Den egentlige saue-dreperen

Hvert eneste år dør ett hundre tusen sauer av sult, skader og frost i den norske fjellheimen. Men det er ingen som liner dem opp i svære hauger for at mediene skal kunne ta bilder av dem.

Den norske naturen er full av råtnende sauelik. De ligger strødd over svære områder, med åpne innvoller, oppspiste øyehuler og kravlende hvitmark i buken.

Det er sikkert ikke noe hyggelig syn, og det er sikkert ikke noen hyggelig død for sauen heller.

Det er ikke ulven som står for dette enorme skadeverket på den norske sauestammen, men tvert imot bøndene sjøl. Når det gjelder å påføre norske utegående husdyr lidelser og traumer, er sauebøndene ett hundre ganger verre enn ulven, og da har vi bare ganget opp tallene i det forholdet de faktisk har.

Det ubestridelige faktum er nemlig at ulven dreper noe sånt som åtte hundre sauer hvert år, mens ett hundre tusen av dem går tapt fordi de slippes på fribeite i et område de ikke klarer å håndtere. Det skyldes selvfølgelig at vi har kvittet oss med den sauen som egentlig hører hjemme i norske skoger og fjell, og istedet skaffet oss en sauerase som er helt udugelig i møtet med de fleste farer.

Derfor blir vi ikke beveget så mye som en centimeter når sauebøndene gråter krokodille-tårer over noe så naturlig som at dyr dreper andre dyr. Når dyr dreper andre dyr er resultatet rimelig ille, med svære bitt-skader og blodige levninger, og sånn er det jo bare med den saken.

Når jegerne viser fram ulvens fryktinngytende tanngard på tv for at vi alle skal forstå at vi ikke kan ha slike beist gående i den norske faunaen, ja, da humrer vi i godstolen. Hvis jegerne ikke vet at ulven er et rovdyr, men blir like overrasket hver gang de ser en (død en), så fortjener de ikke tittelen jeger, og det gjør de jo ikke heller, fordi de ikke klarer å fange ulven på den gode gamle måten, men må bruke helikoptre for å finne og massakrere den.

Det er stolte, norske jakt-tradisjoner det!

Det gjør heller ikke ting bedre at jegerne, når de ikke er ansatt av staten, går rundt og legger ut giftig dyreåte slik at ulven skal spise det og dø helt på egen hånd – noe som altså er en kriminell handling. Og like ille er det at staten, via de statsansatte helikopter-pilotene, skremmer vannet av aksjonistene ved å stupe ned i hodet på dem og la helikopterbladene rotere bare meter over bakken.

Akkurat nå lurer vi på hva staten har tenkt å gjøre med det, og her skal vi følge med – vi, og sikkert mange andre. Episoden er i hvert fall politi-anmeldt, men det betyr jo ingenting siden miljøvernminister Siri Bjerke allerede har vist hva hun mener om fauna-kriminalitet ved å hyre en dyre-drapsmann som tidligere snek seg rundt i skogen med ryggsekken full av giftig åte.

Derfor vet vi allerede at saken kommer til å bli henlagt. På grunn av «bevisets stilling,» som det sikkert kommer til å hete.

Først finner man ut hvor ulven er. Så leter man etter områder hvor ulven garantert ikke er. Deretter lager man ulvesoner i de områdene hvor ulven ikke er. Og så lager man rødsoner for ulv i de områdene hvor den faktisk er.

For Norge har denne geniale rovdyr-politikken ført til at to av tre ulveflokker kan meies ned. Foreløpig er syv ulver i den såkalte Atndalsflokken og to fra Imsdalen»tatt ut,» og en tiende står for tur.

Denne siste ulven har nå fått et navn; Martin Ulv etter rallykjøreren Martin Schanke som skjelte ut miljøvernminister Siri Bjerke etter noter under et tofrontsmøte i Redaksjon 21 sist mandag. Schanke har nemlig helikopter sjøl han, og dette helikopteret er nå satt inn i kampen for å bevare den tiende ulven i Atndalsflokken. Og som altså heter Martin Ulv.

Man kan si mye om denne hardere linja fra aksjonistenes side, men akkurat nå er vi fullt og helt på deres side og har ingen problemer med å gjenkjenne det voldsomme raseriet som må bygge seg opp i den leiren – mot Siri Bjerke først og fremst, men også mot ulvehatere som går fysisk til angrep på teltleire, biler og sporende ulve-venner i løypene.

Nok er nemlig nok, og det var mange av oss som tenkte at kanskje miljøvernministeren og noen eksperter hadde rett når de hevdet at det bare ville være en fordel for ulvestammen at det ble luket litt ut. Det var selvfølgelig en måte å sno seg unna engasjementet på, fordi vi – og alle dere andre – jo har nok å gjøre med andre forjævliserende ting om vi ikke attpåtil skal slåss mot en stokk dum miljøvernminister.

Men det var før meldingen kom om at også Koppang-flokken skal tas. Koppang-flokken befinner seg nemlig også utenfor de såkalte ulvesonene, og det var sist i forrige uke at direktoratet for naturrasering slo fast at «alt ligger an til» at ytterligere ni ulver skal skytes.

Det vil skje neste vinter.

Neste år på denne tiden vil altså Norge være tyve ulver fattigere, og to av tre flokker vil være «tatt ut.» Nå venter vi bare på det «ugjendrivelige» beviset på at flokken i Østfold er hybrider og ikke ordentlige ulver, slik at staten kan leie inn profesjonelle ulvehatere også her. En slik dokumentasjon vil helt sikkert komme, men vi skal følge med på det også fordi vi allerede har plukket opp at dna-tester på ingen måte er pålitelige og at man aldri kan si helt sikkert om et dyr er et dyr eller et annet dyr.

Siri Bjerke kommer til å si at det aktuelle dyret i Østfold er et annet dyr, og at det ikke er noe poeng i å bevare noe som i praksis er en hundestamme i Østfold.

Om to år på denne tiden vil Norge være et land totalt uten ulver, og den norske staten vil ha foretatt et fullstendig knefall for folk som riktignok bor ved siden av naturen men som verken har greie på den eller liker den. Så får de kalle det hets om de vil.

I alle andre land enn Norge lever ulven helt utmerket ved siden av folk og fe, og det er nok å minne om at det i Finland fins ett tusen ulver uten at befolkningen der går berserk av den grunn.

I tiårsperioden 1846 til 1855 ble det utbetalt fellingspremie for hele 175 ulver bare i Hedmark fylke, og av det kan man utlede at det dengang må ha vært ganske mange av dem.

Det betyr at Norge må opp i noen hundre dyr før det er naturlig å drive forvaltning på ulv, og alle med vettet i behold vet at det er det eneste riktige. Det vet for eksempel selveste Landbruksforlaget – er ikke bondeorganisasjonene inne der? – som fastslår i en bok de har gitt ut, «Ulv i Norge,» at det er nødvendig med «svært store bestander … for å gi trygghet for genetisk overlevingsevne i et langt tidsperspektiv.»

Det er klart at sauebøndene ikke er enig i det, og som de fleste andre pressgrupper har de lov til å jobbe politisk for sine saker. Det de ikke har lov til er å legge ut gift og uttale, slik en ordfører gjorde i fjor, at «får vi ikke skyte ulven så tar vi den lell.»

Det er å oppfordre til kriminalitet, og hadde denne ordføreren uttalt seg om andre ting enn ulv, så hadde han vel blitt buret inne. Men i ulve-debatten er allting lov, og i landets sauekommuner ville man aldri godtatt at kriminalitet er kriminalitet «der oppe» også.

Sjøl har vi et nyhetsinnslag ferskt i minne om en sauebonde som hadde fått hunden sin drept av et vargebeist mens den stod bundet ute om natta. Han gråt sine modige tårer han også, og det er noe vi kan forholde oss til her i storbyen; dyre-eiere og hunde-elskere som vi er.

Men på spørsmål om han hadde sett ulv i området, svarte denne bonden at han nok hadde sett beistet luske rundt husveggene de siste ukene.

Han visste med andre ord at ulven var i nærheten, og visste vel også det der med tennene. Ikke vet vi hvordan folk tenker i det egentlige Norge, men sjøl hadde vi nok ikke bindt bikkja vår ute om natta når vargen var like om hjørnet…

---
DEL

Legg igjen et svar