Bestill sommerutgaven her

Den større skogsbiotopen av gjensidig avhengige arter

Ever Green: Saving Big Forests to Save the Planet
NATUR / Hva med verdens siste fem megaskoger og de som lever i dem? De intakte skoglandskapenes har uvurderlig betydning for klimaet.

Noe av det mest slående når man kommer inn i urskog, er hvor tilstedeværende døden er – forråtnelsen, og med den livet – mangfold i stadig overskytende uttrykk. Livet følger døden, slik døden følger livet. En duft åpner seg, brer seg – er det summen av skvallerkålblomstene og springfrøene som står tett i tett oppover siden? Eller noe råtnende? Det distinkte duftemnet som er likt i blomster og kadavre, tiltrekker seg insekter – pollinatorer og nedbrytere.

Andelen død ved er avgjørende for biomangfoldet i en skog. Hva slags død ved er også avgjørende: Hvor sakte trærne vokser, kan indikere hvor langsomt de brytes ned, og mange truede arter er avhengige av for eksempel furu, som brytes ned over flere hundre år, i motsetning til gran, som både vokser og brytes ned raskt. Et annet viktig aspekt ved sammenhengende, urgamle naturskoger er deres evne til å binde karbon – at naturmangfold og et stabilt klima er to sider av samme sak, er en påstand som får stadig større oppslutning. I dag er det bare tre prosent igjen av gammelskogen i Europa; at disse skarve prosentene bevares, er av global betydning.

I boken Ever Green: Saving Big Forests to Save the Planet av konservatoren og økonomen John W. Reid og biologen Thomas E. Lovejoy møter vi flere samfunn av skogsfolk, urbefolkninger som har utviklet sin kultur i samspill med skogen gjennom tusenvis av år. På Ny-Guinea har mennesker levd i og med skogen i hele 50 000 år. Boken presenterer de siste fem megaskogene som finnes på jorden, og de som lever i dem – folkegrupper, dyr, sopp og planter spiller alle en rolle i den større skogsbiotopen av gjensidig avhengige arter. Vi hører om de tropiske regnskogene i Amazonas, Kongo og Ny-Guinea, samt om de boreale skogene Taigaen i Russland og den store nordamerikanske skogen, som strekker seg gjennom Canada over i Alaska.

Foto: Siri Ekker Svendsen. Fra boken «All the Whisperings of the World All the Whisperings of the World»

Å reversere avskoging

Et poeng som gjentas i nesten samtlige kapitler i Ever Green, er de intakte skoglandskapenes uvurderlige betydning for klimaet. For å defineres som intakt skoglandskap må et skogsområde være helt fritt for veier og tømmerhogst over et areal på 500 kvadratkilometer. «Landskap» er med i begrepet, for å favne elver, vassdrag, våtmarker og fjell, alle vitale områder for naturlige skoger. I dag er det rundt 2000 slike intakte skoglandskap igjen – en fjerdedel av verdens skogkledde områder.

Elver, vassdrag, våtmarker og fjell er alle vitale områder for naturlige skoger.

De største CO2-lagrene på jorden ligger i bakken i de boreale skogsområdene, som sammenlagt estimeres til 1800 milliarder metriske tonn, eller 190 år med utslipp à la 2019-verdier globalt. Ufragmenterte tropiske skoger holder dobbelt så mye karbon som tropisk skog som er fragmentert av veier, hogstfelt eller omringet av gårder. Globalt sett troner utbygging av veier som den klart største trusselen mot skogsfragmentering, med avskoging til fordel for gruvedrift på andreplass. Alle nye kanter som skapes i en intakt skog, får konsekvenser, for eksempel fører et veinett på sikt til at trær velter lettere og mer vind blåser gjennom slik at skogen er mer utsatt for tørke og brann. I skoger som i Kongo, hvor avskogingen er relativt liten, ser man at veiene ofte fører til overjakt av frøspredende dyr slik at skogen gradvis demonteres. Dermed fører fragmenteringen med seg en saktegående kjedereaksjon over mange år som lekker karbon og biomangfold.

Ifølge IPCC innebærer alle mulige tiltakssammensetninger for at vi skal nå 1,5 graders målet, å reversere avskoging innen 2030 – i tillegg til å øke de skogkledde områdene med 34 millioner hektar per år fram til 2050. Å beskytte intakte skoglandskaper er ifølge forfatterne også en av de billigste måtene å nå klimamålene på. Å beskytte tropisk skog vil koste en femtedel av å redusere utslipp i USA eller Europa og koster neppe engang en syvendedel av kostnadene med å dyrke en ny skog når den gamle først er felt. Hvorfor, spør de, er så denne muligheten utelatt fra de fleste nasjoners klimaplaner?

Frihet under ansvar

All the Whisperings of the World. Forfatter Siri Ekker Svendsen (med bidrag av Monica Marcella Kjærstad og Sara Sølberg). Multipress, Oslo

Flytter vi blikket til Skandinavia, er debatten om skogvern og skogens betydning for klimaet høyst polarisert. I den gjeldende politikken i både Norge og Sverige trumfer økonomi miljøvern gjennom det som her til lands kalles «vern gjennom bruk». I Sverige sammenfattes politikken gjerne som «frihet under ansvar» og har siden den ble innført i 1993, gått ut på at ansvaret for å beskytte natur- og kulturverdier ligger hos skogeierne selv. Systemet baserer seg på at skogselskapene kan søke om frivillig miljøsertifisering, og over halvparten av alle svenske skogselskap er FSC (Forest Stewardship Council)-sertifisert. Problemet er imidlertid at det ikke er så mye skog igjen som kan hogges —spesielt ikke flathogges – om man samtidig skal tilfredsstille kravene til FSC om ikke å huse rødlistede arter, nøkkelbiotoper eller komme i konflikt med urbefolkningens interesser. Det svenske statlige selskapet Sveaskog har gjentatte ganger brutt reglene ikke bare ved å overkjøre miljøhensyn som er fattet i samråd med samebyer, samt å drive flathogd —eller vært på vei til å flathogge områder med nøkkelbiotoper. Konsekvensen fra FSCs side er at de får en advarsel så de kan forbedre seg, uten særlig videre oppfølging. Ifølge en rapport fra Naturskyddsföreningen fortsetter skoger med høye naturverdier å forsvinne til tross for skogselskapenes miljømerking. Deres konklusjon er at sertifiseringen ikke garanterer det den lover, i tillegg tas det i FSCs regelverk overhodet ikke høyde for klimakonsekvenser. Naturskyddsföreningen trakk sitt medlemskap i FSC i 2010.

Også i Norge har miljøbevegelsen trukket seg fra samarbeidet med sertifiseringen for bærekraftig skog. Naturvernforbundet har via en rapport fra BioFokus avdekket grove mangler hos PEFC-sertifiserte Viken Skog, som til tross for kartlegging av rødlistede arter og høye naturverdier har gjort 13 flathogster i gammelskogene ved Follsjå i Telemark de siste årene. PEFC er skognæringens egen miljøsertifisering, og skogeierne får tilskudd fra staten for å gjennomføre kartlegging av områder med høye naturverdier – noe de unnlater å gjøre for å beholde sertifiseringen, ettersom mange kunder krever miljøsertifisert virke. Uavhengig av sertifiseringene har ikke verneverdig gammel skog noe rettsvern i verken Norge eller Sverige. Videre legger den norske regjeringen til rette for at det i spørsmålet om naturvern skal tas mer hensyn til skognæringens behov, noe som trådte i kraft fra 1. februar i år. I et intervju til Morgenbladet 29. mars tør landbruksminister Sandra Borch påstå at noe gammelskog må tas ut av hensyn til biomangfoldet, at vi må tenke både og når det kommer til gammel og ung skog. At ungskog og pionerarter får en sjanse til å etablere seg, kan være bra for biomangfoldet, men ikke på bekostning av noe det knapt finnes mer igjen av, og som det er av avgjørende global betydning å bevare.

Foto: Siri Ekker Svendsen. Fra boken «All the Whisperings of the World All the Whisperings of the World»

Ifølge den svenske gravejournalisten Lisa Röstlunds bok Skogslandet, en granskning pågår det en informasjonskrig om skogbruk i Sverige. Det synes som de største selskapene i skogsindustrien, med Sveaskog i spissen, har kuppet enkelte forskere, utdannelsesinstitusjoner innen skog- og landbruk, politikere og sågar den offentlige instansen som skal holde styr på industrien, Skogsstyrelsen. Deres syn er at flathogst, markberedning og monokultur er den beste og eneste måten å drive skogdrift på – en metode som har vært rådende siden 50-tallet – og at grunneiernes eiendomsrett må veie tungt. I takt med at de fjellnære naturskogene i Nord-Sverige minker, går andelen selvmord blant unge samiske menn opp, idet de ser kulturen og fremtiden forvitre med skogen.

En av de viktigste metodene for å bevare skogene, ifølge Reid og Lovejoy, er å beskytte urbefolkningsgruppene som bor der og har gjort det i uminnelige tider. Folkegrupper som har en tilknytning til skogen som familie, hjem og levebrød. I tillegg til at man trenger strategier og taktikker for å bevare skogene, må dette gjøres med følelse, sier de to og peker på en interessant forskjell i språket i det de kaller den moderne verden, og de fleste urbefolkningsspråk. Skogen, dens bestanddeler, beboere og funksjoner omtales vanligvis her som objekter, der menneskene som individuelle subjekter utøver handlinger overfor disse objektene. Grammatisk sett blir nesten alle verb i denne sammenhengen etisk forsvarlige, mener de: kutte, grave, rense, samle, forvalte, tynne, brenne. Denne distinksjonen er sjelden blant skogsfolk, hvor eksempelvis momo-folket på Ny-Guinea identifiserer svarte kakaduer som sine forfedre. Det får meg til å tenke på det utdøende språket til wintufolket i sentrale Nord-California, som omtales i Rebecca Solnits A Field Guide to Getting Lost. Wintu har ikke ord for høyre og venstre, de forholder seg til himmelretningene og landskapet, slik at subjektet alltid forblir relativt til omgivelsene, og ikke det tilsynelatende autonome, stabile punktet som «det moderne språket» insinuerer.

Stiller vi oss spørsmålet om hva som er vår, menneskets, plass i økosystemet i dag, kan vi kanskje unngå det kunstige skillet mellom menneske og natur?

Foto: Siri Ekker Svendsen. Fra boken All the Whisperings of the World

Gjensidig avhengighet

En som bruker det estetiske blikket til å utforske menneskets rolle i spørsmålet om gjensidig avhengighet i et økosystem, er kunstner og fotograf Siri Ekker Svendsen i fotobokprosjektet «All the Whisperings of the World». I løpet av to kunstneropphold i Peru og Brasil har hun utforsket Amazonas’ tropiske regnskog gjennom kameralinsen; innfallsvinkelen er hennes egen alvorlige allergi mot paranøtter. Paranøttreet er et yndet eksempel på gjensidig avhengighet i et økosystem i sin runddans med minst to andre arter. Hunnbien i euglossinifamilien har spesialisert seg på treets blomster og er den eneste pollinatoren som er kraftig nok til å trenge gjennom blomsterkappen. Augoutien, en gnager, er det eneste dyret som har skarpe nok tenner til å åpne det harde skallet rundt nøttene —utenom mennesket. I motsetning til mennesket graver augoutien nøttene ned og glemmer mesteparten, noe som har gitt den det lokale navnet «treplanteren». Ekker Svendsen spør seg i et essay bak i boken hva menneskets rolle er, spesielt med tanke på hvordan hun selv, i et land på den andre siden av jordkloden, har et immunsystem med en så kraftig respons på akkurat paranøtter at kroppen hennes destruerer egne blodlegemer til kroppen går i sjokk. Gjennom et samarbeid med Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiO presenteres et mikro- og makroperspektiv i bilder, både via de analoge svart-hvitt-fotografiene i kunstnerens møte med skogen, sollyset som stoppes mot noe, reflekteres tilbake, gjennomtrenger bladverk og edderkoppnett — mot mikroskoplyset som viser oss paranøttens indre, så vel som blodlegemer som forvitrer i møte med allergenet. Strukturene i menneskekroppen og nøttens indre oppbygning sees mot elveløp, forgreininger og bladverk. At hun lar oss få møte bildene uten tekst før bildeteksten til miniatyrbilder kommer helt til slutt, tilrettelegger for en estetisk tilnærming til erfaringsbasert kunnskap.

I det avsluttende essayet får vi vite at tittelen er tatt fra barneboken SVK – Store vennlige kjempe av Roald Dahl. Kjempen kan høre alt som lever, og beskriver det som «all the secret whisperings of the world». For å høre det må han konsentrere seg så han lukker ute all støyen fra folk rundt. Kunstneren avslutter med en oppfordring om å vende ørene i riktig posisjon, konsentrere seg – og lytte.

Se også:
https://naturvernforbundet.no/naturogmiljo/det-er-noe-rattent-i-skogriket-norge-article42457-1024.html

https://www.morgenbladet.no/aktuelt/2022/03/29/vern-gjennom-bruk-er-viktig-a-fremsnakke/

Tina Kryhlmann
Fast litteraturanmelder i NY TID.

Du vil kanskje også like