Den uhemmede feiringen av sovjetisk nostalgi

Hemningsløs dansing og utveksling av historier om fordums storhet: Den’ Pobedy skildrer sovjetnostalgi og prorussiske følelser blant russiske nasjonalister og deres likesinnede.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.

Den’ Pobedy (Seiersdagen)

Sergei Loznitsa

Tyskland

Sergei Loznitsas statiske kameraarbeid lar karakterene tale for seg selv i hans nye film, Den’ Pobedy (2018). Filmen er en poetisk utforskning av den vedvarende, nærmest mytiske makten den sovjetiske seieren i andre verdenskrig fortsetter å utøve over russere.

Berlin-baserte Loznitsa – født i Sovjetunionen (nå Hviterussland) og vokst opp i Ukraina – har en intim forståelse av temaet. Dette kommer til uttrykk i hans valg av bilder og bruddstykker av samtalene som oppstår, når tusenvis av russere og andre likesinnede samles på den svære sovjetiske krigskirkegården i Treptower Park i Berlin. De er samlet for å markere den årlige feiringen av seiersdagen 9. mai – dagen da Sovjet beseiret Nazi-Tyskland under andre verdenskrig.

Loznitsa gjør lite for å introdusere eller forklare for seerne hva filmen egentlig handler om. I stedet lar han den langsomme utviklingen av en dag med minner, feiring, nasjonalistiske symboler, sang og dans fortelle historien som bærer et svakt narrativt preg gjennom hele filmen.

Det ligger en slags underliggende ironi i at russere som bor i Tyskland strømmer til høytidsstemte Treptower Park – der det i motsetning til vestlige krigskirkegårder ikke finnes noen individuelle gravsteiner, bare massive granitt-minnesmerker og massegraver – for å markere den sovjetiske seieren. Mens de løfter flagg og bannere som fremhever russisk nasjonalisme og hyller Stalin, kommer denne ironien til uttrykk, men blir aldri eksplisitt uttalt.

Det ligger en slags underliggende ironi i at russere som bor i Tyskland, strømmer til høytidsstemte Treptower Park.

Sovjetisk nostalgi. Filmen åpner med bilder av marsjerende gutter i tenårene kledd i militæruniformer, før kameraet flyttes til inngangen til parken, hvor vi ser tilhengere som har samlet seg. En mann med to særdeles velstelte ruhårede foxterriere drar en liten kjerre fullastet med flagg og blomster sammen med et portrett av Stalin over en parole hvor det står (på russisk): «Takk, onkel.» På denne måten gir Loznitsa oss en tidlig nøkkel til hva filmen dreier seg om.

Guttene var ikke engang født da Sovjetunionen brøt sammen for snart tjue år siden. De middelaldrende mennene og kvinnene – som bærer røde nelliker og St. Georg-sløyfer i svart og gull som representerer den russiske seiersdagen – ville i beste fall ha vært lovende unge medlemmer av Komsomol (den leninistiske ungdomsavdelingen av det sovjetiske kommunistpartiet). At de for det meste er tyske borgere – sannsynligvis etniske Volga-tyskere som emigrerte til Tyskland i stort antall på 1990-tallet – antydes her og der gjennom tilfeldige kommentarer som blir plukket opp av en omstreifende mikrofon som følger mengden. De som snakker, blir allikevel sjelden identifisert, ettersom begivenhetene vi følger denne dagen, ikke blir beskrevet.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.