Den største risikoen av alle

Laura Poitras’ oppfølger til Citizenfour er et thrilleraktig portrett av menneskene bak WikiLeaks. 

Live Ø. Danielsen
Danielsen er fast filmkritiker i Ny Tid. Epost liveod@gmail.com

Risk
Regi: Laura Poitras
Tyskland/USA 2016

 

Denne måneden behandlet Stortinget regjeringens forslag om å tillate utvidet bruk av det man kaller «skjulte tvangsmidler» – et samlebegrep for blant annet rom- og kommunikasjonsavlytting, skjult kameraovervåking og – nytt for i år – dataavlesing. I et intervju med Morgenbladet 27. mai i år ga advokat John Christian Elden uttrykk for sin skepsis til forslaget, som han mener kan ende med at vi skaper et tankepoliti der enhver hverdagslige, onde tanke ytret til egen familie kan tolkes som sjikane eller trussel. Han avsluttet intervjuet med en påminnelse: «Husk at av og til er det grunn til å være litt paranoid når overvåkingen faktisk finner sted med statens velsignelse.»

Laura_Poitras_2014I sin forrige dokumentar, den oscarvinnende Citizenfour fra 2014, gjorde filmskaper Laura Poitras en god jobb med å fortelle oss hvorfor denne paranoiaen kan vise seg å være berettiget. Da hun i 2013 mottok krypterte eposter fra en anonym person som kalte seg «Citizenfour», ante hun ikke omfanget av historien hun som filmskaper og privatperson var i ferd med å bli en del av. Avsenderen viste seg å være Edward Snowden, og da Poitras et halvt år senere møtte ham i Hong Kong sammen med to journalister fra The Guardian og The Washington Post, ble det klart at denne tilsynelatende paranoide unge mannen hadde god grunn til å dra ut alle stikkontakter i hotellrommet før han fortalte dem hva han visste.

Stor risiko. Laura Poitras nye dokumentar Risk, som i år ble vist i Cannes’ sideseksjon Quinzaine des Réalisateurs, må nok sies å være en forløper til Citizenfour snarere enn en oppfølger. Filmen tar for seg WikiLeaks og, i første rekke, Julian Assange, og later til å være et prosjekt Poitras midlertidig la på is da hun ble kontaktet av Snowden vinteren 2013. I likhet med Citizenfour spiller Risk seg ut som en thriller – tempoet er høyt, tonen er dramatisk, og det er alltid noe som står på spill. Allerede fra første scene blir dette klart: Filmen starter på WikiLeaks-redaksjonens kontor i England, idet medredaktør Sarah Harrison prøver å få daværende utenriksminister Hillary Clinton på tråden for å advare USAs utenriksdepartement om at en enorm lekkasje av klassifiserte dokumenter er nært forestående.

Den største risikoen vi står overfor, er å ikke gjøre noe.

Fra dette punktet følger vi WikiLeaks-teamet, ledet an av Assange, Harrison og journalist Jacob Appelbaum, i tiden etter lekkasjen, og gjennom videre nøkkelhendelser i WikiLeaks historie: Bradley Mannings lekkasje av graderte dokumenter, voldtektsanklagene mot Assange, og Edward Snowdens avsløringer om National Security Agency. Disse hendelsene er sortert inn i ti løsrevne, men kronologiske ordnede segmenter, hvor et tidlig høydepunkt kommer med Appelbaums besøk til Kairo under den arabiske våren: Under en opphetet debatt stiller han en rad med morske representanter for diverse telefon- og internettselskaper til veggs, idet han konfronterer dem med deres knefall for Mubarak-regimet under revolusjonen, da de begrenset eller kuttet Internett- og mobilnettet.

I denne scenen – og i flere andre – blir det tydelig hvor stor sikkerhetsrisiko journalistene utsetter seg selv for gjennom sin pågående kamp for ytringsfrihet og transparens – et aspekt som utgjør et av dokumentarens hovedtema, slik tittelen antyder. På et tidspunkt i filmen uttrykker Assange bekymring for medienes dekning av Manning, og hvordan de fremstiller ham som syk og viljesvak. En slik historie undergraver det faktum at han i utgangspunktet handlet av egen, fri vilje – et aspekt Assange mener alle kan og bør lære av, i og med at den største risikoen vi står overfor, er å ikke gjøre noe: «The risk of inaction is very high.»

Overgrepsanklagene. I januar 2013, da spillefilmen om WikiLeaks The Fifth Estate fortsatt var under innspilling, avslørte Assange i et foredrag at han hadde fått tilgang til filmens manus. Assanges dom var ikke mild – han kalte den et propagandaangrep på WikiLeaks og ham selv, og beskyldte den for å være krigshissende i sine skildringer av Iran. Reaksjonen er forståelig: Hollywood-maskineriet er mektig, det vet alle, og som medium har filmen mulighet til å skape en illusjon av logikk og kausalitet der det ikke nødvendigvis forelå noen sammenheng fra før av.

Slik også her: Gjennom sin episodiske form forsøker ikke Risk å skape noe slags sammenhengende narrativ, men det finnes likevel et viktig aspekt ved fortellingen som man skulle forvente at ble lagt under lupen i større grad: Overgrepsanklagene mot Assange er interessante av mange grunner – timingen på dem har som kjent skapt grobunn for teorier om at det hele er en konspirasjon for å svartmale Assange og få ham utlevert til USA – men Poitras velger likevel å holde dette på en armlengdes avstand. Man kan innvende at det er sånn hun lager film, at hun observerer heller enn å gripe inn, men i en film som denne føles fraværet av konfrontasjon på dette punktet som en åpenbar mangel.

Ofret egen frihet. Men så kan man heller ikke si at filmen gjør krav på å være et uttømmende portrett av Assange. Det vi oppfatter av personligheten hans, kommer heller glimtvis til syne – som i en av filmens komiske sekvenser, der han blir intervjuet av Lady Gaga på Ecuadors ambassade i London, hvor han for tiden lever i asyl. Gaga stiller en rekke umotiverte spørsmål om favorittmat og familie, hvorpå han til slutt bryter inn: «Let’s not pretend for a moment that I’m a normal person.»

Han har nok rett i det. «Free Julian Assange» kunne man lese på flere plakater i salen etter visningen i Cannes, der Laura Poitras, Sarah Harrison og Jacob Appelbaum alle var til stede. Under introduksjonen til filmen ble det tydelig hvor mye hver og en av dem har ofret for saken. Assange sitter i politisk asyl på fjerde året, og Appelbaum og Harrison bor i Berlin, da de har fått tips om at de kan bli fengslet dersom de vender tilbake til Storbritannia eller USA, mens Poitras har blitt stemplet som USA-fiendtlig og har mottatt trusler om ikke å få slippe inn i landet igjen. Ironien er tydelig: I kampen for frihet har de selv fått innskrenket sin egen.

---
DEL