Den uproduktive oppmerksomheten

Hva skiller kunstneren fra det vi vanligvis forstår som arbeideren? Jo – kunstneren kan være uproduktiv når hun jobber.

Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

C’est quoi ce travail?
Regi: Luc Joulé og Sébastien Jousse
foto: Sébastien Jousse

Ifølge en moderne forståelse er kunstneren en som gjerne får oss til å stoppe opp og forholde oss til omgivelsene på en «uproduktiv» måte. Kunstneren er en som forandrer på vår vante oppmerksomhet, og avslører en tidligere «umerkelighet» i verden. Det er gjerne dette man sikter til når man snakker om at kunstens nytteverdi består i ikke å være nyttig: Den ber oss stoppe opp, se på, og leke med verden, uten å nyttiggjøre oss den. Kunstneren er slik sett en som ikke smører samfunnets produksjonsmaskineri, men den som kaster lekens uproduktive skjær over det.
Flere filmskapere har stoppet opp ved produksjonsfabrikken og betraktet den med lekens øyne. Charlie Chaplin var én: Enten det gjaldt Hitler og fremveksten av fascismen, eller den moderne mekaniseringen av livet, var Chaplin en kunstner som stanset opp for å advare oss mot en utvikling som ville føre oss mot et jordisk helvete. Chaplins Moderne tider (1936) er bare et annet, mer folkelig stoppsignal enn Marx’ skrifter var noen tiår tidligere. Chaplin harselerer der Marx analyserer: Den moderne mekaniseringen av livet fremmedgjør det skapende mennesket. Produksjonsfabrikken gjør selve kroppen til et samlebånd. Marx gir oss tesen, Chaplin karikaturen. Begge sier: «Stopp!»
Selv om man ikke skulle befinne seg i en krisesituasjon, kan det fortsatt i det minste være verdt å bremse ned. C’est quoi ce travail? (2015) er en av disse filmene som stanser ved fabrikken og vil ha oss til å forholde oss til den på en uvanlig måte. Men filmen er ikke – som Chaplins – komisk, satirisk og preget av krisestemning; den er snarere bedagelig og avstresset, og vil ganske enkelt ha oss til å roe ned og lytte til lyder vi antakeligvis ellers ikke ville lagt merke til.

Screen Shot 2015-12-12 at 16.41.19Lav puls. Gjennom hele filmen befinner vi oss i en bilfabrikk i Saint-Ouen, en forstad nord for Paris. Vi inviteres til å ta del i lydene som også produseres der. Dokumentaren tar utgangspunkt i komponisten Nicolas Frize, som vandrer rundt og samler inn forskjellige typer støy på fabrikken. Han forbereder et musikkstykke som etter ferdigstillelse vil bli fremført i fabrikklokalet.

Kunstneren er ikke en som smører samfunnets produksjonsmaskineri, men er den som kaster lekens uproduktive skjær over det.

Filmen er fri for intervjuer og utdypende kontekstualisering. Den observerer og låner øre til det daglige arbeidet – den imiterer, snarere enn forklarer, Frizes interesse. En av de få faktaopplysningene vi får, er at Frize oppholder seg i fabrikken i to år.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.