Den entydige Luther

Luthers opprør erstattet et autoritært system med et annet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er et interessant idéhistorisk prosjekt teolog Tarald Rasmussen lanserer i Ny Tid sist uke. Han ønsker å fremheve det han kaller «den tvetydige Luther» som om det skulle være en motsetning mellom den pavekritiske og den autoritære Luther. Det underliggende premisset i Rasmussens argumentasjon er at den «revolusjonære» Luther skal sees mer i sammenheng med en liberal persepsjonshistorie, enn med det som oftest forstås med mer problematiske sider ved den historiske personen.

Endetidsprofet

Når man ser på de forskjellige sidene til historiske figurer, er det en utfordring å forsøke å finne frem til en bredest mulig forståelse av hele personen, å sette de forskjellige deler av hans eller hennes tenkning og handlinger mest mulig i sammenheng. Man kan for eksempel aldri forstå Josef Stalin bare ut fra hans ideer om økonomisk utjevning og industrireisning eller Mahatma Gandhi bare ut fra hans militante homofiendtlighet. Den revolusjonære Luther må følgelig også sees i sammenheng med den autoritære Luther.

Rasmussen viser til to aspekter ved Luther som skal vise at han har mer til felles med sin mer liberale persepsjonshistorie enn med sitt autoritære jeg. Det ene er at han fikk oversatt Bibelen til folkespråket, det andre er at han mente at Bibelens absolutte autoritet også suppleres av samvittigheten og fornuften. Begge disse aspektene må likevel også sees i forhold til Luthers autoritære tro og ikke minst til hans rolle som endetidsprofet.

Gitt av Gud

Samvittigheten og fornuften var som Bibelen også gitt av Gud. Det var følgelig aldri noe misforhold mellom disse. Og det er her autoritetstroen kommer inn. Samvittigheten og fornuften var jo bare riktig når den var i overensstemmelse med Bibelen – som igjen var Guds ord. Selve grunnen til å gi Bibelen til folket på deres eget språk, var at da kunne folk flest se at Luther hadde rett i sin fundamentalistiske bibelforståelse som prinsipielt satte århundrer med fortolkningstradisjon til side. Gjenoppdagelsen av den forståtte absolutte sannhet er også idéhistorisk fobundet med kristne endetidsforestillinger.

Luthers forståelse av «teksten alene» var jo den eneste sanne forståelsen og følgelig også hva ethvert fornuftig sannhetssøkende menneske ville finne frem til når overlatt til samvittigheten og fornuften. At mange skulle finne frem til helt andre ting, var på ingen måte meningen. Luther forventet jo også at jødene ville omvende seg når de nå endelig fikk presentert den egentlige sannhet og ikke bare papistiske forvrengninger. Dette passer også med den viktige kristne tradisjonen om at jødenes omvendelse er et tegn på endetiden. Desto større ble da også Luthers skuffelse da jødene likevel sto på sitt.

Svarer ikke

Det er et interessant at Rasmussen har tatt opp pennen som reaksjon på mitt retoriske spørsmål «Hva skal vi egentlig med helter som ikke tåler møtet med dagens liberale minimumskrav om hva et godt forbilde skal være?». I all hovedsak svarer likevel ikke Rasmussen på hva man skal med en helteskikkelse som forkynner drap på både funksjonshemmede, jøder, frigide koner og ulydige barn. Han peker i stedet bare igjen og igjen på den liberale lutherresepsjonen. Men resepsjonen er ikke identisk med Luther selv.

Luthers viktigste rolle i religionshistorien var at han utilsiktet satte i gang en prosess som skulle sette spørsmål ved all religiøs autoritet. Dette overskygger på alle måter hans egen misjon som var å bytte ut ett autoritært kirkesamfunn med et enda mer autoritært.

Fjern fra Luther

Rasmussens videre utdyping av hvordan Luther er blitt sett på opp gjennom historien, er interessant. Aller mest interessant er likevel at Rasmussen som teolog fremhever «oppdelingen av den lutherske tradisjonen i en uoverskuelig mengde frikirkelige religionssamfunn» som et positivt resultat av reformasjonen. Rasmussens teologiske forkasting av kirkelig enhet som ideal, er både spennende religionshistorisk og uendelig fjernt fra hva Luther selv ønsket. Kanskje noe av forklaringen på Rasmussens ønske om å se bort fra det gjennomgående autoritære aspektet ved Luthers teologi, ligger nettopp i at Rasmussen som lutheransk teolog forfekter en svært liberal kristendom.

Absurd

Som Rasmussen godt demonstrerer med sin egen teologi, er lutherdommen uendelig mye mer enn Luther selv. Lutheransk kristendom vil nok overleve, selv om Luther som religiøst ideal skulle ende på historiens søppelhaug. Når man går religions- og idéhistorisk til verks kan man uansett ikke løsrive de mer religiøst korrekte delene av en religionsstifters tenkning fra det den respektive religionen ikke lenger ønsker å fremheve.

Luther vil alltid ha en viktig rolle i religionshistorien. Men å fremstille Luther som en liberal skikkelse av typen han selv ville ønsket på kjetterbålet, blir absurd.

---
DEL

Legg igjen et svar