Denne tekstens anliggende er vår tids farefulle teknologiske væremåte eller tenkemåte – men mer om det etter hvert.
For i skrivende stund vet vi ikke om krigen i Ukraina vil eskalere globalt, med fatale atomvåpen. Opptakten til Putins desperate og hoderystende destruktive krigshandlinger er vel så mye opprustningen til USA/NATO. Til tross for lovnader om ikke å ekspandere østover etter 1989 fikk NATO 14 nye medlemsland, og med Ukrainas mulighet med rakettbaser i nabolaget vekket man den «sovende» bjørnen. Så Putins Russland er ikke alene om å være aggressive – NATOs såkalte kollektive selvforsvar, kan også med USA/NATOs bombing og påtvungne regimeskifter, nevnes med stikkord som Serbia (1999), Irak (2004) og Libya (2011). Men les mer om USAs basepolitikk og NATO på følgende sider.
Her i Europa er vi glad i åpne, liberale samfunn, så hva er det egentlig president Putin mener begrunner å angripe Ukraina, utover å skulle bevare selve det russiske og sitt lands interesser? Som påpekt av sjefredaktøren i Consortium News, Joe Laura i etterkant av Putins 3350 ords lange tv-tale nylig – som riktignok ble kritisert for å ha en rekke historiske feil – vil han beskytte en annerledeshet. Putin refererte blant annet til tenkeren Lev Gumilev. Gumilev fremmer en slags «bio-kosmisk» indre energi eller følelsesmessig substans som er typisk for det russiske, kalt passionarnost. Men er dette virkelig dypt tenkt som en truet kulturell identitet, eller mer et påskudd for å beholde stormakten og drømmen om det som gikk tapt med Sovjets oppløsning? Tror virkelig Putin at Ukraina som NATO-medlem ville være utgangspunkt for et angrep på Russland? Eller er det den diktatoriske makten enkeltpersoner som Putin tviholder på – en makt som i Vesten gjerne er mer skjult bak storkapital, teknologi og militarisme? Er det begjæret etter å se sitt enorme militærapparat i virksomhet? Eller er det mest psykologisk, etter å ha blitt ignorert i 30 år – verken EU eller NATO ville ha Russland som medlem – med følelsen av å bli isolert og ignorert? Og herav offerrollen med Putin som den tragiske helten – en altfor farlig desperat Putin som nå med atomtrussel erklærer at også «døden kan være vakker»?
Med invasjonen av Ukraina har Putin nå oppnådd det motsatte av å bli lyttet til – i stedet står han og Russland nå overfor enorme økonomiske og politiske tap. Om ikke vi alle går under i den apokalypsen noen foreskriver etter den langvarig oppbygde konflikten.
Mer om dette på de kommende sidene her i NY TIDs vårutgave.
Total mobilisering
Er det mulig å finne dypere innsikt eller filosofisk kritikk av det enorme militær-
industrielle komplekset verden har rustet opp – via en altfor rask teknologisk utvikling? Det virker ikke som om den menneskelige klokskap har utviklet seg i samme hastighet som denne totale mobiliseringen.
I den nylig utgitte norske oversettelsen av Peter Sloterdijks Menneskedrivhuset (Existenz forlag, se også side 28) refereres det til filosofen Martin Heideggers utsagn: «Den vulgære forstand ser ikke verden for bare det værende.» Heidegger var mer bekymret for at vi alle i vår viljes iver mistet evnen til besinnelse eller å ha øyne for teknologiens vesen – som noe langt mer inngripende overfor vår væremåte enn bare å bli betraktet som tekniske redskaper og «proteser». Lenge etter det forrige århundrets ekstreme verdenkriger beskriver Sloterdijk dagens mennesker – som bortskjemte og tankeløse, som «mer ustabile, flyktigere og mer utro i sin natur enn noe dyr før dem». Med Heidegger påpeker han at «maskuline krigsdyder og tilfeldige brutaliseringer har sperret for innblikket i evolusjonens verksted. Man har latt seg påvirke for mye av volden i dens indre og ytre utslag». En «snikende dekadanse» fra lengre fredsperioder har medført at tenkningen mistet sin orientering mot volds- og kampberedskap. Som emosjonelt ustabile «mangelvesener» med for mye vilje og for sterke drifter er diagnosen til Sloterdijk at vi – og ta da med NATOs og Russlands handlinger – har opparbeidet en gruppedynamisk irritabilitet «som kan frigjøre paranoid, orgiastisk og selvdestruktiv vold».
Sloterdijk legger til – for vi kjenner jo nytten politikere og mediene har av å bruke fiendebilder – at den «stadig mistroiske holdningen også i framtiden […] blir særlig styrket av det faktum at de amerikanske krigsherrene ikke avsto fra å umiddelbart bruke det mest ekstreme allotekniske våpenet av alle – nemlig atombomben». Den barbariske bruken av høyteknologi på Hiroshima og Nagasaki viste den gangen hvor hemningsløs anvendelsen av destruktiv teknologi kan være.
Men finnes det noen vei ut av dette, à la Sloterdijk? Han peker i det minste fremover via økologi for en «relasjonell etikk uten fiender og dominans».
Spørsmålet om teknikken
«Total mobilisering» er et utrykk fra Ernst Jünger, forfatteren som også beskrev Vestens undergang. Utrykket ble også brukt av Heidegger i 1938, som en kritikk av Hitlers fremgang.
Heideggers teknologikritikk er kjent fra hans lange foredrag og essay Die Frage nach der Technik i 1957. Dette ble en kjent referanse for kritikken av vår vestlige mentalitet, der teknologi ble en vel viljebasert og utfordrende måte å tenke på. Slik man med styre og stell velger å fremstille, utstille og oppstille – med produksjon, kontroll og rammesetting av det meste («Gestell»). Slik vi som i ung alder leste Heidegger, oppfattet dette, ble omgangen med teknologi og maskiner en del av oss og vår tenke- og handlemåte. Ikke bare satte vi oss som subjekter over naturen (objekter), men etter hvert ble vi selv objekter som tannhjul i et globalt apparat eller maskineri, ut fra den «stemningen» eller rådende væremåten som følger vår nåværende historiske epoke eller tilværelse. I dag kan vi vel legge til påvirkningen fra teknologiske algoritmer og medier, men ikke minst hvordan vi som før stadig omgjør ting og omgivelser til forråd og ressurser som opplagres for bruk. En gjenstand blir tolket som bestand.
Verden har nå med USA opprettet en enorm bestand av våpen og topptrente teknologisk utstyrte soldater. Årlig koster det militær-industrielle komplekset over 17 000 milliarder kroner – et destruktivt sløseri som har doblet seg siden 1995. Og vi kan legge til den hypermoderne informasjonskrigen – med cyberkrig og kunstig intelligens. . Som Putin selv har påpekt i et foredrag for barn, vil den som kontrollerer teknologien kunstig intelligens, dominere fremtiden.
Det virker ikke som «tøffe» toppolitikere klarer å la være å bruke alt som ligger der for bruk (som bestand). Når anledningen byr seg, slippes militærteknologien og «skyteglade» soldater løs.
Altomfattende teknologi
Mer oppdatert enn Sloterdijks bok (opprinnelig utgitt på tysk for 20 år siden) er
Teknoldiversitet av Yuk Hui fra Hongkong (mars 2022, Existenz forlag). Også her er Heideggers tenkning grunnleggende.
Men først til USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger: I forbindelse med utsagnet hans om at Ukraina (betyr «grenseland») aldri måtte bli NATO-medlem, ble teksten hans fra 2014 nå republisert på CNNBC: «Altfor ofte har Ukraina som tema blitt fremsatt som en styrkeprøve: om Ukraina skulle forene seg med vest eller øst. Men hvis Ukraina skal overleve og blomstre, må det ikke bli den enes forpost imot den andre – landet burde fungere som en bro mellom dem.» Interessant nok viser Yuk Hui til Kissingers nyere artikkel «How the Enlightenment Ends», i The Atlantic fra 2018. Poenget er at lyset fra opplysningen nå etter hvert fører inn i det dypeste mørke: Har mennesket med fremveksten av kunstig intelligens tapt overfor maskinene? Har sivilisasjonen passert sitt høydepunkt, slik Oswald Spengler en gang antydet? Den tidligere krigsivrige (Indonesia/Viertnam) Kissinger skrev i sin diplomoppgave om Spengler da han som ung gikk på Harvard: «Livet er lidelse, fødsel bærer døden i seg. Forgjengelighet er alt det levendes lodd. Ingen sivilisasjon har maktet å vare, ingen har virkelig blitt fullbyrdet.»
Men ifølge Hui er ikke opplysningen slutt; heller er det slik at moderne teknologi opprettholder opplysningstanken – men mer som Marshall McLuhan en gang påpekte med at «mediet er budskapet». Det altomfattende teknologiske apparatet vi bebor og omgir oss med i vår moderne hverdag – jeg ville sagt alt fra redskaper, våpen, transport, maskiner og allestedsnærværende kommunikasjon – er blitt vår aktive praksis, selve meningen. En vitenskapelig-teknisk tenkemåte dominert av effektivitet og en rasjonalitet som forsøker å innlemme alt og alle i sin «universalitet». Yuk Hui skriver om denne formen for nihilisme som det «tekniske apparatet som omgir oss, og den enorme kraften som presser oss mot et apokalyptisk sluttpunkt. Det Heidegger kaller ‘filosofiens slutt’ er ikke noe annet enn den antropologiske maskinens seier». En pessimisme à la Kissinger.
En planetær tenkning
Finnes det dermed noen vei ut av dette uføret, om ikke en atomkrig besluttet av herrene Putin, Stoltenberg og Biden gjør slutt på muligheten for å komme videre?
Heidegger foreskrev en saktmodighet («Gelassenheit»), en la-væren-være, en likesæle i omgangen med omgivelsene: Å kunne si både ja og nei til teknologien, eller se forskjell på finteknologi og råteknologi. Tenkningen ga gehør i øst – slik noen buddhister besøkte den tyske tenkeren i Freiburg. Hui fra Hongkong foreskriver på sin side en teknodiversitet, en pluralisme, der han ser til en rekke lokale skikker og østlige tenkemåter (eksempler fra Kina og Norge, såkalte kosmoteknikker). Dog ikke en ren økologisk nostalgi, men mer nærhet til tingenes beskaffenhet. La meg legge til franske Félix Guattaris dypøkologi også som omsorgsfull omgang med hverandre, eller norske Erland Kiøsteruds økosentrisme basert på kinesisk språk og tenkning (se videointervju på nytid.no).
Hui etterlyser til slutt som en kritikk av globaliseringen eller vår tids planetære
mobilisering av materie og energi, heller en planetær tenkning, som et fritt forhold til teknologien. Er det mulig å snu den besinnelsesløse iveren vi i dag ser med USAs 800 baser verden rundt – og nå snart baser (som potensielle bombemål) i Norge? Eller Russlands aggressive militærteknologiske invasjon av Ukraina som kan eskalere?
I dag kan én enkelt kinesisk atomrakett lagret med fem retningsstyrte stridshoder treffe fem amerikanske storbyer samtidig – det vil si forårsake 200 millioner menneskers død. Hui etterlyser fremfor hva han kaller «to tvillingmonstre: på den ene siden imperialisme, og på den andre siden fascisme og nasjonalisme», en ny orientering som kan gjenfinnes i det lokale. Kanskje noe i likhet med passiarnost?
Også anarkismen fremmet det lokale i det globale – ja, kunne vi ikke bare bli latt i fred her vi er …?
