Den virkelige trusselen mot verden

De marsjerer frem på noe som ser ut til å være en seiersgang, men ingen ser ut til å forstå den reelle faren.

Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Jeg er redd. Det er jeg ikke redd for å innrømme. Jeg er redd.
Jeg er redd for den islamske staten, alias ISIS, alias Daesh. Det er den eneste virkelige faren som truer Israel, som truer verden, som truer meg.
De som i dag møter denne faren med sinnsro og likegyldighet, kommer til å angre på det.
Året da jeg ble født – 1923 – forsøkte en tåpelig demagog med en komisk bart, Adolf Hitler, å iverksette et voldelig kupp i München. Det ble avverget av en håndfull politimenn, og raskt glemt. Verden hadde langt viktigere farer å bekjempe: Den enorme inflasjonen i Tyskland. Det unge Sovjetunionen. Den farlige konkurransen mellom de to mektige kolonimaktene Storbritannia og Frankrike. Og i 1929 den forferdelige økonomiske krisen som knuste verdensøkonomien.
Men den lille München-demagogen hadde et våpen som ikke ble fanget opp av erfarne statsmenn og smarte politikere: et kraftfullt sinn, en mental styrke. Han forvandlet ydmykelsen av en stor nasjon til et våpen som var mer effektivt enn flystyrker og slagskip. I løpet av kort tid – bare noen få år – erobret han Tyskland, så hele Europa, og deretter siktet han seg inn på å erobre hele verden.
Flere millioner mennesker omkom under prosessen. Ubeskrivelig elendighet hjemsøkte flere land. For ikke å nevne Holocaust, en forbrytelse nesten uten sidestykke i verdenshistorien.
Hvordan klarte han det? Det var ikke hovedsakelig med politisk og militær makt, men med styrken av en idé, et tankesett, en sinnseksplosjon.
Jeg var vitne til dette i de første 25 årene av livet mitt. Det gjenoppstår i minnet når jeg ser bevegelsen som nå kaller seg ISIS, Den islamske staten.

I den tidlige kristne æraen på 600-tallet fikk en simpel kjøpmann i den gudsforlatte arabiske ørkenen en idé. I løpet av forbløffende kort tid erobret han og hans allierte kjøpmannens hjemby, Mekka, og deretter hele den arabiske halvøya. Så erobret han hele den fruktbare halvmåne, etterfulgt av mesteparten av den øvrige verden – fra Atlanterhavet til Nord-India og vel så det. Hans følgere nådde hjertet av Frankrike og beleiret Wien.
Hvordan klarte en liten arabisk stamme å oppnå alt dette? Ikke ved hjelp av militær overlegenhet, men med kraften av en berusende ny religion, en religion som var så progressiv og frigjørende at jordbundne makter ikke kunne gjøre motstand.
Mot en berusende ny idé er materielle våpen maktesløse, armeer og mariner smuldrer opp og mektige imperier som de bysantinske og persiske rikene går i oppløsning.
«Hvor mange divisjoner har paven?» svarte Stalin foraktelig da han ble spurt om kirkens makt. Likevel ble Sovjetunionen oppløst, og den katolske kirken står fremdeles.
Al-Daula Al-Islamiyah, den islamske staten, er en «fundamentalistisk» bevegelse. Grunnstenen er den islamske staten som ble grunnlagt av profeten Mohammed i Medina og Mekka for 1400 år siden. Denne tilbakeskuende innstillingen er et propagandaknep. Hvordan kan noen gjenopplive noe som eksisterte for så mange århundrer siden?
I virkeligheten er ISIS en særdeles moderne bevegelse, en bevegelse skapt for dagen i dag og antakeligvis for morgendagen. Den bruker de mest oppdaterte verktøyene, som internett. Det er en revolusjonerende bevegelse, sannsynligvis den mest revolusjonerende i verden i dag.

I oppløpet til makten bruker de barbariske metoder fra forgangne tider for å oppnå svært moderne mål. De skaper terror – ikke propagandabegrepet «terrorisme» som brukes i dag av alle regjeringer for å stigmatisere fienden, men faktiske grusomheter, hatefulle handlinger, kutting av hoder, ødelegging av uvurderlige nasjonalskatter. Alt for å skape en lammende frykt i hjertene på sine fiender.
IS-bevegelsen bryr seg egentlig ikke om Europa, USA eller Israel. Ikke nå. De bruker dem som propagandaføde for å oppnå sitt virkelige umiddelbare mål: å erobre hele den islamske verdenen.
Dersom ISIS lykkes med dette, kan man bare forestille seg det neste steget. Etter at korsfarerne erobret Palestina og de nærliggende områdene, satte den kurdiske eventyreren Salah-a-Din al-Ayyubi (Saladin for europeiske ører) kurs for å forene den arabiske verden under hans lederskap. Etter å ha lykkes i dette, angrep han korsfarerne og utryddet dem.

De bruker barbariske metoder fra forgangne tider for å oppnå svært moderne mål.

Saladin var naturligvis ingen ISIS-aktig forkjemper for grusomheter. Han var en dypt human hersker, og ble derfor hedret i europeisk litteratur (se Walter Scott). Men strategiene hans er kjente for enhver muslim, inkludert lederne av dagens islamske «kalifat»: Først forene araberne, deretter angripe de vantro.

De siste 200 årene har den arabiske verden blitt ydmyket og undertrykket. Ydmykelsen har forankret seg i sjelen hos arabiske gutter og jenter, enda mer enn undertrykkelsen. En gang i tiden beundret hele verden den arabiske sivilisasjonen og vitenskapen. I de mørkeste århundrene etter Romerrikets fall var det barbariske Vesten blendet av den islamske kulturen.
Ingen ung araber kan unngå å sammenlikne prakten fra det tidligere kalifatet med tilstanden til dagens arabiske virkelighet – fattigdommen, underutviklingen, den politiske avmakten. Tidligere underutviklede land som Japan og Kina har reist seg igjen og blitt verdensmakter. De slår Vesten i Vestens eget spill, mens arabiske kjemper fortsetter å være avmektige og tiltrekker seg verdens avsky. Selv en liten gruppe av jøder (jøder, av alle folk!) slo de arabiske landene.
Det har bygget seg opp et enormt lager av forakt i den arabiske verden – usett og ubemerket av de vestlige maktene.
I slike situasjoner er det to utveier. Den ene er den krevende veien: å løsrive seg fra fortiden og bygge en moderne stat. Det var den veien Mustafa Kemal valgte, den tyrkiske generalen som bannlyste tradisjonen og grunnla en ny, tyrkisk nasjon. Det ble en grundig revolusjon, muligens den mest virkningsfulle på 1900-tallet, som også ga ham tittelen som Atatürk, alle tyrkeres far.
I den arabiske verden var det gjort et forsøk på å opprette en panarabisk nasjonalisme – en slags halvhjertet etterlikning av den vestlige originalen. Gamal Abd-al-Nasser forsøkte, og ideen ble med letthet feid bort av Israel.
Den andre veien er å idealisere fortiden og påberope seg rollen å gjenopplive den. Dette er veien ISIS har valgt, og den er utrolig vellykket. Med få anstrengelser har ISIS tatt kontroll over store deler av Syria og Irak, og utslettet de offisielle grensene som var satt opp av vestlige imperialister.
Imitatorer har etablert stedfortredere over hele den muslimske verden, og tiltrukket seg tusenvis av potensielle krigere fra den muslimske ghettoen i øst og vest.
Nå har ISIS startet sin marsj mot seier. De virker ustoppelige.

Dette er først og fremst fordi ingen ser ut til å forstå faren. Å kjempe mot en idé? Til helvete med ideer. Ideer er for de intellektuelle. Ekte statsmenn ser på fakta: Hvor mange divisjoner har ISIS?
For det andre er det flere farer i omløp: Den iranske bomben. Kaoset i Syria. Oppløsningen av Libya. Oljeprisene. Og nå har vi den enorme tilstrømningen av flyktninger, de fleste av dem fra den muslimske verden.
Som en gigantisk smårolling står USA hjelpeløst. Landet støtter en oppfunnet sekulær syrisk opposisjon som bare eksisterer på amerikanske universiteter. Amerikanerne kjemper mot ISIS’ største fiende, Assad-regimet. De støtter den tyrkiske lederen som kjemper mot kurderne – som kjemper mot ISIS. De bomber ISIS fra luften, risikerer ingenting og oppnår heller ingenting. Ingen støvler på bakken, Gud forby.
For å være direkte: Å prøve å stoppe ISIS betyr å støtte Assad-regimet. Bashar al-Assad er en avskyelig type, men han har holdt Syria sammen, beskyttet landets mange minoriteter og holdt den israelske grensen rolig. Sammenliknet med ISIS er han en alliert. Det er også Iran – et stabilt regime med en politisk tradisjon som strekker seg flere tusen år tilbake i tid, i motsetning til Saudi Arabia, Qatar og andre som støtter ISIS.
Vår egen statsminister Bibi har en like uskyldsblå forståelse av dette som et nyfødt barn. Han er kalkulerende, grunn og arrogant. Hans maniske besettelse av Iran gjør ham blind for den nye virkeligheten.
Fascinert av ulven foran seg, er Bibi uvitende om den grusomme tigeren som sniker seg opp bak ham.

---
DEL