Knud Andersen utdannet seg som håndverker, bygde skip på et verft på Færøyene, før han ble fiskeskipper med base i den vesle danske fiskebygda Bønnerup på Djursland. Det ble vanskeligere og vanskeliger å drive fiske, og etter 25 år som skipper på en fiskekutter bruker han i dag tiden sin med opplysning gjennom organisasjonen Levende Hav.
– Kystfiskeren er sentral i den jobben du gjør i dag. Hvorfor kystfiskeren?
– Mange års erfaring fra et liv med fiskere har overbevist meg om at vi i dag trenger en debatt om hvordan samfunnet oppfatter de som forvalter ressursene. Selv har jeg vært veldig frustrert over den jobben våre egne fagforeninger har gjort. Jeg vil ha at den ansvarlige fiskeren kommer til sin rett. Mange har et bilde av fiskeren på kaikanten som en med åpen kjeledress, en sneip i kjeften, skjegg, stor vom og den dyreste firehjulstrekkeren parkert rett ved. Folk ser på fiskeren som rik.
Mitt mål er å vise til at dette bildet er feil. Fiskeren er både i pakt med naturen og folket som er igjen på land.
– Dere har jobbet for å få satt et miljømerke på fisken. Hvorfor det?
– Vi har ønsket å få frem den ansvarlige fiskeren. Vi mener at det er viktig å skape allianser mellom fiskeren som høster havet ressurser på en skånsom måte og forbrukeren som er ansvarlig og bevisst i sine valg av mat.
Vi trodde at dette ville være noe fiskerne var interesserte i. Og mange fiskere støtter oss, men vi har opplevd at det har blitt satt i gang hatkampanjer og skapt fiendebilder av oss. Danmarks Fiskeriforening ekskluderte 31 større og mindre båter, fordi de sympatiserte med oss.
– Levende Hav blir av noen sammenlignet med miljøorganisasjoner som Greenpeace og WWF. Det skaper kanskje ikke akkurat tillit blant fiskerne?
– Sammenligningen er feil. Vi er en organisasjon som jobber for at fiskeren skal kunne høste av havets ressurser, og vi som er med er i stor grad fiskere eller tidligere fiskere. Det vil si at vi kjenner fiskerens situasjon på egen kropp.
Men vi vil ha en bedre gjennomtenkt politikk. Det er ingen som kan hevde noe annet enn at konvensjonelt utstyr som line, garn og juksa er mindre energikrevende enn giganttråleren.
– Det blir færre og færre danske fiskere. En utvikling som vi kjenner fra andre fiskerinasjoner. Hvem har ansvaret?
– Det vi kan si med sikkerhet er at det ikke er kystfiskeren som har tømt havet. Det er ikke den lille fiskeren med sin lille sjark som ødelegger havet. Vi bør heller sette fokus på det brutale fiskeriet med tunge redskaper som blant annet trålerne bruker. Det er derfor et paradoks at kystfiskerne skal straffes for andres grådighet.
– Hvilken rolle har kystfiskeren?
– Jeg har nylig besøkt fiskere i Sri Lanka. I deres kastesystem er fiskeren nederst. Selv om vi ikke har et kastesystem i Norden så ser vi at kystfiskeren er de små i samfunnet overalt.
Kystfiskerens rolle blir oversett av storsamfunnet fordi de har en meget viktig rolle i sine lokalsamfunn som ofte ligger langt fra de store byene. Kystfiskeren skaper dynamikk og liv. Og ikke minst er kystfiskeren viktig for en nasjons identitetsoppfattelse. Når vi da opplever at kystfiskerens muligheter for å dra på havet, da mister samfunnet en del av sin karakter. Når kystfiskeren er borte, da er siste hinderet i veien for å få folk til å flytte fra kystsamfunnene. Uten kystfiskeren ingen kystsamfunn.
Å være kystfisker handler ikke om fisk, det handler om mennesker – det er en livsstil.
– Kystfiskerne hevder at deres posisjon er truet. Hvordan forklarer du det?
– Det pågår en tøff kamp om ressursene. Kystfiskeren er lavest på rangstigen. Det er de med finansielle muskler som tar seg til rette og forsyner seg av ressursene. Dette gjør de enten ved å tilrane seg fisk gjennom ulovlig fiske, eller de bruker sin økonomiske styrke til å sikre seg adgang til fiskeressursene gjennom maktfull lobbyisme i maktens korridorer, der ingen representanter for kystens befolkning er.
– Hvordan skal kystfiskerne og kystens befolkning løse de tøffe utfordringene de står overfor?
– Dette er et spørsmål om moral og holdning til livet. Fordi dette henger sammen med hvordan du som menneske ellers stiller deg til utfordringene i samfunnet. Ønsker du at ressursene skal konsentreres på få hender, eller vil du ha aktiviteter i distriktene. Ønsker du å tenke på de som kommer etter oss, eller er det bedre å tømme havet for en slags fisk før vi finner en annen fisk som vi kan konkurrere om å utrydde?
Vi som bor i Norden liker å kalle vårt samfunn for et demokrati. Men jeg spør meg hvor hører vi kystfiskerens stemme? Ser vi på organiseringen innen fiskeriorganisasjonene er det helt klart slik at har du en liten båt, da har du en liten stemme, men har du en stor båt så har du en stor og høyrøstet stemme. Det samme kan vi si om at den som har liten gjeld har liten stemme, mens den som har stor gjeld har en stor og voldsom stemme.
De utfordringene kystfiskeren står overfor i alle samfunn over hele verden er at de ikke blir hørt i maktens korridorer. Deres stemme blir borte, og først når makten våkner kan noe skje.
– Hvordan mener du så at dagens fiskeressurser forvaltes?
– Det som styrer oss er marked, makt og vitenskap. Makten er overlatt til markedet – vår største avgud. Markedets organisasjoner styrer sammen med den allmektige statsmakten eller EU-kommisjonen. Her har vi embetsmennene som fyrster i problemstillingens kompleksitet. De vitenskapelige institusjonene er avhengige av markedets makthaveres bestillingsarbeider og statsmaktens nåde.
For kystfiskeren blir dette spillet uverdig. De har ikke plass i dette spillet og kan kun håpe at folkets representanter, det vil si politikerne, gjør noe med dette.
– I dagens situasjon med for stor kapasitet, så er det noen som må ut, også blant kystfiskerne, eller?
– I Danmark og EU har vi i dag ingen prioriteringer. EU velger blant annet å overføre noe av overkapasiteten til fattige lands fiskerisoner, og noen fiskebåter tas ut og blir til spiker eller pinneved.
Dette er helt meningsløst fordi det foregår ingen vurdering av hva slags redskaper og båttyper som kan videreføre et bæredyktig fiske. Det satses ikke på å kvitte seg med de mest miljøødeleggende båttypene. Samtidig pøses inn offentlige tilskudd til nybygging av nye og mer effektive fiskebåter uten hensyn til hva slags miljøprofil båtene har.
Jeg mener at myndigheten bør innse at det er kystflåten som skal tas vare på, mens de store energisløsende, kapitaltunge og brutale trålerne som bør tas ut av fisket. Men politikerne er feige. De henviser til markedet og markedets krefter. De er så feige at de ber fiskerne slås om hvem som skal overleve, i stedet for å gjøre et valg og stå for det.
