Den andre

Det holder ikke å være Frida Kahlo eller Simone de Beauvoir. Du er ikke bra nok likevel.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Reis til London. Innen 9. oktober. En tur til Frida Kahlo-utstillingen på Tate Modern bør være obligatorisk. Jeg var der på søndag. Det ble en feministisk vekkelsesreise.

Frida Kahlos innstendige beskrivelser av smerte ble for meg stående som illustrasjoner av selve feminismens hovedtema: Kvinner har ikke tilgang til det offentlige liv på samme vilkår som menn. Du kan være så flink, klok og smart du vil. Du kommer ikke inn i offentlighetens ærbødigste medlemsklubb likevel. Ikke som annet enn vedheng til mannen din.

Det er Satre-år i år, og mange har benyttet anledningen til å skrive om Sartres teorier rundt situert frihet. Få av artiklene har nevnt hans livsledsager Simone de Beauvoirs tekster om det samme. Det er verken tilfeldig eller overraskende at norske aviser siterer han nesten dobbelt så ofte som henne. Men det er en illustrasjon av det hun selv så klokt og treffende har beskrevet om sitasjonen som den andre.

Beuvoir satte selv sin egen posisjon som filosof et skritt bak mannen hun hadde et livslangt forhold til. Det føles så rart, når erkjennelsen av hvorfor så tydelig er tilstede hos henne, og da selvsagt spesielt i hovedverket som er blitt så mange feministers bibel; Det annet kjønn. Boka er tidenes beskrivelse av hvordan kvinner fordi de er kvinner, blir ansett som den andre i ethvert forhold. Av en tilsynelatende naturgitt orden fratas kvinner sin humanitet når de nektes muligheten for å få sin erfaring ansett som universell. En kvinnes erfaring er alltid en kvinnes erfaring, en kvinne er alltid en kvinnelig forfatter, kunstner, håndverker eller teoretiker. Gjennom å beskrive sitt eget liv gjorde Beauvoir det personlige politisk.

Frida Kahlo sa selv at det var to ulykker som hadde preget hennes liv. Den første var trafikkulykken som invalidiserte henne og gjorde kunsten til hennes viktigste aktivitet. Den andre het Diego Rivera. Fra hun var 21 og han 41 preget ekteskapet livet hennes så fundamentalt at han, på den eksplisitte eller implisitte måten, er å finne igjen i de fleste bildene som i dag henger på Tate Modern.

Simone de Beauvoir var sammen med han som var kjent som Frankrikes største filosof. Frida Kahlo giftet seg med han som da var Mexicos største kunstner. Hun ble med ham på lange reiser i USA. Hun malte sine egne bilder, mens han utsmykket momumentale bygninger med fresker av hvis den på Rockefeller Center er blitt hans mest kjente. Frida Kahlo var selv en stor kunstner, hun brøt med konvensjonene og hun kledde seg i herredress. Men hun var også sin manns kone. Året etter bryllupet malte hun paret, i flotte farger og med en due med et budskap i munnen hengende over. Duen er et velkjent symbol for kjærlighet. Søndag sto jeg lenge foran det bildet.

Kontrasten til ungdomsbildene i rommene før, er stor. På dem er Kahlo en vakker og høyreist kvinne med rak og lang nakke. Da Frida Kahlo malte brudeparet, portretterte hun seg selv som en bitte liten kvinne i tradisjonelle mexikanske klær. Hodet er bøyd lett, både nedover og mot ektemannen. Hun vender seg mot mannen og holder hånden over hans. Rivera ser nærmest grotesk stor ut i forhold, hennes to føtter samsvarer omtrent med to av tærne på hans. Den store mannen er portrettert slik vi så ofte har sett Rembrandt og andre malere som vil vise sin storhet; med paletten i høyre hånd. Slik kona ser ham, er han også vendt lett bort fra henne i all sin storhet.

Frida Kahlo elsket sin mann, og mens han bedro henne med en rekke kvinner, bedro hun ham med både andre kvinner og menn som Lev Trotskij. Særlig såret Rivera henne da han hadde et forhold til søsteren hennes. Men denne sorgen er knapt synlig i bildene. Smerte forsårsaket av Rivera er smerten når han ikke er der. Og det er smerten over å definere seg i forhold til ham.

Jeg har selv blitt referert til og adressert som kona til. Det er det ingen som tør å presentere meg som lenger. Inspirasjon til å kjempe mine egne kamper får jeg fra dem som har brukt sine kreativt. Forhåpentligvis er de kulturelle strukturene i endring. Inntil da, spiller det ingen rolle hvor fantastisk klok, pen eller smart du er. Det holder verken å være Simone de Beauvoir eller Frida Kahlo. Du blir likevel den andre.

---
DEL

Legg igjen et svar