Den uproduktive oppmerksomheten

Hva skiller kunstneren fra det vi vanligvis forstår som arbeideren? Jo – kunstneren kan være uproduktiv når hun jobber.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

C’est quoi ce travail?
Regi: Luc Joulé og Sébastien Jousse
foto: Sébastien Jousse

Ifølge en moderne forståelse er kunstneren en som gjerne får oss til å stoppe opp og forholde oss til omgivelsene på en «uproduktiv» måte. Kunstneren er en som forandrer på vår vante oppmerksomhet, og avslører en tidligere «umerkelighet» i verden. Det er gjerne dette man sikter til når man snakker om at kunstens nytteverdi består i ikke å være nyttig: Den ber oss stoppe opp, se på, og leke med verden, uten å nyttiggjøre oss den. Kunstneren er slik sett en som ikke smører samfunnets produksjonsmaskineri, men den som kaster lekens uproduktive skjær over det.
Flere filmskapere har stoppet opp ved produksjonsfabrikken og betraktet den med lekens øyne. Charlie Chaplin var én: Enten det gjaldt Hitler og fremveksten av fascismen, eller den moderne mekaniseringen av livet, var Chaplin en kunstner som stanset opp for å advare oss mot en utvikling som ville føre oss mot et jordisk helvete. Chaplins Moderne tider (1936) er bare et annet, mer folkelig stoppsignal enn Marx’ skrifter var noen tiår tidligere. Chaplin harselerer der Marx analyserer: Den moderne mekaniseringen av livet fremmedgjør det skapende mennesket. Produksjonsfabrikken gjør selve kroppen til et samlebånd. Marx gir oss tesen, Chaplin karikaturen. Begge sier: «Stopp!»
Selv om man ikke skulle befinne seg i en krisesituasjon, kan det fortsatt i det minste være verdt å bremse ned. C’est quoi ce travail? (2015) er en av disse filmene som stanser ved fabrikken og vil ha oss til å forholde oss til den på en uvanlig måte. Men filmen er ikke – som Chaplins – komisk, satirisk og preget av krisestemning; den er snarere bedagelig og avstresset, og vil ganske enkelt ha oss til å roe ned og lytte til lyder vi antakeligvis ellers ikke ville lagt merke til.

Screen Shot 2015-12-12 at 16.41.19Lav puls. Gjennom hele filmen befinner vi oss i en bilfabrikk i Saint-Ouen, en forstad nord for Paris. Vi inviteres til å ta del i lydene som også produseres der. Dokumentaren tar utgangspunkt i komponisten Nicolas Frize, som vandrer rundt og samler inn forskjellige typer støy på fabrikken. Han forbereder et musikkstykke som etter ferdigstillelse vil bli fremført i fabrikklokalet.

Kunstneren er ikke en som smører samfunnets produksjonsmaskineri, men er den som kaster lekens uproduktive skjær over det.

Filmen er fri for intervjuer og utdypende kontekstualisering. Den observerer og låner øre til det daglige arbeidet – den imiterer, snarere enn forklarer, Frizes interesse. En av de få faktaopplysningene vi får, er at Frize oppholder seg i fabrikken i to år.
C’est quoi ce travail? er en film med svært lav puls. Den er så rolig og behersket at jeg i etterkant umiddelbart får lyst til å sette på en rølpete exploitationfilm (jeg så også en vhs-kopi av Final Score fra 1986). Tempoet får oss til å hvile i bildene, som ofte er statiske, avbalanserte og litt på avstand fra mennesker og maskiner som opererer i mekanisk samhandling. Lydsporet preges av rasling med metall og maskiner i taktfast bevegelse, av og til akkompagnert av små kommentarer og beskjeder arbeiderne imellom. Noen ganger fjernes all lyd, slik at vi bare hører stillhetens summing mens produksjonen går sin gang.
I roen som preger filmen, får enhver bevegelse og hørbar størrelse noe bemerkelsesverdig ved seg. I disse harde, stålpregede omgivelsene fortoner et lite, forsiktig smil seg som en stor hendelse. Et par ganger fanges uttrykket til et beskjedent menneske som vet at det blir iakttatt av et kamera – et karakteristisk, lett smil som nesten prøver å gjemme seg for seg selv. På liknende måte fremstår det som en dramatisk hendelse når en person avbryter arbeidet for å ta en titt på mobilen sin.

Interaksjon. En sjelden gang ser vi at Frize interagerer med arbeiderne, som vanligvis har propper i ørene. En av dem får låne Frizes lydutstyr, og møter dermed en auditiv verden som ellers ubemerket omgir ham i flere timer om dagen.

[Frize fremstår som] en latterlig nysgjerrigper som forsøker å hente en musikalsk følsomhet ut av maskinene.

Hvor mange lyder er det ikke som preger oss uten at vi er oppmerksomme på dem? Den iranske filmskaperen Mohsen Makhmalbafs laget i 1998 en kraftfull film om en gutt som lytter til hverdagens lyder i uvirksom undring. I Sokout (The Silence) går en blind gutt seg stadig «bort» på vei til jobb, distrahert av lydene som omgir ham. Hverdagens forstyrrende eller umerkelige «støy» er for den blinde gutten livgivende og megetsigende – den fyller hans verden slik farger og former fyller den seendes.
Den blinde gutten minner om kunstneren i hvordan han hører musikk der vi andre går forbi og ikke enser noen ting. Kanskje er det ikke så rart at komponisten Frize av og til ser ut til å ha det man kaller «nedsatt mental funksjonsevne»: Det er som om han henger litt etter. Når sant skal sies, ser han av og til nokså komisk ut der han går rundt i de digre produksjonslokalene – bedagelig snusende blant driftige arbeidere. Han fremstår som et fremmedelement i fabrikken, en latterlig nysgjerrigper som forsøker å hente en musikalsk følsomhet ut av de mektige maskinene.

Slapp form. C’est quoi ce travail? sliter litt med fraværet av en bevegende, helhetlig komposisjon. Jeg har fremhevet kunstnerens evne og lov til å være uproduktiv – men som filmskaper må man gi liv til noe – skape et verk som på en eller annen måte kan sette i gang tankene eller følelsene. C’est quoi ce travail? blir ikke bare litt for avstresset og monoton for sitt eget beste; filmens oppmerksomhet og komposisjonelle karakter føles noe mekanisk (!) og tiltaksløs. Filmen fremstår innimellom som en litt uinteressant rekkefølge av interessante enkelttakninger. Sammensetningen av opptak føles verken nødvendig eller viljesterk, og gjør dermed at bilder og lyder mister en viss energi og retning.
Dette gjør filmen litt seig og livløs, men det er også en kvalitet ved den. Nettopp fraværet av en energisk og idérik klippestil sørger for et refleksjonsrom der typiske krav om fremdrift, dynamikk, variasjon og kontrast settes til side. Det er som om filmen, i hele sin «slappe» form, disiplinerer seeren til å avlytte monotonien. Hva er det som åpner seg i dette statiske «tomrommet»?
Filmens mangel på intensitet og variasjon legger til rette for en seeroppmerksomhet som konsentrerer seg om seg selv; som hviler i sin egen lavpulspersepsjon. Dermed klarer filmen å frembringe en mangeartet verden i det tilsynelatende ensformige. For C’est quoi ce travail? handler mindre om en bilfabrikk og en komponist enn den handler om en elementær menneskelig erfaring, og om å dempe stresset i en stresset verden: den begrensede, men også mangefasetterte persepsjonen som lar verden fremtre som lyd.

---
DEL