Statsviteren Marielle Debos, en ny stjerne på den fransk-akademiske afrikahimmelen, gjorde feltarbeid i Tsjad i ett og et halvt år for å samle kunnskaper og inspirasjon til sin bok Living by the Gun in Chad (originaltittel: Le métier des armes au Tchad). Selv om bokens empiri kun er hentet fra Tsjad, inneholder den en rekke eksempler som er overførbare til mange andre afrikanske land.
Praksis og teori. Forfatteren bruker sine erfaringer fra feltarbeidet godt. Hvert kapittel starter med en hendelse som forfatteren selv var med på under oppholdet i det afrikanske landet. Denne anekdoten bruker hun som innfallsvinkel til å forstå hvordan folk tenker og vurderer handlingsalternativer i et land preget av autoritære og uforutsigbare politiske beslutninger.
Gregory Mann, professor i afrikansk ved Colombia University, har nylig argumentert for at det er farlig å ta utgangspunkt i egne erfaringer når man skriver historie. Han hevder at det man skriver om da blir eklektisk og selvsentrert. Selv synes jeg tvert imot dette grepet fungerer utmerket i Debos’ bok. Hun faller ikke i selvsitueringsfellen, ei heller står hun i fare for å vektlegge tilfeldige og personlige opplevelser for mye. Alle som har reist i det fransktalende Afrika, vil ha gjort seg liknende erfaringer ved statsgrensepasseringer, byråkratiske møter eller samtaler på bussen som dem Debos refererer til – men ikke alle har reflektert like tydelig over hva disse erfaringene kan bety. Ikke alle klarer å snike inn statsvitenskapelige teorier i gjenfortellingene slik at hendelsene kan brukes til å forstå hvordan politikk fungerer i såkalt mislykkede stater (failed states).
Favorittland. Det finnes ikke mye nyere forskning om Tsjad. Til gjengjeld florerer det med policy papers fra militære aktører og bistandsorganisasjoner. Tsjad er favorittlandet til Frankrike og USA i kampen mot terror i Sahel. Frankrike har sin største afrikanske militærbase i landet, mens USA støtter hæren i Tsjad med våpen, opplæring og penger. Da passer det dårlig å høre at det aldri er fred i landet, bare «opphold mellom kriger», som Debos uttrykker det. Å få påpekt at den formelt sett demokratiske presidenten er en soleklar diktator er ubehagelig for dem som støtter regimet militært eller humanitært. Påminnelser om at befolkningen lider under en korrupt, styrtrik elite som blir rikere og voldeligere for hvert år som går, det samme. Likevel ser slike forhold ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på vår egen utenriksminister, som nylig (24. februar) fikk Norge til å bevilge over 700 millioner kroner til nødhjelp i Tsjad og de tre andre landene rundt Tsjadsjøen, bare for 2017.
Politisk ideologi og religiøs tilhørighet betyr minimalt for hvem man støtter, men hvor det er størst sjanse for økonomisk eller sosial gevinst.
«Bigmen» og gevinst. Den første delen av boken, viet Tsjad under fransk koloniherredømme og de første 50 årene som uavhengig republikk, er godt skrevet og interessant for dem som ikke er helt fortrolig med det postkoloniale fransktalende Afrika. Men det er del to og tre jeg finner mest spennende. Her bruker Debos sine egne observasjoner og intervjuer, men også romaner, arkivmateriale, filmer og tidligere forskning for å besvare spørsmålet om hvordan man kan vinne og bevare makt i Tsjad. Og svaret er, som boktittelen mer enn indikerer, ved bruk av våpen.
Debos diskuterer hvorfor lojaliteten til rike, innflytelsesrike menn («bigmen») i Tsjad er så skiftende; hun snakker om «fluid loyalties» og viser med en rekke eksempler at både «bigmennene» og deres støttespillere i folket har en stor grad av «spatial, political and social mobility». Hun viser hvordan de «store gutta» hele tiden utnytter endringer i maktbalansen i regionen til sin egen fordel. Refleksjonene rundt hvordan fredsavtalen mellom Sudan og Tsjad i 2010 samt Gaddafis død i 2011 totalt endret maktforholdene i regionen, og hvordan regimemotstanderne plutselig ble støttespillere som følge av dette, er svært gode. Politisk ideologi og religiøs tilhørighet har minimalt å si for hvem blant de mange politisk-militære opprørslederne man støtter; det som teller er hvor man tror det er størst sjanse for å få økonomisk eller sosial gevinst.
Utydelige skillelinjer. Denne konklusjonen bruker Marielle Debos aktivt i bokens siste del, hvor hun argumenterer for at det er utydelige skillelinjer mellom soldater og rebeller, mellom lovlig og ulovlig voldsutøvelse og mellom offisielle og uformelle politiske beslutninger. Debos bruker begreper som outsourcing og informalisation for å forstå hvordan politikk utformes i Tsjad. Oftest gjør hun en uoversiktlig og vanskelig politisk kultur klar og forståelig for leserne, samtidig som hun introduserer teoretiske begreper innenfor afrikanistisk statsvitenskap.
At den tsjadiske staten er svak er jeg ikke enig i: I Tsjad er staten nærmest ikke-eksisterende.
Hennes påstand om at den tsjadiske staten er svak er jeg imidlertid ikke enig i. Her gjør hun samme tabbe som mange andre afrikakjennere: Hun skiller ikke mellom staten og regimet. Staten er de offisielle institusjonene, mens regimet er makthaverne som misbruker disse institusjonene for å styre og utøve politisk makt. For Tsjads del er staten nærmest ikke-eksisterende fordi domstolene er partiske, politiet svært voldelig, avisene sensurert, skolene kontrollert og byråkratiet korrupt. Regimet, derimot, er svært sterkt; president Déby har full kontroll over nesten alle sektorer, økonomiske og politiske, via sine håndplukkede medarbeidere, oftest fra sin nære familie. Denne kontrollen har presidenten hatt kontinuerlig siden han kom til makten i Tsjad ved et statskupp i desember 1990.
Best på fransk. Oversettelsen av Andrew Brown fra fransk til engelsk er god, men for franskkyndige, anbefaler jeg originalutgaven. Det franske språket ligger mye nærmere sjargongen og dagligtalen i Tsjad, for eksempel ordspill som ofte er umulige å oversette. Man kjenner seg rett og slett bedre igjen i hovedstaden N’Djamena i den franske utgaven, selv om den engelske utgaven går helt frem til presidentvalget i fjor; da ble president Déby gjenvalgt for sjette gang.
Ketil Fred Hansen er dr. art. i afrikansk historie og førsteamanuensis i samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger.
