Den ukjente historien om «det røde gullet»

Hvis det er én dokumentarfilm du har tenkt til se dette året, sørg for at det blir The Empire of Red Gold. Filmen er en oppsiktsvekkende redegjørelse for hvordan produksjonen av tomatpuré foregår. Forfatteren Jean-Baptiste Malet – en gravejournalist som har skrevet for blant annet Le Monde Diplomatique og Charlie Hebdo – har i tillegg til dokumentaren skrevet en bok om samme tema. Både boken og filmen bygger på undersøkelser Malet og hans medarbeidere utførte i perioden 2014 til 2016 om produksjonen, markedsføringen og forbruket av tomatkonsentrat – fra Frankrike til Kina og fra USA til Italia.

Ikke bare tomatkonsentrat. I dag er tomaten nøkkelingrediensen i det store flertallet av verdens kjøkken. Afrika, med sin raskt voksende befolkning, er det største markedet for tomatkonsentrat. Nigeria har nærmere 200 millioner innbyggere – bøndene der dyrker tradisjonelt tomater, men de lokale produsentene av tomatpuré konsentrerer seg nå om å hermetisere importert puré. Nigerianske myndigheter utførte en analyse av flere forskjellige merker som selges på markedet – noen av dem inneholdt lite eller ikke noe tomat overhodet.

Tomatpuré plasserte Kina i den globale kapitalismens førersete. 

Én av grunnene til dette er at mesteparten av den produserte tomatpureen kommer fra Kina, som interessant nok ikke bruker tomat i sitt eget kjøkken. Kina er ikke desto mindre den ledende produsenten av tomatkonsentrat i verden, og det i en slik grad at selv når pureen og purébaserte produkter (som ketchup eller tomatjuice) selges i pakker som oppgir for eksempel Frankrike som opphavsland, er det en stor sjanse for at selve pureen er laget i Kina.

De endringer Kina har introdusert innen produksjonen og markedsføringen av tomatpuré, plasserte landet i den globale kapitalismens førersete.

Gravejournalistikk på sitt beste. Ett av de mest fascinerende aspektene ved dokumentaren er at den utgjør et levende bevis på at media og journalister fortsatt utgjør en grunnleggende demokratisk kraft. Malet utførte en grundig studie av hvordan den globale produksjonen av tomatpuré egentlig foregår, og han har samtidig konstruert en mesterlig presentasjon av undersøkelsens resultater.

I en medievirkelighet hvor det samme innholdet forenkles og resirkuleres for å tilfredsstille mottakernes behov for å få bekreftet det de allerede vet, møter vi her en journalist som faktisk har gjort jobben sin og dermed avslørt forhold som verken offentligheten eller forbrukere var klar over.

Som et gravejournalistisk bidrag deler The Empire of Red Gold flere trekk vi kjenner fra nyhetsmediene, inkludert bruken av tegninger og diagrammer. Men den har også en sterk narrativ struktur, en kvalitet vi vanligvis finner innen fiksjonsfilmsjangeren som også inkluderer et betydelig spenningskomponent – i løpet av filmens gang blir seeren gravis klar over at ingenting er som det først gir inntrykk av å være.

Utrolige avsløringer. Vi blir vitne til at deltakerne i produksjonssystemet selv blir tatt på sengen; produsenter av tomatpuré som taper markedsandeler fordi den er blitt for dyr, så vel som forbrukere som ikke vet hvor den røde pureen på tallerkenene deres kommer fra og hva den inneholder. Ofte tar skjebnene deres uventede vendinger. Idet kinesiske produsenter av tomatpuré vant frem på det afrikanske markedet, sluttet for eksempel afrikanske bønder å dyrke tomater fordi den importerte pureen var billigere enn deres egne ferske produkter.

Nigerianske myndigheter utførte en analyse av flere forskjellige merker som selges på markedet – noen av dem inneholdt lite eller ikke noe tomat overhodet.

I dag er mange av dem blant migrantene som i sin jakt på en bedre framtid risikerer livet for å krysse Sahel-ørkenen og Middelhavet på vei til Europa. Til slutt finner de arbeid på Sør-Italias tomat-åkre.

Kunnskap som makt. På et vis demonstrerer The Empire of Red Gold at kunnskap er makt. Kanskje tomatkonsentrat har vært historiens sentrale drivkraft – i det 20. århundrets industrielle- og det 21. århundrets globale kapitalisme – simpelthen fordi det utgjør en universell ernæringsingrediens. Og kanskje skal det ikke så mye til for å unngå den ødeleggende virkningen produksjonen av tomatpuré har i dag for bønder, produsenter og forbrukere nå som vi først har fått innsikt i omkostningene.

Flere ting har endret seg etter at filmen kom ut. Den italienske regjeringen har innført et krav om at opphavslandet til tomatene som brukes til å lage pureen og andre produkter, skal stå klart markert på etiketten.

Afrikanske bønder sluttet å dyrke tomater fordi den importerte pureen var billigere enn deres egne ferske produkter. 

Allikevel har lite endret seg hittil – sannsynligvis fordi lagrene med den importerte pureen fortsatt er fulle.

Det er imidlertid grunn til optimisme. Et steg i riktig retning for både forbrukerne, bøndene og matprodusentene ville være om EU fulgte Italias eksempel. Takket være The Empire of Red Gold kan ingen si at de ikke visste om det.

Filmen kan du leie her