Den største katastrofen

Denne uka fikk IS-henrettelsen av den jordansk piloten mye oppmerksomhet. Men her i Kurdistan tenker jeg mest på de hjemløse barna. Og på yezidi-kvinnene. Når skal Norge gjøre som Tyskland?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Flukten. Det er nå 2,4 millioner mennesker på flukt i den nordlige delen av Irak, det som kalles Kurdistan. Krigen i Syria. Terroren fra Den islamske staten IS: I sum opplever vi for tiden kanskje den største katastrofen i Midtøstens historie.

Det er så kaldt nå i februar at det blir minusgrader om vinteren. Men de barna jeg ser her på gata i Suleimania har ingen steder å bo, ingen mat. Flere har mistet foreldrene sine i den nåværende krigen.

Du treffer barn overalt på gatene, de tigger og ber om penger – det får de i det minste lov til her i Kurdistan… Synet skjærer hjertet mitt. Jeg har aldri sett noe lignende. De er så vakre og uskyldige, men de må tigge og fryse på gatene. Noen kan bli utsatt for seksuelle overgrep og vold i tillegg.

Jeg kan bare forestille meg hvordan norske barn, eller voksne, kan forstå hva disse barna opplever, når de ikke har vært i noen lignende realitet. Hvordan kan vi forstå årsaken til at noen av asylsøkere blir voldelige? Er de onde, eller finnes det en grunn til det? Selvfølgelig er det en grunn. En tragisk barndom som ødelegger barna, også når de blir voksne.

Jeg personlig har ingen forventinger fra disse barna når de opplever alt dette. Ingen står hardt opp for dem, verken her eller i Europa.

Som i Norge. Jan Egeland sa for ikke så lenge siden: «Verden har ikke forstått omfanget av det som skjer i Irak.»

Det er jeg enig i. Verden gjør veldig lite for disse flyktingene. De fleste har mistet husene sine. Kurdiske myndigheter har ikke kapasitet til å håndtere saken – de har allerede problemer med sentralregjeringen i Bagdad angående oljeinntekter. Derfor er det vanskeligere å gi jobb til disse flyktingene. Den eneste sjansen er å bli på asylmottakene, som ligner på fengsler i mine øyne – kalde og langt fra byer.

Noen av flyktingene får heller ikke mulighet til å gå på skole – skoler finnes ikke for dem, ingen lærer for dem: Dette ligner på Norge når asylsøkere må være på vent i lange perioder fordi de ikke har rett til å studere.

Hva gjør vi i framtiden når vi forstår den grusomme behandlingen barna utsettes for med krigene i Irak og Syria? Det kunne vært deg eller meg, bare tenk på at du blir rammet av krig og blir fratatt din barndom fordi vi voksne er selvopptatte og egoistiske.

Jeg ber alle journalister og forfattere i verden, og særlig i rike Norge, til å ha mer fokus på denne saken. Våre stemmer kan redde barn fra kulde, vold og sult – i tillegg til seksuelle overgrep.

Jeg snakket med ei vakker jente på gata, og jeg husker at hun sa det var så kaldt. Hun hadde ingen mat med seg, hun spurte om penger, så jeg ga henne litt penger og kjøpte litt mat. Hun sa hun ønsker å være på skolen og leke med andre barn. Da tenkte jeg på at hvis vi vil gjøre en forandring og gjøre verden mer rettferdig, så må vi hindre at barn havner i sånne miljøer. Moren min sa at hvis man får en dårlig barndom, så ødelegger det for resten av livet til det barnet – det påvirker barna for evig.

Slår IS. De gode nyhetene kommer fra Sinjar, yezidi-byen i Nineveh-provinsen. Kurdiske Peshmarga-styrker klarte der å få IS-terroristene ut av byen med hjelp av luftangrepene fra den internasjonale koalisjonen mot IS, noe hjelper veldig.

Men fra en annen side fortsetter IS å drepe folk i Mosul, den nest største byen i Irak etter Baghda. De drepe alle som er uenige med IS, fra leger til ingeniører og alle andre. De dreper til og med imamer som har et forskjellige syn enn IS.

Nylig var det veldig sterke konfrontasjoner mellom IS og kurdiske styrker i Gwer, sør-vest for Erbil, den kurdiske hovedstaden. Men heldigvis klarte Peshmarga å stoppe IS. Det er også konfrontasjoner sørvest for Kirkuk, den oljerike byen som ble kontrollert av Peshmarga-styrker etter at den irakiske hæren dro fra byen i juni. Det har blitt en forbedring i byen med færre eksplosjoner og mindre vold.

Vesten fortsetter å støtte kurdiske myndigheter ved å sende våpen til dem. Nylig sa den tyske forsvarsministeren at Tyskland vil sende mer våpen til kurdiske Peshmarga-styrker, da de kjemper for hele verden. Dette kommer i tillegg til militæreksperter som skal sendes til Erbil, der også 60 norske soldater drar.

Folk her i Suleimania har et bra syn vedrørende støtten fra Vesten. De mener det er viktig å få støtte fordi IS’ sin framvekst er ekstremt skummel. Folk flest her krever internasjonal støtte for å hindre dem fra å gjøre mer skade i regionen. USA har sendt også våpen og militærkjøretøy for å hjelpe kurdiske styrker, i tillegg til luftangrepene, som er veldig viktige i mine øyne. Men det kommer til å ta lang tid. Og flyktningene skjelver og det er kuldegrader og masse snø allerede, særlig i Suleimania og Duhok, mens Erbil er litt varmere.

Jeg mener at den eneste måten å løse problemet vårt her, er å finne en politisk enighet – ved å engasjere alle i den politiske prosessen i det nye Irak. Det er lettere nå som Nuri Maliki gikk av som statsminister – det er han som er ansvarlig for at Irak har vært gjennom denne krisen. Krig resulterer i mer ødeleggelser, og vi må akseptere folk med alle de forskjelligheter vi har. Først da kan vi forvente å få fred.

Tysk forbilde. Det har vært en slags enighet mellom kurdiske myndigheter og Bagdad om mer samarbeid for å bekjempe IS. Men økonomien er rammet hardt av situasjonen, og det er mange som er arbeidsløse. Folk vil forlate landet sitt fordi de har blitt leie av å begynne på nytt hver gang. Når en krig ender, så inntreffer en ny krig, som ødelegger alt for de har bygget opp.

Jeg hadde en samtale med en femtiårig arabisk sunnimuslim, som beskrev sitt liv som håpløst. Han sa at hele livet hans var kriger. Han vokste opp med kurdiske og andre ikke-sunnielever. og det var ikke så mye rasisme som i dag, dessverre.

Den irakiske personligheten har forandret seg etter 2003-krigen. Vi har mer segregasjon nå enn før, og det er en veldig farlig retning vi tar som mennesker. Spørsmålet er hvor langt denne krisen kommer og hva vi kan gjøre for disse barna som er rammet av den forferdelige situasjonen. Tyskland har åpnet dørene for å gi både opphold og mentalhjelp til yezidi-kvinner som ble voldtatt av IS-terroristene. Jeg har veldig respekt for denne avgjørelsen. Jeg håper at andre land, som Norge, går i samme retning og tar ansvar for å ta imot de som trenger det mest.

Halwest Qadir er oppvokst i Suleimania, Kurdistan, Irak, der han nå bor. Qadir har skrevet bok om jødisk kulturarv i Irak og er oversetter og skribent. Han var i 2006 tolk for USA i Bagdad. Qadir har siden 2010 virket arabiskoversetter for Ny Tid. Han fikk vinteren 2014 beskjed fra UNE om at han ikke får opphold i Norge, etter fem år i landet.

---
DEL