Den besværlige grunnloven

Hvorfor sager nei-siden over den greinen de sitter på?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Om det var mulig medlemskap i de mange internasjonale organisasjonene som vokste frem etter krigen, eller om det var for å bane veien for EEC, vil vi neppe noensinne få vite. Finn Moe, utenrikskomiteens formann, sa det slik til Dagbladet i forkant av stortingsbehandlingen: «Det har en særlig aktuell betydning i sammenheng med en eventuell norsk tilslutning til Fellesmarkedet.» Den statsrettslige bakgrunnen for § 93 var å lage en enklere og ryddigere prosedyre for innmelding i slike organisasjoner.

Første varsel!

Vi var tidligere henvist til § 112, d.v.s. grunnlovsendring, noe som kunne medføre alt fra 14 måneder til fem år mellom forhandlinger og ratifisering. For våre forhandlingspartnere ville dette være et uholdbart utgangspunkt; EEC-saken kunne vanskelig sluttføres. Mange av de 35 representantene som stemte mot § 93, hadde nok dette i tankene.

Pressen, med Dagbladet i spissen, hadde advart folket. Det var store demonstrasjoner i Oslos gater under stortingsdebatten. Et sted mellom 5000 og 10 000 mennesker viste den 7. mars sin misnøye med det de oppfattet som en tilrettelegging for medlemskap. Et 20-talls transparenter gjenspeilte hele spennvidden i argumentene mot medlemskap. De har ikke mistet noe av sin tyngde på 40 år. «Første varsel! Første varsel!» ropte demonstrantene i kor opp mot Stortingets vinduer. I en uttalelse overrakt stortingspresidenten ble det krevd folkeavstemning i saken. «Dette er skritt av skjebnesvanger betydning for vårt land fremtid. Stortinget må derfor sikre seg at det handler i samsvar med folkeviljen.»

Høynet kravet

Ved inngangen til 60-tallet var det en utbredt oppfatning blant politikerne, med støtte i gode meningsmålinger, at veien inn i Fellesmarkedet ikke ville by på store problemer. Demonstrasjonen 7. mars 1962 var forvarselet om en gryende motstand og bar bud om de mange harde slag som skulle komme.

Sent på kvelden den 8. mars, etter tre dagers debatt, ble så den nye paragrafen vedtatt. Innmelding i internasjonale organisasjoner kunne nå skje på kort varsel. Ordningen med mellomliggende valg og et års «tenkepause» ble fjernet. Til gjengjeld ble flertallskravet satt høyere, fra 2/3 til 3/4. Bestemmelsen skal verne om vår suverenitet; å begrense Stortingets makt skal være meget vanskelig og krever derfor et overbevisende flertall.

Respektere folket?

Ihuga ja-folk har konstruert sin egen forklaring på kravet om kvalifisert flertall: Man ville angivelig sikre seg at representantene ikke kom i konflikt med folkeflertallet. En gjennomgang av stortingsprotokollene avslører at dette er en ren bløff. Om vi unntar en kort komitéhenvisning om å søke folkets råd (i debatten om EEC-medlemskap to uker etter at § 93 var vedtatt), kommer ikke folket og folkeavstemningen i fokus før 10 år senere. I debatten om folkeavstemning 1972, naturlig nok.

Frontene var klare og sto steilt mot hverandre. Motstanderne av medlemskap påberopte seg det grunnlovsvernet som ligger i § 93, og mente at det var helt legitimt å trosse et ja-flertall.

Ja-siden innledet her sin kamp for å rive folkeavstemningen løs fra flertallskravet i den samme paragrafen. «Skal vi ikke respektere folket?» går som en rød tråd gjennom denne og alle etterfølgende debatter i 30 år, kravet om 75 % flertall i Stortinget til tross. Holdt opp mot Grunnlovens klare regelverk må en undres over alle de populistiske besvergelsene («et flertall er et flertall», f.eks.), mystifisering av folkeviljen («respekt for folket!», o.s.v.) eller rent tåkeprat som er blitt oss servert i mellomtiden.

Brekkstang

Den langvarige kampanjen har imidlertid vært vellykket. Vi nærmer oss så smått en ny EU-runde, og vi kan bare konstatere at vi er like uforberedt som sist. Intet er gjort for å bringe folkeavstemningen inn i det formelle regelverket med et flertallskrav som harmonerer med det som stilles til stortingsrepresentantene.

Nå er det ikke vanskelig å forstå at EU-tilhengerne har problemer med § 93. Derfor tyr en til folkeavstemningen som en brekkstang for å nøytralisere paragrafen. Ved å rope i kor, igjen og igjen, «Et flertall er et flertall!» skal vi liksom påkalle høyere politiske makter.

Innenfor regelverket har det vært fremsatt forslag om å senke flertallskravet fra 3/4 til 2/3, senest ved Erna Solberg. Begrunnelse? Det vil bli et «mindre konstitusjonelt problem». Naturligvis – for medlemskapstilhengerne! I 1992 fremsatte tre FrP-representanter grunnlovsforslag om å avgjøre saken ved folkeavstemning på rent flertallsgrunnlag. Liknende forslag har vært fremsatt tidligere.

Hvorfor?

Når EU-motstanderne, derimot, har problemer med å følge intensjonene i § 93, må det vekke både forbauselse og bekymring. Hvorfor reiser store deler av nei-siden tvil om bruken av kvalifisert flertall i folkeavstemningen?

Jeg kan bare ane noen av årsakene.

1. Den demokratiske ryggmargsrefleksen – «et flertall er et flertall» – er vanskelig å overvinne, solide juridiske argumenter til tross.

2. Det tjener som et kompromiss for partier som er splittet i saken. Sponheim: «Vi arbeider for et nei, men bøyer oss for et ja.»

3. Hvis vi glemmer hva saken dreier seg om, er det i utgangspunktet vanskelig å forsvare regler som gir et forsprang på konkurrentene. At ja-siden skal stille med handikap, faller mange tungt for brystet. Vi tenker uvilkårlig på ludo og sjakk.

4. Det er uansett en politisk belastning å trosse et flertall. Man taper stemmer på å være upopulær. Omvendt skal det ikke være rare populisten som ikke har funnet ut at det er stemmer å hente på å legge seg flat for folkemeningen; uansett sak og standpunkt. Bare tanken på å stemme nei i Stortinget om det skulle bli ja i folkeavstemningen, virker nok i dag skremmende på mange representanter.

Hva nå årsaken(e) måtte være, nøler nei-siden med å påberope seg sitt helt legitime grunnlovsvern.

Dobbelt flertall

I 1994 gikk SV inn for en tilnærming til folkeavstemningen som ivaretok intensjonene i § 93; krav om flertall i landet under ett og i et flertall av fylkene. Dette blir trolig en kampsak. Partilederen har markert sin egen holdning. «…hvis dette spørsmålet kommer opp i en ny folkeavstemning, så bør partiene i Stortinget følge resultatet» (Kristin Halvorsen til Vårt Land 25. januar). Dagsavisen var straks ute og roste henne, med overskriften «Ryddig gjort». Vi må kunne håpe at landsmøtet viser en annen holdning når saken kommer opp før neste avstemning.

Senterpartiet signaliserte i 1994 at de forbeholdt seg retten til å se nærmere på størrelsen av et eventuelt ja-flertall før stemmegivningen i Stortinget. Bakgrunnen var selvsagt partiets sterke EU-motstand, kombinert med en folkeavstemning som tross alt er rådgivende, og med en korrekt tolkning av § 93. Det er intet som tyder på at partiet har endret holdning.

Til å stole på?

Nei-partiene må gjøre det klart for velgerne hvordan de vil forholde seg til resultatet av folkeavstemningen i god tid før 2005. Det er ørkesløst å kjekle om hvem som er «renest» i sin EU-motstand. Frem mot neste avstemning blir oppgaven å vinne over tvilerne med saklig holdbar argumentasjon. Samtidig må en ha forståelse for at saken er komplisert og konfliktfylt for mange. Verken Åslaug Haga eller noen av oss andre på nei-sida kan ha interesse av at SV skal støte fra seg ja-folk eller tvilere i eget parti. Da er slaget halvveis tapt. SVs økning har brakt mange i kontakt med en ideologi som i sin konsekvens utelukker EU-medlemskap. Der ligger en veldig utfordring.

Og når alt er sagt og gjort; EU-motstanderne må få vite hvem de til syvende og sist kan stole på. Vi er ikke tjent med å stemme på et parti som nøler med å bruke Grunnloven for å holde oss utenfor Unionen. Vi har nok hørt litt for ofte at folkeavstemningen avgjør saken, og viet Stortingets sammensetning og holdninger for lite oppmerksomhet. I 1993 var det stadige omkvedet at valget var nærmest uten betydning i denne saken; for å skape ro omkring nominasjonene og glatte over motsetninger i egne rekker ble vi stadig henvist til den forestående folkeavstemningen. Folket vil avgjøre bare hvis det blir et nei. Da legges ballen død, slik vi så det i ’72 og ’94. Utfallet av avstemningene har skjult hele grunnlovsdramatikken og skapt en viss likegyldighet overfor selve problemet. Neste gang kan det bli alvor. Ved et ja-flertall blir det avstemning i Stortinget. I den heksegryta som da oppstår er det ikke vanskelig å tenke seg at enkelte representanter vil bukke under for presset og forlate et velfundert standpunkt. Ja-sidens langsiktige skjulte agenda har vært å frembringe en slik situasjon.

Ingen tid å miste

De aller fleste respekterer Grunnloven, og vil nok forstå konsekvensene av § 93 for folkeavstemningen. 30 års stadige gjentakelser av «Et flertall er et flertall!» har imidlertid skapt grunnlovsstridige forventninger som er vanskelige å overvinne. Å bryte gjennom denne barrieren med saklig informasjon om det konstitusjonelle regelverket blir en av de store oppgavene frem mot neste avstemning. For å bygge opp støtte til de representantene som en dag kanskje blir siste skanse mot EU-medlemskap, må vi vise Storting og velgere at det er legitimt å kreve et overbevisende ja-flertall for innmelding i Unionen.

Om vi ikke vil gi de politiske opportunistene full uttelling, er det ingen tid å miste.

---
DEL

Legg igjen et svar