. Boka heter ikke «God tur», og det er en grunn til det. Å reise innebærer så mye mer enn det å være på tur, sier Margunn.

– Motivet for de fleste som reiser, er ønsket om å få en god opplevelse. Man trenger jo ikke å være ensom selv om man reiser alene, tvert i mot, sier Camilla.

– Hva er det vanskeligste ved å reise?

– At man mister det trygge rammeverket, språket, folk du kjenner, kodene, hvordan du skal oppføre deg. Samtidig er dette også noe av det fine ved å reise, det frigjørende, sier Astrid.

– Da jeg kom til Mexico City uten å kjenne én enste en av 25 millioner mennesker, og i tillegg følte at jeg ikke kunne stole på noen, trodde jeg at jeg hadde jeg tapt. Et forferdelig dårlig utgangspunkt, sier Margunn.

– Det er en nær sammenheng mellom hvordan man har det når man starter en reise og hvordan man får det på reisen, sier Camilla og tror ikke noe på ideen om at man kan bruke reisen som en slags terapi.

– E r det vanskeligere å reise alene enn flere sammen?

– Ikke nødvendigvis. Min erfaring er at det kan være like vanskelig å reise sammen, særlig når reisen varer over tid. Man kan jo gå hverandre til de grader på nervene, at både vennskap og reisefølge forsvinner, mener Astrid.

Ingen reisemal

– Jeg har bevisst unngått å gi boka et mer dokumentarisk preg. Jeg vil ikke forklare for mye, helst bare skildre. Leseren skal selv inviteres med på en reise som stimulerer fantasien. Jeg har ikke lagd en reiseguide eller mal for hvordan en reise bør være, forteller Margunn.

Astrid innrømmer at det har vært vanskelig. Det er langt fra novellegenren til den vitenskapelige avhandling:

– Vanligvis beskriver jeg andre, nå ble jeg plutselig bedt om å si noe om meg selv. Jeg syntes jeg var vel selvsentrert og kunne ikke skjønne hvilket utbytte andre kunne ha av det jeg skrev. Det var en helt ny rolle. Og hva ville professorene på universitetet synes?

– Det er litt skummelt å skrive i denne genren. Er mine reaksjoner på det jeg har opplevd relevante og interessante for andre? Eller er det bare teit? Det er første gang jeg utgir noe i en så personlig form. Samtidig har denne genren gitt meg frihet, jeg har kunnet gå mye lenger enn i en vanlig reportasje, avslutter Camilla Solheim.

---
DEL

Legg igjen et svar