Den uhemmede feiringen av sovjetisk nostalgi

Hemningsløs dansing og utveksling av historier om fordums storhet: Den’ Pobedy skildrer sovjetnostalgi og prorussiske følelser blant russiske nasjonalister og deres likesinnede.

Holdsworth er britisk og fast kritiker i Ny Tid.

Den’ Pobedy (Seiersdagen)

Sergei Loznitsa

Tyskland

Sergei Loznitsas statiske kameraarbeid lar karakterene tale for seg selv i hans nye film, Den’ Pobedy (2018). Filmen er en poetisk utforskning av den vedvarende, nærmest mytiske makten den sovjetiske seieren i andre verdenskrig fortsetter å utøve over russere.

Berlin-baserte Loznitsa – født i Sovjetunionen (nå Hviterussland) og vokst opp i Ukraina – har en intim forståelse av temaet. Dette kommer til uttrykk i hans valg av bilder og bruddstykker av samtalene som oppstår, når tusenvis av russere og andre likesinnede samles på den svære sovjetiske krigskirkegården i Treptower Park i Berlin. De er samlet for å markere den årlige feiringen av seiersdagen 9. mai – dagen da Sovjet beseiret Nazi-Tyskland under andre verdenskrig.

Loznitsa gjør lite for å introdusere eller forklare for seerne hva filmen egentlig handler om. I stedet lar han den langsomme utviklingen av en dag med minner, feiring, nasjonalistiske symboler, sang og dans fortelle historien som bærer et svakt narrativt preg gjennom hele filmen.

Det ligger en slags underliggende ironi i at russere som bor i Tyskland strømmer til høytidsstemte Treptower Park – der det i motsetning til vestlige krigskirkegårder ikke finnes noen individuelle gravsteiner, bare massive granitt-minnesmerker og massegraver – for å markere den sovjetiske seieren. Mens de løfter flagg og bannere som fremhever russisk nasjonalisme og hyller Stalin, kommer denne ironien til uttrykk, men blir aldri eksplisitt uttalt.

Det ligger en slags underliggende ironi i at russere som bor i Tyskland, strømmer til høytidsstemte Treptower Park.

Sovjetisk nostalgi. Filmen åpner med bilder av marsjerende gutter i tenårene kledd i militæruniformer, før kameraet flyttes til inngangen til parken, hvor vi ser tilhengere som har samlet seg. En mann med to særdeles velstelte ruhårede foxterriere drar en liten kjerre fullastet med flagg og blomster sammen med et portrett av Stalin over en parole hvor det står (på russisk): «Takk, onkel.» På denne måten gir Loznitsa oss en tidlig nøkkel til hva filmen dreier seg om.

Guttene var ikke engang født da Sovjetunionen brøt sammen for snart tjue år siden. De middelaldrende mennene og kvinnene – som bærer røde nelliker og St. Georg-sløyfer i svart og gull som representerer den russiske seiersdagen – ville i beste fall ha vært lovende unge medlemmer av Komsomol (den leninistiske ungdomsavdelingen av det sovjetiske kommunistpartiet). At de for det meste er tyske borgere – sannsynligvis etniske Volga-tyskere som emigrerte til Tyskland i stort antall på 1990-tallet – antydes her og der gjennom tilfeldige kommentarer som blir plukket opp av en omstreifende mikrofon som følger mengden. De som snakker, blir allikevel sjelden identifisert, ettersom begivenhetene vi følger denne dagen, ikke blir beskrevet.

En tysktalende mann – som vi ut fra sammenhengen skjønner er tysk heller enn russisk – leverer en tirade i en høyttaler om at nazismen aldri ble beseiret og at dagens tyske institusjoner fremdeles er preget av dette. Lærkledde motorsyklister med tyrenakker fra den omstridte russiske MC-klubben «The Night Wolves» – bifalt for noen år siden av Vladimir Putin – slutter seg til andre nasjonalister fra Serbia og øvrige pro-russiske land. Sammen synger de sanger og utveksler historier om en ærefull fortid. De som følger nøye med i nyhetene, vet at denne banden – som støttes av Kreml – har gått klar av et forbud fra den polske regjeringen ved å ta en lengre rute gjennom Europa for å komme til denne frimodige feiringen av sovjetisk nostalgi.

Et innblikk i russisk sentimentalitet. Filmen er et fargerikt og følelsesladet skue som stadig byr på tankevekkende nærbilder av granittrelieffene som omkranser parken, og på den måten fortelles historien om krig og lidelser som nazistene påførte det sovjetiske folket.

Det er disse stillferdige, gråaktige bildene som virkelig lar regissøren Loznitsa slippe til: de heroiske, sosialrealistiske fremstillingene av unge soldater med karakterfaste hakepartier, besluttsomme mødre og lemlestede barn kan godt være skapt som propaganda. Men her – som kontrast til ferieatmosfæren med sine slagord, flagg, sporadiske politiske disputter, vodkadrinker og unger som skråler i mini-uniformer fra Den røde armé – blir vi minnet om den bitre sannheten om redslene i en krig som drepte blindt.

Det er disse stillferdige, gråaktige bildene som virkelig lar regissøren Loznitsa slippe til.

Deltakere fortsetter å strømme inn i den innerste helligdommen i parken. Under strålende og fargerike symboler for sovjetisk storhet (Moskvas Røde plass innrammet av en sovjetstjerne), kaster de blomster på en voksende makt. Den mystiske kraften i ritualet bærer i seg en uventet følelsesmessig styrke.

Mellom og under den ubesværede nasjonalismen og den tøylesløse dansingen, spinner Loznitsas stillferdige budskap om krigens meningsløshet sin hypnotiske fortelling.

Den’ Pobedy faller kanskje ikke i smak hos alle, men for dem som ønsker å finne ut mer om hvorfor andre verdenskrig fortsetter å prege den russiske folkesjelen – og hvordan den stadig blir brukt av dagens russiske lederskap til politiske formål – er den et informativt glimt inn i en verden der følelser fremdeles hersker over rasjonaliteten.

---
DEL