Den blonde, vennlige kjempen

Det australske selvbildet er en #&%§@! fantasi.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[nasjonsbilder] Banneord er et velkjent minefelt på et fremmed språk. Det er vanskelig for en utlending å beregne styrken av dem, og ikke overskride den usynlige grensen. Tyskere og franskmenn krydrer språket sitt med scheiße eller merde for å understreke betydningen, mens vi engelsktalende aldri blir like liberale med vårt shit. Når det er sagt, er det vel ikke mulig å snakke et språk veldig flytende uten å bruke i det minste noen milde kraftuttrykk. De skaper en avslappet intimitet mellom språkbrukere som ved å bruke slike, stilltiende legger formalitetene til side.

Australiere er beryktet for å være direkte og uformelle. Det var antakelig ønsket om å skape en vennlig intimitet som var drivkraften bak språkbruken i en nyprodusert reklamekampanje. Prislappen var 180 millioner australske skattebetalerdollar, og hensikten med den internasjonalt rettede kampanjen var å lokke turister til kontinentet.

Reklamen er en glatt produksjon hvor suggererende musikk akkompagnerer bildet der det glir over regnskoger, korallrev, den røde monolitten Uluru, Sydneys havn og andre virkelig storslagne severdigheter. Skuespillerne forteller hva de har gjort for å forberede de tilreisendes ankomst: «Vi har vasket kamelene», «vi har fisket haiene ut av svømmebassenget» og «middagen er klar». Tilslutt stanser kameraet opp ved en kvinne som sitter alene på en jomfruelig sandstrand, bare iført bikini. Hun smiler og spør: «Så hvor i helvete blir det av deg?» (So where the bloody hell are you?)

Bloody er ikke et forferdelig stygt ord. Jeg ville kanskje ikke bruke det sammen med bestemor, eller når jeg snakker med ligningskontoret på telefonen, men om ordet likevel skulle glippe ut av meg, ville jeg ikke føle det som nødvendig å be om unnskyldning etterpå. Det er et vanlig ord: det er en komiker som kaller seg selv Kevin Bloody Wilson (antagelig for å komme kritikerne sine i forkjøpet). Hvis du virkelig ikke vil gjøre noe, sier du no bloody way og lignende.

Likevel stanset britiske sensurmyndigheter reklamen på grunn av usømmelig språkbruk. Her i Australia førte det til en god del knegging over britisk prippenhet. Det førte også til en god del prippenhet fra vår side. Spørsmålet mange spurte seg var om en mild form for obskønitet faktisk gjenspeiler denne nasjonens sjel? Eller er det forbanna uaustralsk?

Ingen forventer at en turistreklame skal gjenspeile virkeligheten helt sannferdig. I hvert fall ikke når det gjelder noe så udefinerbart som nasjonens sjel. Selv om det er sant at det finnes fantastiske, australske landskaper som er nesten folketomme, er det like sant at Australia langt på vei er klodens mest urbane nasjon. Vi har den høyeste prosentandelen folk som lever i byer med mer enn to millioner innbyggere, og også rekorden for byer over 500.000. Samtidig som det er sant at det finnes folk her som ønsker utlendinger velkomne, er det motsatte like sant.

Jeg har tenkt mye over «nasjonens sjel», fordi jeg fortsatt prøver å forstå den dramatiske endringen i den australske mentaliteten. Det kan ha skjedd gradvis, men forskjellen traff oss midt i ansiktet i august 2001. Det var da den norske skipskapteinen Arne Rinnan på Tampa både modig og korrekt reddet en båtlast av hovedsakelig afghanske flyktninger fra å drukne rett utenfor kysten vår. Og det var da vår regjering, for å innsmigre seg hos sitt (og mitt) folk, nektet å hjelpe dem.

Regjeringen gikk deretter hen og vant neste valg etter en rasistisk anti-flyktningkampanje som inkluderte å stenge kvinner, barn og menn inne i interneringssentre på ubestemt tid, sende dem til provisoriske fengsler i Nauru, og ved å finne opp historier om flyktninger som truet med å drukne sine egne barn om de ikke ble reddet. (Denne siste historien, som var underbygget av et beskåret bilde som viste seg å være av en far som prøvde å løfte barnet sitt over i trygghet fra en synkende båt, må være en av de mest offensivt rasistiske unøyaktigheter som er forekommet i et vestlig land siden 2. verdenskrig).

Jeg vokste opp på 1980-tallet, da man var stolt over Australias fredsommelighet, og over det levende multikulturelle, multietniske samfunnet vi hadde. En lokal tv-kampanje viste barneansikter i alle farger til slagordet «jeg er, du er, vi er australiere». Noen-og-tjue år etter er landet overstrødd av interneringssentra.

Jeg ser skjønnheten i den nye turistreklamen, men kan ikke la være å tenke på at i de forlatte ørkenene og de triste ytre forstedene i dette landet er uskyldige asylsøkere sperret inne på ubestemt tid av en sittende regjering på jakt etter stemmer.

De britiske myndighetene ombestemte seg til slutt og tillot reklamen. Sannheten er selvsagt at det ikke er språket vårt som er støtende. Det er vår regjering.

Anna Funder er australsk journalist, forfatter og advokat. Hennes bok Stasiland er utgitt på norsk. Funder skriver eksklusivt for Ny Tid.

Oversatt av Anne Arneberg

---
DEL

Legg igjen et svar