Den søte giften

Bør vi anse sukker som et giftstoff på linje med tobakk? To dokumentarer setter fokus på det søte stoffets skadevirkninger, og på sukkerindustriens forsøk på å bagatellisere disse.

Aleksander Huser

Fast filmkritiker i Ny Tid.

Sugar Coated
Regi: Michèle Hozer, foto: Neville Ottey
og
Sugar Blues
Regi: Andrea Culcova,
foto: Martin Stepanek m.fl.

Vi vet det ikke er bra for oss. Men vi er ikke nødvendigvis klar over hvor skadelig sukker faktisk er. To dokumentarer retter nå søkelyset mot det søte stoffets mange negative virkninger, og på matvareindustriens arbeid for å opprettholde en allmenn oppfatning om at det ikke er bevist at sukker fører til alvorlige sykdommer.

Lite søte tall. «Alt med måte,» heter det. Dette bestrides for så vidt ikke av ekspertene som uttalelser seg, verken i Sugar Coated eller Sugar Blues. Det er imidlertid lite som tyder på at vi er spesielt måteholdne når det gjelder vårt inntak av det søte stoffet. I løpet av de siste 30 årene har verdens totale sukkerkonsum økt med hele 46 prosent, hevdes det i den kanadiske dokumentaren Sugar Coated, regissert av Michèle Hozer. I samme periode skal antallet overvektige ha blitt fordoblet, og teller nå 600 millioner mennesker, mens antallet diabetikere skal være tredoblet, til 347 millioner. For først som sist å få et av de obligatoriske ordspillene unnagjort: Filmen argumenterer godt for at konsekvensene av vårt overdrevne sukkerinntak ikke er spesielt søte.

Den gir også en tankevekkende påminnelse om hvor dypt integrert sukker er i kulturen vår. Sukkerholdige produkter som kaker, sjokolade og konfekt er blitt en måte å uttrykke kjærlighet og glede på. Sukkeret er blitt en selvsagt del av ikke bare bursdagsfeiringer og brylluper, men også nasjonaldagen og høytider som jul og påske, samt mer nylig importerte feiringer som Halloween og Valentine›s Day. Stoffet finnes dessuten i langt flere matvareprodukter enn de typiske søtsakene, for eksempel i kornblandinger, sauser, kjøttprodukter og brødvarer. Skal man dømme etter antall navn, er det liten tvil om at sukker er et kjært barn: I Canada finnes det visstnok 56 ulike navn på produkter som alle egentlig er sukker, som fruktose, glukose, sukrose, sakkarose, agave, panocha, sirup, honning, bordsukker og rørsukker.

Historiens største epidemi. I filmen møter vi blant andre barnelegen Robert H. Lustig, som er en av de mest markante aktørene i kampen mot den søte faren. Han bruker generelt store og tydelige ord, og nøler ikke med å si at sukker i større doser rett og slett er giftig. Lustig har skrevet boka Fat Chance: Beating the Odds against Sugar, Processed Food, Obesity and Disease, og hans forelesning Sugar: The Bitter Truth har nådd ut til svært mange via nettet. Blant hans opprørende poenger er at sukker er en direkte årsak til hjertesykdommer, diabetes og overvekt – sannsynligvis også kreft og demens. Videre mener han at slike lidelser er blitt mer utbredt enn smittsomme sykdommer som for eksempel HIV i afrikanske og asiatiske land, i takt med at sukkerkonsumet har økt. Barnelegen hevder også at 13 prosent av unger med normal vekt og hele 30 prosent av overvektige barn har såkalt ikke-alkoholisk fettlever, en sykdom som ikke engang var beskrevet før 1980. Ifølge Lustig er dette den største epidemien i verdens historie, som han setter i direkte sammenheng med inntaket av sukker. Som sagt: store ord.

Lustig får støtte av en rekke mindre predikantaktige stemmer i Sugar Coated. En av disse er forskningsjournalisten Gary Taubes, en annen er tannlegen Cristin Kearns. Sistnevnte har avdekket en rekke konfidensielle dokumenter som viser hvordan matindustrien jobbet mot den formodentlig sunne debatten som oppsto på 70-tallet om hvorvidt sukker er giftig. Metodene minner mistenkelig om tobakksindustriens bruk av PR-eksperter og spin doctors tiåret før, omtrent slik det er portrettert i tv-serien Mad Men. Hvordan selge et produkt som ifølge forskningen er direkte helseskadelig? Ved å hysje ned denne forskningen og lede oppmerksomheten over på noe helt annet – som at Lucky Strike er toasted. Kearns synes dessuten å kunne dokumentere at matindustrien finansierte rapporter av forskere som kom til noen etter deres smak langt søtere konklusjoner – og at disse forskerne hadde tette bånd til mat- og ernæringmyndighetenes etater og utvalg.

30 prosent av overvektige barn har såkalt ikke-alkoholisk fettlever, en sykdom som ikke engang var beskrevet før 1980. Ifølge Lustig er dette den største epidemien i verdens historie.

Ingen tilsvar. Ikke alt som kommer frem i Sugar Coated er nytt. Robert Lustig var for eksempel også nylig med i den amerikanske dokumentaren Fed Up (Stephanie Soechtig, 2014), som argumenterte for at det skjulte sukkerinnholdet i en rekke matvarer er en vesentlig årsak til fedmeproblemet i USA. Cristin Kearns og hennes avsløringer om sukkerindustriens taktiske tåkelegging av forskningsresultater er imidlertid et varp fra filmskaper Michèle Hozers side, som i seg selv gjør filmen hennes til et viktig dokument.

Sugar Coated inneholder intervjuer med flere ulike fagpersoner – alle klart skeptiske til sukkeret. Ifølge rulleteksten har Hozer forsøkt å få ulike bransjeorganisasjoner og relevante myndigheter til å delta i filmen, men disse har enten takket nei eller unnlatt å svare. Muligens etter råd fra sine sukkerspinndoktorer, som vet at den beste mediestrategien av og til er å ikke stille opp i media.

Michèle Hozers film er imidlertid ikke noen tørr kavalkade av «snakkende hoder». Tvert imot har den en lettere humoristisk tone og et friskt formspråk, med hyppig bruk av gamle reklamefilmer, animasjonssekvenser og andre oppfinnsomme illustrasjoner. Dette gjør Sugar Coated til en – unnskyld ordvalget – nokså søt filmopplevelse, til tross for sitt syrlige budskap.

Personlig dokumentar. Sukkerets mindre søte sider er også tema i tsjekkiske Andrea Culcovas Sugar Blues, en dokumentar med både forskjeller og likheter med Sugar Coated. Påfallende nok begynner den med en bursdagskake, som også dukket opp – riktignok i en annen variant – i løpet av de første fem minuttene av Hozers film. Men dette er kanskje ikke så rart, da kaken unektelig er et godt bilde på sukkerets sentrale posisjon i barndommen – og når noe skal markeres.

Sugar Blues er på sin side en langt mer personlig dokumentarfilm, som tar utgangspunkt i at regissøren selv nylig er blitt diagnostisert med diabetes, og følgelig må holde seg unna raffinert sukker. Ved filmens begynnelse er hun dessuten gravid, og frykter at hennes spisevaner kan påvirke barnet. Dette får henne til å undersøke de helsemessige konsekvensene av sukkerinntaket vårt, og gjør at hun tar opp kampen mot de kommersielt styrte kreftene hun kaller «sukkermafiaen». I løpet av de fem årene filmen strekker seg over, innfører hun ikke bare et fullstendig sukkerfritt kjøkken for sin egen familie, men forsøker også å påvirke andre til å holde seg unna søtsakene gjennom demonstrasjoner og andre former for aktivisme. Hun oppsøker i tillegg en rekke eksperter på området, deriblant Gary Taubes som også var å se i Sugar Coated. Og igjen er fraværet av representanter for sukkerindustrien eller andre ukritiske røster nokså påtakelig.

Påfallende nok begynner [filmen] med en bursdagskake, som også dukket opp – riktignok i en annen variant – i løpet av de første fem minuttene av Hozers film.

Selv om det personlige utgangspunktet til Culcova gjør Sugar Blues annerledes enn Hozers film, er mange av konklusjonene om både sukkerets skadevirkninger og sukkerindustriens strategier de samme i de to dokumentarene. Men også her presenteres ny informasjon, og med dét blir listen med potensielle negative konsekvenser enda lengre. For eksempel snakkes det om at det høye sukkerforbruket muligens kan føre til ADHD, Alzheimer og ulike former for autisme.

Humor og alvor. Sugar Blues benytter seg også av humor – faktisk i enda større grad enn Sugar Coated – og er en morsom og sjarmerende film med et alvorlig og progressivt budskap. Ikke minst inneholder den mer eksentriske og pussige karakterer enn Hozers film, inkludert Culcova selv, som er en slags kombinasjon av detektiv og aktivist. Man kan også si at Sugar Blues er mer vimsete og anekdotisk, men filmskaperens tydelige prosjekt gjør like fullt at den aldri føles ufokusert eller direkte ustrukturert. Dessuten går den humoristiske og essayistiske formen aldri ut over saklighetsnivået i filmen, som mot slutten også serverer noen tankevekkende globale perspektiver.

Til en viss grad utfyller disse to forførende dokumentarene hverandre i – her kommer det igjen – søt harmoni. Sugar Coated bygger opp den fyldigste ekspertbaserte argumentasjonsrekken, mens Sugar Blues gir et mer levende og direkte innblikk i hvordan man kan forsøke å endre sine egne og andres sukkervaner. Slik vi etter hvert innså at vi faktisk burde stumpe røyken, selv om mektige krefter forsøkte å fortelle oss at det ikke var så farlig.


 

Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

 

---
DEL